Siden konflikten blusset opp for fire uker siden har flere titalls tusen sørsudanere flyktet fra landet. I løpet av juli flyktet nærmere 60.000 til nabolandet Uganda. Over åtte av ti av dem er kvinner og barn (se faktaboks).
Gjør sitt beste
– Ugandiske myndigheter forsøker etter beste evne å håndtere flyktningstrømmen. Men det er vanskelig, sier leder for Rhino-flyktningleiren, Arbitrage Basikania. Han er utsendt fra Statsministerens kontor i Uganda.
– Det kommer i snitt 350 mennesker om dagen hit til mottakssenteret. Vann- og sanitærforholdene er ikke gode nok, og det er vanskelig å komme seg hit på grunn av svært dårlige veier. Det eneste bygget som tidligere huset mange flyktninger, er i dårlig forfatning og må pusses opp før den kan brukes til å ta imot flyktninger igjen, forteller Basikania.
Lederen for leiren er glad for at organisasjoner som Flyktninghjelpen fremdeles er engasjert i å ta imot flyktningene, og vil gjerne fortsette samarbeidet om flyktningmottak til landet.
Det kommer i snitt 350 personer hit hver dag.Armitage Basikania, leder for flyktningleiren Rhino, Uganda
Jobber døgnet rundt
I leiren Rhino jobber hjelpearbeidere døgnet rundt for å registrere og gi hjelp til de nye flyktningene.
– Vi setter opp husly og forbedrer vann- og sanitærforholdene. Flyktninghjelpen deler også ut sett med ting folk trenger, som hygieneartikler og vannkanner, sier Hosana Adisu, områdesjef for Flyktninghjelpen i Uganda.
Flere tiår som vertsland
Da kampene i Juba brøt ut i juli 2016, flyktet sørsudanere i alle retninger – men særlig til Uganda. Dit hadde mange sørsudanske flyktninger allerede holdt til i flere tiår. Noen hadde så vidt rukket å vende tilbake til hjemlandet før nye kamper brøt ut.
Da en folkeavstemning erklærte Sør-Sudan som selvstendig stat i 2011, ønsket verdenssamfunnet Sør-Sudans uavhengighet velkommen. Det var stor optimisme på vegne av et folk som hadde lidd under krig og terror i kampen for frigjøring.
Det tok bare to år før optimismen slo sprekker. Da kamper brøt ut i Sør-Sudan i desember 2013, flyktet tusenvis til nabolandene. Livet har aldri helt blitt det samme igjen i Sør-Sudan. Mistillit preger det politiske miljøet, og fredsavtaler er ikke fulgt opp. Den tynne tråden som holdt landet sammen etter at det ble selvstendig, røk til slutt.
Historien gjentar seg
– Det føles ikke godt å flykte til Uganda for andre gang. Det er en ond sirkel.
Taban, født i 1982, har vært på flukt to ganger. Femten år gammel flyktet han til Uganda i 1997, og tilbrakte ni år der.
Den nåværende krisen i Sør-Sudan er en historie som gjentar seg for en rekke flyktninger i Uganda.
Da Taban vendte tilbake til hjemlandet i 2006, var han sikker på at han aldri mer måtte flykte. Han hadde mistet både familiemedlemmer og venner i krigen, og han trodde fullt og fast på at Sør-Sudan ville gjøre alt som sto i sin makt for å trygge den nyervervede freden og statusen som selvstendig stat. Dessverre skjedde ikke dette, og Taban flyktet til Uganda i juli 2016 for andre gang.
Det føles ikke godt å vende tilbake til Uganda for andre gang. Det er en ond sirkel.Taban, flyktning
Tung byrde for nabolandet
Taban hadde fått jobb på et lager i byen Yei, og livet virket lovende.
– Jeg fullførte ingen formell utdannelse, men var sikker på at jeg hadde ferdigheter som jeg kunne bruke til å klare meg. Men først og fremst hadde jeg et håp for mine yngre søsken og barna mine om at de ville klare å få skolegang i sitt eget land, uten noen avbrytelser.
Taban har også andre bekymringer. Han sier at Uganda alltid har ønsket sørsudanere velkommen i krisetider og behandlet dem godt. Han er nå usikker på hvor lenge gjestfriheten vil vare, og insisterer på at Sør-Sudan må finne en løsning på sine problemer slik at byrden nabolandene må bære med å ta imot flyktninger, kan bli lettere.
– Da vi flyktet til Uganda for første gang i 1997, var vi ikke så mange som vi er nå. Jeg har nå flere familiemedlemmer med meg. Men jeg er lei meg for at kona mi og vår sju måneder gamle baby sitter igjen i Yei. Jeg tror militæret har stengt veien mellom Yei og Koboko, og det er vanskelig å komme seg rundt. Det preger meg sterkt å tenke på om de er i sikkerhet, sier Taban.
