- Nå må det internasjonale samfunnet våkne. Det er fortsatt mulig å forhindre en omfattende humanitær katastrofe, sier rådgiver Torill Sæterøy i Flyktninghjelpen.
I en kronikk i Bistandsaktuelt minner hun om at det er 18 år siden den såkalte «Afrikas verdenskrig» startet, en krig som fortsatt ulmer i Kongo. 22 år er gått siden folkemordet i Rwanda. Uten en snarlig politisk innsats, står stabiliteten i Sentral-Afrika igjen i fare.
Krever presidentens avgang
I desember i år går mandatperioden for presidenten i DR Kongo, Joseph Kabila, ut. Men lite tyder på at han kommer til å gi seg. Det siste forslaget som ble lagt fram fra kongolesiske myndigheter foreslår at presidentvalget utsettes til april 2018. Opposisjonen på sin side fastholder at presidenten må gå av 19. desember i år og har siden september holdt månedlige protester på denne datoen. Regimet utvider stadig sin maktbruk, nærmere 60 mennesker har blitt drept i demonstrasjonene, hundrevis av opposisjonelle og menneskerettsaktivister har blitt arrestert og radiosignalene til uavhengige medier er blokkert. Alt ligger til rette for en kraftig forverring av situasjonen om ikke presidenten går av innen slutten av året.
Nå må det internasjonale samfunnet våkne. Det er fortsatt mulig å forhindre en omfattende humanitær katastrofe.TORILL SÆTERØY, rådgiver i Flyktninghjelpen
Frykter gjentakelse av Burundi-krisen
I nabolandet Burundi i øst så man i fjor en lignende utvikling. President Pierre Nkurunziza ga blaffen i grunnloven og stilte til valg for en tredje periode. Opposisjonen boikottet valget. Hundrevis av mennesker har blitt drept, torturert, voldtatt, eller er forsvunnet i volden som fulgte det omstridte valget. Presidenten har nektet både FN og Den afrikanske unionen å slippe til for å roe ned situasjonen. Mer enn 300,000 burundier har flyktet til nabolandene Tanzania og Rwanda. Tanzania har tatt imot flest – mer enn 170,000 mennesker siden i april 2015. I de raskt voksende leirene i det nordvestlige hjørne av Tanzania er den humanitære situasjonen er meget utfordrende.
- Hjelpeorganisasjonene strever med å få midlene til å strekke til. Den siste måneden har antall flyktninger som krysser grensen økt daglig, et tegn på at på at situasjonen i Burundi går fra vondt til verre, forteller seniorrådgiver Patrik Ekløf i Flyktninghjelpen.
Hjelpeorganisasjonene strever med å få midlene til å strekke til. Den siste måneden har antall flyktninger som krysser grensen økt daglig, et tegn på at på at situasjonen i Burundi går fra vondt til verre.PATRIK EKLØF, seniorrådgiver i Flyktninghjelpen
Frykter massiv krise
I DR Kongo ser man mange av de samme tendensene. Politiske motstandere bringes til taushet gjennom vold, menneskerettighetsorganisasjoner kastes ut av landet, og regjeringen gjør lite for å legge til rette for at et valg holdes i henhold til grunnloven. Nødhjelpsinnsatsen for de rundt 1,7 millioner internt fordrevne, de fleste i den østlige delen av landet, er ikke tilstrekkelig. Så langt i år har FN mottatt kun halvparten av de midlene som trengs for å gi livreddende hjelp til de aller mest trengende.
- Dersom DR Kongo går samme vei som Burundi, noe man ser tendenser til, vil man få en massiv krise i hjertet av Afrika, advarer Sæterøy .
Hun mener at humanitære aktører og støttespillere må være forberedt på å takle en slik situasjon.
- Håndteringen av de burundiske flyktningene som det siste året har strømmet inn i nabolandene har vist at det internasjonale samfunnet på ingen måte er beredt, sier hun.
Håndteringen av de burundiske flyktningene som det siste året har strømmet inn i nabolandene har vist at det internasjonale samfunnet på ingen måte er beredt.TORILL SÆTERØY, rådgiver i Flyktninghjelpen
Tre handlingsalternativer
De to rådgiverne, som har lang fartstid i Afrika, viser til at befolkningen i området har vært igjennom en smertelig og voldelig historie med folkemord og dramatiske folkeforflytninger.
- Vi mener at det internasjonale samfunnet, inkludert Norge, har en plikt til å gjøre alt man kan for å forhindre at situasjonen fra nittitallet gjentar seg, sier de to rådgiverne i Flyktninghjelpen, og skisserer opp tre avgjørende handlingsalternativer:
# 1: For det første må man sammen med andre internasjonale aktører legge press på både Kabila og Nkurunziza, og deres allierte. Volden må stoppes, og de politiske prosessene må gjennomføres i henhold til grunnlovene.
# 2: For det andre må man bevilge ressurser til å hjelpe dem som allerede er på flukt. Mens behovene og flyktningstrømmen øker, gjør mangelen på oppmerksomhet at man ikke får samlet inn de ressursene som trengs for å dekke de aller mest prekære behovene for mennesker på flukt.
# 3: For det tredje må det bygges opp en beredskap som gjør Tanzania og andre land i regionen i stand til å håndtere et voksende antall flyktninger. Dette vil bli enda mer avgjørende dersom den politiske situasjonen i DR Kongo eskalerer ytterligere og flyktningestrømmer øker dramatisk. Nabolandene og det internasjonale samfunnet må være forberedt på at hundretusener av mennesker på flukt i regionen vil trenge mat, medisiner og et tak over hodet.
