Sommeren 1995 var jeg utstyrt med diplomatpass og utplassert som internasjonal grenseobservatør på grensen mellom Serbia og Bosnia. Oppdraget gikk ut på å forsikre det internasjonale samfunnet om at president Milosevic ikke støttet sine serbiske brødre på den andre siden av grensen med våpen.
Men det manglet hverken på våpen eller hat hos de stridende partene. Titos slagord om «Brorskap og samhold» var ikke lenger på folks lepper og nå var det fiendskap og splittelse som hersket. Familier ble splittet, gamle naboer ble fiender og folk var villige til, bokstavlig talt, å gå over lik for å sikre territorium for egen etnisk gruppe. Hverken internasjonale observatører eller fredsstyrker fra FN var i stand til å stanse myrderiene.
11. juli innledet bosnisk-serbiske styrker, under ledelse av genral Ratko Mladić, det som i ettertid har fått navnet Srebrenica-massakren. Om lag 8000, ingen kjenner med sikkerhet det nøyaktige antallet, bosnjaker (bosniske muslimer) ble myrdet i og områdene rundt byen Srebrenica. Ofrene var barn og voksne (inkludert eldre), av begge kjønn. Dette til tross for at FN tidligere hadde erklært Srebrenica for en «sikker sone».
Etterspillet
Srebrenica-massakren er blitt betegnet som det største massemordet i europeisk etterkrigshistorie. Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia (ICTY) har tiltalt både staten Serbia, Mladić og flere andre bosnisk-serbiske offiserer for krigsforbrytelser og folkemord.
I 2007 ble Serbia frikjent for anklagen om folkmord. Samtidig gjorde FN-domstolen oppmerksom på at Serbia ikke gjorde nok for å stanse massakren. Det ble fastslått at hendelsene var folkemord, men at Serbia ikke kunne holdes ansvarlig for de handlingene bosniaserberne gjennomførte.
18. mars i år, nesten 20 år etter, ble syv personer pågrepet på ulike steder i Serbia. Alle er mistenkt for å ha deltatt i Srebrenica-massakren. De pågrepne mennene vil etter alt å dømme bli stilt for retten i Serbia, ikke i FNs krigsforbryterdomstol for det tidligere Jugoslavia, som blant annet har håndtert rettssaken mot Serbias tidligere president Slobodan Milosevic. Han er nå død, mens rettsprosessene mot den bosnisk-serbiske lederen Radovan Karadzic og den militære lederen Ratko Mladic ennå ikke er avsluttet.
Fortsatt etterspill
Bare dager før 20-års markeringen av massakren la Russland ned veto mot en FN-resolusjon som karakteriserer drapene som et folkemord. I utkastet til den nye FN-resolusjonen sto det bant annet at enhver avvisning av betegnelsen «folkemord» fordømmes, og at «å akseptere de tragiske hendelsene i Srebrenica som et folkemord, er en forutsetning for forsoning».
Russland har stilt seg svært kritisk til resolusjonsforslaget, som ble utformet av Storbritannia. Under Sikkerhetsrådets møte i New York 8. juli beskrev Russlands FN-ambassadør Vitalij Tsjurkin resolusjonen som «ukonstruktiv, konfrontatorisk og politisk motivert». Han foreslo i stedet en formulering om at hendelsen burde fordømmes som «den mest alvorlige forbrytelse».
Resolusjonen møtte også sterk motstand på Balkan, hvor blant andre Serbias statsminister Aleksandar Vucic i likhet med sine forgjengere har nektet å omtale massakren som folkemord. Samtidig har han bedt om forsoning og lovet å straffeforfølge og dømme de som stod bak Srebrenica-massakren.
Da Vucic reiste til Screbrenica for å delta på 20-årsmarkeringen av massakren 11. juli, ble han imidlertid møtt av pipekonsert og steinkastende ungdommer og måtte forlate kirkegården der minnesmarkeringen fant sted.
Vest-Balkans moderne historie er skrevet i blod. Her finnes fortsatt dype spor, som det vil ta lang tid å lege. Forsoning vil kreve en god porsjon av både ydmykhet, velvilje, selvransakelse, mot og klokskap. Mange setter sin lit til at veien inn i EU skal bidra til dette og at en ny generasjon skal vise vei. På Balkan sier man at én generasjon river ned, mens én ny generasjon bygger opp. Men vi må ikke glemme Screbrenica.
