Konferansen "The Oslo Conference on Safe Schools: Protecting Education from Attack" har som mål at flest mulig land skal undertegne erklæringen Safe Schools Declaration, som Argentina og Norge har tatt initiativet til.
Det argentinsk-norske initiativet er prisverdig. Situasjonen er prekær og det haster å få på plass retningslinjer og forpliktende avtaler. Samtidig må vi være villige til å bruke mer penger på utdanning i krig og kriser.
I år 2000 satte FN opp åtte felles mål som skulle innfris innen 2015 for å bekjempe fattigdommen i verden. Mål nummer to var å sikre alle barn grunnskoleutdanning. Mye er oppnådd, antallet barn uten utdanning er halvert og i dag går ni av ti barn på skolen.
NEGATIV TREND
Den positive trenden er imidlertid stoppet opp. I dag nektes 58 millioner barn utdanning. Det er like mange som for tre år siden, og halvparten av disse barna bor i land rammet av konflikt. Vi ser også at elever, lærere og skoler i økende grad blir skyteskive for væpnede grupper og flere skoler tas i bruk til militære formål.
Aldri før har så mange barn blitt skadet, bortført eller drept fordi de går på skole. Militær bruk av og angrep på skoler rammer barn og hindrer skolegang. Å skape trygge skoler må derfor være en nøkkelprioritet på post-2015 agendaen.
Mellom 2009 og 2013 ble det gjennomført over 10 000 voldelige angrep på skoler, og vi har i det siste sett en klar trend med økt antall og flere målrettede angrep mot elever, lærere og skoler. I desember i fjor ble en skole i Peshawar angrepet av pakistansk Taliban – 132 skolebarn ble skutt og drept. I Nigeria resulterte Boko Harams kidnapping av mer enn 200 skolejenter i et globalt raseri og kampanjen #BringBackOurGirls.
BARN BLIR SKYTESKIVE
I over 30 land blir elever, lærere og skoler systematisk angrepet, igjen og igjen. Ofrene er ikke “på feil sted til feil tid”; de blir angrepet med overlegg av politiske, militære eller religiøse årsaker. Ulike væpnede grupper gjør barn til ofre, og bruker angrepene som skremselstaktikk eller for å demonstrere at myndighetene ikke har kontroll. Flere grupper opponerer mot ideer som blir promotert på skolen, slik som menneskerettigheter eller utdanning for jenter.
«I landsbyen eller i flyktningleiren risikerer vi å bli voldtatt eller kidnappet og gjort til sex-slaver. Når jeg er på skolen føler jeg meg tryggere». Ordene kommer fra en internt fordrevet jente i Den demokratiske republikken Kongo. Hun uttrykker det samme som barn i konflikt ofte forteller; at skolen er det stedet de har sterkest følelse av trygghet og normaltilstand. Når skoler blir angrepet, forsvinner denne trygghetsfølelsen. Barna har ikke lenger et fristed hvor de kan komme unna krigen, og leke og lære i et trygt og omsorgsfullt miljø. Foreldrene har ikke lenger et sikkert sted å sende barna til når de selv er opptatt med å skaffe mat eller jobbe.
Samtidig brukes det stadig mindre penger for å få disse barna tilbake på skolebenken. Den humanitære innsatsen som er øremerket utdanning i konfliktområder er mer enn halvert de siste tre årene, og utgjør nå mindre enn to prosent av verdens samlede humanitære budsjett.
TID FOR HANDLING
Konsekvensene er svært negative. Barn blir forhindret fra å gå på skole i kortere eller lengre perioder, og jo lenger oppholdet varer, jo mer sannsynlig er det at de aldri kommer tilbake på skolebenken. Barnas sårbarhet øker når de ikke lenger har et trygt sted å tilbringe dagene, og de kan bli offer for tvungen rekruttering til væpnede grupper eller seksuell vold. Utover det, mister de alle fordelene som kommer med utdanning, inkludert håpet på en bedre fremtid. Muligheten utdanningen har til å bringe sosial, økonomisk og politisk stabilitet til et skjørt samfunn forsvinner. Angrep på utdanning fører til både tap av liv, helse og framtidsutsikter.
Det er lett å være enig med den tidligere britiske statsminister Gordon Brown, nå FNs spesialutsending for global utdanning, som mener at det må bli slutt på festtalene, at tiden er overmoden for handling og at det haster med å få på plass et globalt humanitært fond for utdanning i kriser. Alt annet vil være å fraskrive seg ansvaret.
HAR INGEN GENERASJON Å MISTE
Safe Schools Declaration føyer seg inn i rekken av flere positive tiltak og konferansen i Oslo er en historisk mulighet til å skape tryggere skoler. Men det er ikke nok at et større antall stater slutter seg til erklæringen, vi må også sørge for at de setter i verk tiltak for å beskytte og sikre utdanning til barn og unge der krig og konflikt truer, og verdenssamfunnet må stille statene til ansvar. Samtidig må vi være villig til å bruke betydelig mer penger på noen av verdens mest sårbare – nemlig de som vokser opp i land og områder herjet av krig og konflikt.
