Les billedteksten Borgerkrigen som brøt ut i Sør-Sudan i desember 2013 skapte en av de verste humanitære krisene i Afrika siden folkemordet i Rwanda i 1994. Foto: Otto von Münchow

Et liv på flukt

Øystein Mikalsen |Publisert 23. jul 2015
Siden desember 2013 har opprøret og den pågående borgerkrigen kostet flere tusen mennesker livet og drevet to millioner på flukt. 200 000 har krysset grensen til nabolandet Etiopia. Flyktninghjelpens utenriksmagasin PERSPEKTIV møtte noen av de 40 000 som befinner seg i Tierkidi-leiren like over grensen fra Sør-Sudan.

Nyaboth Lual (16) lukker øynene og ser seg selv i hvit kittel og med stetoskop rundt halsen. På brystet henger et lite navneskilt med innskriften Dr. Lual.

– Hei, nå må du følge med, sier damen bak henne i køen og dunker Nyaboth irritert i ryggen.

Dagdrømmen om et liv som lege bråstopper, da den unge jenta åpner øynene og ser seg rundt. Det er matutdeling i Tierkidi-leiren, hvor 40 000 flyktningene fra Sør-Sudan har slått seg ned. Matutdelingen til så mange mennesker er en utfordring, både for etiopiske myndigheter og FN, og selvsagt for flyktningene.

Nyaboth kom og stilte seg i kø litt før syv i dag tidlig. Nå er klokka elleve om formiddagen og hun har ennå ikke fått rasjonen som verdens matvareprogram (WFP) deler ut.

– Det første du må lære deg i en flyktningleir er å vente, sier Nyaboth og bruker foten til å dytte plastbøttene og de tomme sekkene hun har tatt med for å ha maten i enda ett hakk nærmere skuret der utdelingen forgår.

– Det er selvsagt litt kjedelig å stå sånn og vente, men jeg tror alle gruer seg mer til de har fått maten. Da begynner jobben med å få alt sammen tilbake til teltet, sier 16-åringen.

Afrikas verste

Borgerkrigen som brøt ut i Sør-Sudan i desember 2013 skapte en av de verste humanitære krisene i Afrika siden folkemordet i Rwanda i 1994. Det gryende håpet som en vellykket ny statsdannelse på kontinentet ble ettertrykkelig knust da president Salva Kiir avsatte visepresidenten sin, Riek Machar. De to gamle geriljakrigerne, som begge var sentrale i kampen mot Khartoum og for frigjøringen av Sør-Sudan, tilhører hver sin folkegruppe. Kiir er dinka og Machar er nuer, og dermed utviklet maktkampen seg til å bli en blodig borgerkrig med enorme tap på begge sider. Og som alltid var det sivilbefolkningen som fikk betale den høyeste prisen. Nyaboth og familien hennes er nuere, i likhet med de aller fleste flyktningene som rømte over til Etiopia i fjor.

– Vi ble boende så lenge vi kunne, men den 3. mars i fjor kom soldatene til landsbyen vår. Vi hørte smellene fra geværene deres da de nærmet seg, og vi løp i motsatt retning. Jeg flyktet sammen med min mor og fire søsken. Det tok oss åtte dager å gå fra Nassir i Sør-Sudan til Matar i Etiopia, forteller Nyaboth og vender blikket mot vest.

– Vi hadde ikke med oss annet enn klærne vi gikk i. Ingen penger, ingen dokumenter, ingen kokekar – absolutt ingenting. Og nå sitter vi her og venter på en fred ingen av oss tror noe særlig på. Det har flytt masse blod på begge sider og jeg kan ikke se hvordan dinkaer og nuere skal kunne leve fredelig sammen etter alt det som har skjedd, sier Nyaboth.

Mer rekker hun ikke å si før det er hennes tur. Først olje, så linser, så 160 kilo mel og til slutt en pose salt og litt såpe. Rasjonen skal vare i en måned og den unge kvinnen rister på hodet bare ved tanken på å slepe alt dette med seg hjem. Hun får hjelp av svigerinnen sin for å bære de tre 50-kilos melsekkene bort på den støvete plassen. Når familiens matforråd for denne måneden er samlet, må svigerinnen passe på mens Nyaboth tar med seg posen der de siste ti kiloene med mel ble målt opp.

– Jeg må selge to kilo for å få råd til å betale noen til å transportere melsekkene hjem. Lokale etiopiske kjøpmenn har for lengst sett muligheten til å tjene grovt på flyktninger som trenger kontanter. To kilo sorgum-mel gir Nyaboth 20 birr (ca syv kroner), og det er akkurat nok til å betale noen andre lokale forretningsmenn for trillebårtransport av matvarene tilbake til teltet.

Asbjørn Lode, som er programdirektør for Flyktninghjelpens aktivitet i Etiopia og Djibouti, er klar over at flyktninger må selge av rasjonene sine for å få tak i kontanter. Dette er det til og med tatt høyde for når WFP beregner hvor mye hver familie skal få.

– Jeg tror det ville være lurt å begynne å gi flyktningene kontanter i stedet for mat. Dette vil stimulere hele lokalsamfunnet rundt leirene. Vi snakker om tusenvis av mennesker, vi snakket om stor kjøpekraft og vi snakker om positive ringvirkninger. Verdenssamfunnet ville spart mye på å slippe å fly inn matvarer, og det lokale næringslivet hadde garantert klart å få både olje og mel fram til markedet hvis det var penger å tjene.

Små porsjoner og store planer

Nyaboth hater å gå til oppkjøperne og få dårlig betalt for melet de hadde hatt god bruk for selv. Hun må selge sorgum nok til to måltider for å kunne betale for transporten. Når mel og penger endelig har skiftet eier, tar hun det de ikke får plass til på trillebåra på hodet, og begynner å gå hjemover. Klokka har passert tolv og sola steiker. Svetten perler seg i hårfestet hennes, men det nytter ikke å klage. Ikke at hun har noen å klage til heller. Når hun kommer tilbake til teltet er det bare å begynne å koke grøt. Familiemedlemmene hennes er garantert sultne.

– Det er vanskelig å bo i en sånn flyktningleir. Det er mye hardt arbeid, men også mye venting og mye usikkerhet. Vi vet selvsagt at det er både bedre og tryggere å bo her enn hjemme akkurat nå, men det er egentlig en fattig trøst, mener Nyaboth.

Det er ikke bare i Tierkidi-leiren at usikkerheten råder omkring Sør-Sudans fremtid. Ingen vet hva som vil skje utover våren. Helt siden begynnelsen av krigen mellom nord og sør for over 30 år siden, har den tørre årstiden fra desember til juni vært brukt til å krige, mens regntiden sommer og høst har vært fredeligere, rett og slett fordi det da har vært vanskelig å komme frem med soldater og kjøretøy. Ryktene svirrer om at Riek Machar skal få våpen og forsyninger fra sin gamle erkefiende, den sudanske hæren. Hvis dette stemmer kan det bety en kraftig opptrapping, og mulig forlengelse av borgerkrigen i Afrikas yngste land.

16-åringen i den blå kjolen øser opp beskjedne grøtporsjoner til moren og søsknene sine. Tallerkenene tømmes raskt, og Nyaboth blir sittende et øyeblikk uvirksom. Oppvasken kan vente litt, det er uansett ingen som tar arbeidet fra henne.

− Jeg drømmer om å bli lege, sier hun og kaster et blikk over mot de provisoriske husene med vegger av blå presenning der Flyktninghjelpen driver skole for barn og unge i leiren. Det er ingen undervisning fordi det er lørdag, men når det blir mandag stiller hun som vanlig tidlig for å få en god plass, gjerne på første rad.

−Jeg vil hjelpe de som er syke. Leger gjør en veldig viktig jobb. Jeg vet at det bare er de flinkeste som får studere medisin, men jeg skal i alle fall gjøre mitt aller beste på skolen, så får vi se.

Tøffe tak

Når Nyaboth har tatt oppvasken må hun få tak i ved til bålet, og når det er gjort må hun hente vann. Fridagen hennes er alt annet enn avslappende.

– Hvorfor er det du som må gjøre alt arbeidet?

– Min mor er for gammel, så hun kan ikke gjøre det, og siden jeg er den eldste datteren er det min jobb å sørge for alt som har med mat å gjøre. Brødrene mine bidrar ikke, for dette er kvinneoppgaver.

– Hva er det mennene bidrar med da?

– De bidrar med å sitte og prate, sier Nyaboth og kaster et blikk bort på broren, Nhiyal (18), som sitter og prater med noen kompiser.

I tradisjonelle nuer-samfunn er det mennene som har ansvar for dyra. Her i flyktningleiren er det ingen dyr å passe på og dermed passiviseres de mannlige beboerne. Kvinnene på sin side har mer eller mindre de samme oppgavene som de alltid har hatt. Matlaging, barnepass, klesvask og rengjøring er det ikke mindre av her enn de er vant til hjemme i Sør-Sudan.

Det er interessant hvordan Nyaboths syrlige kommentarer om arbeidsfordelingen mellom kjønnene får oss til å se Tierkidi-leiren med nye øyne. Over alt er jenter og kvinner travelt opptatt med et eller annet arbeid, mens gutter og menn gjør lite annet enn å prate, eller i guttenes tilfelle leke. Det er mange smågutter som bruker fridagen til å bygge eller leke med hjemmelaget leketøy. I løpet av den uka vi oppholder oss i flyktningleirene i Gambela-området ser vi ikke en eneste jente som leker.

En annen ting som er slående i Tierkidi, er hvor ung flyktningbefolkningen er.

Kvinner og barn

Nitti prosent av sørsudanerne som har rømt over til Gambela-regionen er kvinner og barn, og hele sytti prosent er under 18. Dette gir utfordringer til alle som er engasjert i arbeidet med flyktningene.

− Den lave alderen på flyktningbefolkningen gjør til at dette er blitt en av verdens største operasjoner for å beskytte barn, sier Richard Quinby, leder for Redd Barnas kontor i Gambela. Han forteller at arbeidet som gjøres for å beskytte barn, og da i særdeleshet enslige mindreårige, er krevende.

− For øyeblikket klarer vi å gi et tilfredsstillende tilbud til de som trenger det, men det er klart at utfordringene vil bli både flere og vanskeligere hvis borgerkrigen trekker ut i tid og enda flere må søke tilflukt her i Etiopia, sier Quinby.

Sammensetningen av Nyaboths familie stemmer godt med flyktningstatistikken, både når det gjelder alder og kjønn. Med unntak av moren, er alle under 18. I naboteltet der morens søster bor, er det også bare kvinner og barn. Det blir ikke sagt høyt, men det er en kjent sak at en stor andel av mennene ble igjen i Sør-Sudan for å slåss da resten av familien deres dro.

Jonathan Dames, fungerende leder av Flyktninghjelpens kontor i Gambela, er redd for at mangel på penger vil bli den største utfordringen i arbeidet med flyktningene fra Sør-Sudan.

− Det er ikke mange årene siden tallet på kriser og konflikter i verden gikk ned. Jeg husker at bistandsarbeidere spøkte med at de snart ville bli arbeidsledige hvis situasjonen i verden fortsatte å bedre seg, men sånn er det ikke lenger. Nå er det et skrikende nødhjelpsbehov så mange steder i verden at det blir hard kamp om bistandspengene. Sør-Sudan er bare en av mange store kriser på den globale arenaen, og Gambela er bare et av flere steder de sørsudanske flyktningene drar til. Derfor er det slett ikke sikkert at vi vil få de samme midlene til rådighet fremover. Særlig ikke hvis borgerkrigen trekker ut i tid. 

Dominoeffekt

Nyaboth rister bare på hodet når vi spør om når hun tror det snart blir trygt nok til å flytte hjem.

– Hadde du spurt hva jeg håper ville jeg svart at jeg håper på fred, men når du spør hva jeg tror må jeg svare som sant er at jeg ikke tror jeg kan vende hjem med det første.

– Og det betyr at du må belage deg på et liv her i leiren?

– Ja, det gjør nok det. Jeg skal jobbe så godt jeg kan på skolen, for jeg vet at bare de beste kan bli leger. Ellers vil jeg få det travelt med å hente og lage mat til familien min.

Klokka nærmer seg fem om ettermiddagen, tiden da alle som ikke bor i Tierkidi-leiren må reise hjem og overlate flyktningene til seg selv til neste dag. Vi tar farvel med Nyaboth akkurat i det hun begynner å forberede middagen. Den unge jenta gjør opp ild, og røyken fra bålet kaster lange skygger bortover det tørre jordsmonnet. 

Telt nummer B-B6-H19 krymper bak oss mens vil kjører av sted og overlater Nyaboth til en ungdom og et liv i den største uvisshet. Rett ved inngangen til leiren, ikke langt fra der vi traff den unge jenta første gang, har en guttegjeng funnet skygge for sola under et rustent bølgeblikktak. Tenåringene er ivrig opptatt med dominobrikkene sine. Vi blir stående en stund å se på spillet. Gatbel Malual (17) ser ut til å ha overtaket på Lol Kiin Reeth (20). Gutteflokken kan fortelle at de har spilt hele dagen i dag og har planer om å gjøre det samme i morgen, og dagen etter det igjen.

– Det er ikke stort annet å gjøre for oss her i leiren, sier Gatbuak Eko (23).

– Dere kunne ikke hjulpet til med å hente mat eller noe da?

– Nei, svarer guttene i kor. Vi får ikke lov. De som passer på i matkøene vil ikke ha unge menn i nærheten. De er redde for at vi skal stjele mat, forklarer Kaamp Kohr, og legger til:

– Derfor er det ikke annet å gjøre enn å spille, og håpe at det snart kan bli fred hjemme så vi kan flytte tilbake og leve som menn og ikke som parasitter, sier Gatbuak Eko og vender oppmerksomheten tilbake til raden med hvitprikkede brikker som bukter seg bortover spillebordet.