Vi reiser tidlig på morgenen i en konvoi av to biler på vei mot Sibut, en liten by nord for hovedstaden Bangui.
Flyktninghjelpens sikkerhetsrådgiver forteller oss at vi helt sikkert vil bli stoppet ved kontrollposter underveis. Han påpeker viktigheten av å holde seg rolig, unngå øyekontakt og alltid lytte nøye til hva eventuelle offisielle representanter eller væpnede grupper som stopper oss sier.
Sikkerhetsteamet har jobbet i flere timer med å samle inn informasjon fra ulike kilder for å vurdere hvorvidt det er trygt nok for oss å reise. En kollega gir meg to råd i det vi samler med oss tingene våre på vei ut; ikke gjør noen raske bevegelser og hold alltid begge hender godt synlig ved kontrollposter.
Hektisk
Det har vært litt hektisk stemning denne morgenen grunnet mye frem og tilbake om tidspunkt for avreise. Det ender med at vi reiser en time senere enn opprinnelig planlagt. Vi har fått beskjed om at fredsbevarende styrker vil patruljere den samme veien noen timer senere og for å bevare vår nøytralitet og unngå å gi inntrykk av at vi reiser sammen med dem, vil vi sørge for noen timers mellomrom.
Vi møter den første offisielle kontrollposten ved et travelt marked i utkanten av Bangui. Her må våre papirer vises frem og verifiseres før vi får kjøre videre.
Sjåføren synes nesten det er litt komisk at jeg er så åpenlyst stresset. Han forteller meg at han kjører denne strekningen hele tiden og at alt vil gå bra.
BILDE
Torill Sæterøy, Flyktninghjelpens regionale beskyttelse- og talsmannsrådgiver for Sentral-Afrika sammen med kollega Ngamana Allain i Den sørafrikanske republikk. Foto: Flyktninghjelpen
Flyktningkrise
Denne dagen markerer årsdagen til «Slaget om Bangui» der over 1000 mennesker døde da den væpnede gruppen Anti-Balaka startet sitt motangrep for å drive ut den væpnede gruppen Seleka, som hadde okkupert byen. Slaget markerer også starten på den verste flyktningkrisen Den sentralafrikanske republikk noen gang har opplevd. Fremdeles er en femtedel av befolkningen på flukt.
Vi står fremdeles ved kontrollposten da en ung mann kommer bort til bilen og begynner å snakke med sjåføren på det lokale språket Sangho. Mannen er tydelig beruset og sier at denne dagen må feires.
For de aller fleste av sivilbefolkningen i landet er det helt motsatt.
De fortsetter å snakke på Sangho og til slutt går den unge mannen mens han blunker til meg.
- Han spurte meg om penger, men jeg svarte at jeg ikke turte å gi han noe på grunn av deg, sier sjåføren. Vi ler begge to.
Vi passerer den neste kontrollposten uten problemer og jeg legger ikke en gang merke til de væpnede mennene før sjåføren påpeker det – de var bevæpnet, så du ikke det?
Machete og maskingevær
Vi fortsetter å kjøre og jeg begynner å legge merke til dem. Alle de væpnede mennene. De er overalt! Noen bærer macheter, som ofte er brukt til jordbruksarbeid, men som også kan brukes som farlige våpen. Andre bærer jaktrifler og maskingevær som henger skjødesløst over skulderen.
I tillegg til de væpnede mennene passerer vi flere grupper av unge menn som henger rundt, tilsynelatende uten mål og mening. Jeg kan forstå at å verve seg til væpnede grupper kan virke tiltrekkende på disse unge, det kan gi dem en mening i hverdagen og ikke minst en rask inntekt.
Når vi er halvveis til Sibut stopper vi i en landsby for «kysset», der bilene fra hvert feltkontor møtes for å bytte passasjerer før de returnerer til sine respektive kontorer. Bilen fra Sibut er forsinket så vi blir stående i veikanten utenfor en landsby da vi plutselig hører et stort smell. Vi vet ikke om det er en del av den samme «feiringen» som den unge mannen refererte til tidligere eller om det er et tegn på uroligheter.
Når våre kolleger ankommer forteller de oss at de opplevde noen problemer på veien. Bilen deres hadde blitt omringet av fem eller seks væpnede menn som krevde penger.
BILDE
Et hus etterlagt i ruiner i Sibut. Foto: Flyktninghjelpen / Vincent Tremeau
Truet med våpen
Min kollega fra Sibut snakker det bort og sier at det ikke var noe alvorlig, men så forteller hun om en episode fra dagen før. Hun og noen andre kolleger fra Flyktninghjelpen hadde vært ute i felt for å distribuere nødhjelpsforsyninger til flyktninger og vertsfamilier da de ble truet med våpen av et medlem av en væpnet gruppe.
Mannen hadde pekt et maskingevær mot mine kolleger i et forsøk på å true til seg en del av nødhjelpsforsyningene. Med hjelp fra lokalbefolkningen, som heldigvis hadde blandet seg inn, fikk de kommet seg unna i trygghet uten å måtte gi avkall på noen av forsyningene, men det hadde tydeligvis vært en svært skremmende hendelse.
Mens mine kolleger setter seg i bilen mot Bangui for en velfortjent ferie, blir jeg sittende å fundere på historien de akkurat fortalte meg. Engstelig forventer jeg vanskeligheter ved hver kontrollpost på veien, men denne gangen kommer vi oss heldigvis trygt gjennom alle.
For en humanitær organisasjon som Flyktninghjelpen er anerkjennelse og aksept fra samfunnene vi jobber i vår beste beskyttelsesstrategi.
Denne strategien er likevel ikke alltid nok i en kontekst som i Den sentralafrikanske republikk der sosiale strukturer har gått i oppløsning som et resultat av krig og konflikt. Flere av de væpnede gruppene har løse hierarkier der medlemmene opererer mer eller mindre på egenhånd.
Når målet er å finne en rask og enkel måte å tjene penger på, vil det for en ung, frustrert mann med et våpen ikke nødvendigvis ha så mye å si at Flyktninghjelpens arbeid er til fordel for resten av lokalsamfunnet.
På nære nippet
Løsningen for Flyktninghjelpen er å holde nær kontakt med menneskene vi er der for å hjelpe, inkludert deres politiske og religiøse ledere og ledere for ulike væpnede grupper. Vi må forsikre oss om at alle er godt nok informert om vårt arbeid og vi må overbevise dem om at de må følge opp sitt ansvar for å beskytte den humanitære tilgangen til mennesker i nød.
Heldigvis gikk det bra med mine kolleger, mye takket være lokalbefolkningen og det forholdet de har til Flyktninghjelpen og vårt arbeid. Det kunne fort ha utviklet seg til noe mer alvorlig og episoden minner oss på hvor farlig humanitært arbeid kan være i områder der krig og konflikt har ødelagt sosiale strukturer.
NB. Uken etter episoden mottok Flyktninghjelpen et brev fra mannen som truet Flyktninghjelpens ansatte med våpen. Det er i det minste et steg i rett retning!
