Kronikk også publisert på Dagsavisens Nye meninger 01.12.2014
Første gang jeg kom til Latin-Amerika var det som en 19 år gammel frivillig i en katolsk hjelpeorganisasjon i krigens Colombia. Jeg ble allerede den gangen slått av de voldsomme kontrastene på dette kontinentet: Den ekstreme volden og urettferdigheten på den ene siden – og den rike tradisjonen med sivilsamfunn og solidaritet på den andre. Tvungen fordrivelse av sårbare grupper forårsaket av militære, gerilja, paramilitære gjenger og narkotikakarteller eksisterer side om side med banebrytende kontinentale tiltak for beskyttelse og ivaretagelse av de fordrevne.
Cartagena-erklæringen av 1984 var et slikt uttrykk for solidaritet med de fordrevne i Latin-Amerika. På dette tidspunktet var mange av statene på vei ut av tiår med militærstyre. Flertallet av statene hadde allerede signert Flyktningkonvensjonen av 1951 og tilleggsprotokollen av 1967, men gode latinamerikanske krefter så at de eksisterende internasjonale avtalene ikke var tilstrekkelige for å møte de akutte behovene til de fordrevne. Erklæringen anbefalte å utvide definisjonen av en flyktning til også å inkludere mennesker truet av generell kriminell vold, utenlandsk aggresjon, interne konflikter og omfattende brudd på menneskerettighetene.
SIVILSAMFUNNETS MAKT
Viljen til å tilpasse seg nye humanitære utfordringer fortsatte med Den meksikanske handlingsplanen av 2004. Møtet i Brasilia, som har fått navnet Cartagena +30 tar sikte på å supplere verktøykassen og tilpasse erklæringen fra 1984 til dagens virkelighet.
En av de sterkeste drivkreftene for endring og handling er sivilsamfunnets organisasjoner. Hver gang jeg har vendt tilbake til Colombia og andre latin-amerikanske land blir jeg imponert over det store engasjementet i og kapasiteten til disse modige ikke-statlige organisasjonene.
Det neste tiåret vil forhåpentligvis sørge for at de virkemidlene vi har for hånden vil være tilstrekkelige til å møte beskyttelsesbehovene hos sårbare grupper. På vegne av UNHCR har vi i Flyktninghjelpen i mange måneder organisert, konsultert og lyttet til rådslag med våre kolleger i sivilsamfunnet. Latinamerikanske aktivister har eksempelvis pekt på det rekordhøye tallet på mennesker med beskyttelsesbehov i Colombia og advart mot nye mørke krefter som fordriver mennesker i regionen som kriminell- og narkotikarelatert vold, naturkatastrofer og store bygge- og utviklingsprosjekter.
NY OG GAMMEL VOLD
Med mer enn seks millioner internt fordrevne etter mange år med konflikt har Colombia det høyeste antallet internt fordrevne i verden, nest etter Syria. 350.000 colombianere har beskyttelsesbehov utenfor landets grenser. Vi applauderer forsøkene til den colombianske regjeringen for å komme fram til en fredsavtale med FARC, men vi må erkjenne at det finnes andre væpnede grupper i Colombia som fortsatt utgjør en alvorlig trussel for sivilbefolkningen.
Samtidig er situasjonen i noen områder av det nordlige triangelet i Sentral-Amerika sammenlignbart med en krigssone med ekstrem vold og kriminalitet, seksuelle overgrep, kidnappinger, tvangsrekrutteringer til væpnede grupper og begrenset bevegelsesfrihet. Dette har tvunget store deler av befolkningen på flukt i eget land. Andre søker asyl i eller irregulær migrasjon til andre land. Naturkatastrofer rammer også hardt: En studie av ti land i Sentral-Amerika og Karibia anslår at det hvert år kan være så mange som 300.000 fordrevne som følge av naturkatastrofer, i hovedsak i landene Haiti, Mexico og Guatemala.
KOORDINERT RESPONS
Det er åpenbart at ulike lands regjeringer kan og må gjør mer, både nasjonalt og regionalt. Landene må identifisere årsakene til fordrivelse i sine territorier og sette i verk koordinerte tiltak med nabolandene. Cartagena +30 må utvikle felles løsninger for beskyttelse av migranter, flyktninger, statsløse personer og enslige mindreårige. Gjennom de mange sub-regionale konsultasjonene som Flyktninghjelpen har vært med å organisere, har lokale organisasjoner fremmet anbefalinger for å styrke regional handling. Vi utfordrer nå de ulike lands regjeringer til å bruke de forslag og ressursene som finnes i frivillige organisasjoner og å etablere nasjonale og sub-regionale mekanismer for å overvåke disse forpliktelsene. Dette vil gjøre det mulig for Cartagena +30 å finne tilbake til den eksepsjonelle solidariteten fra den første Cartagena-erklæringen og møte dagens utfordringer.
