I byen som tidligere var hjemmet til rundt 1,9 millioner mennesker, har kamper mellom væpnede grupper tvunget hele 1,3 millioner mennesker på flukt i Kasaï-regionen. I tillegg har over ti tusen barn mistet sin tilgang til skole og utdanning.
Men Béatrice husker Kananga som en fredelig by i et land som hadde opplevd krig i flere tiår.
— På somrene da jeg hadde fri fra skolen, reiste jeg med foreldrene mine til Kananga for å besøke besteforeldrene og fetterne mine. Jeg gledet meg alltid, sier hun.
I dag jobber hun for Flyktninghjelpen med å gi livsnødvendig hjelp til menneskene som er rammet av konflikten i Kananga. Teamet hennes var et av de første på bakken i byen med et navn som betyr «et sted for fred eller kjærlighet» på lokalspråket Tshiluba.
— Ting har forandret seg så mye, sier Béatrice.
Noen av mine egne familiemedlemmer er så redde for å vende hjem at de desperat prøver å finne husly nær Angola, forklarer Béatrice.Béatrice Lusamba, 55, jobber for Flyktninghjelpen i Kananga, DR Kongo.
Økonomien kollapset
Mens Béatrice vokste opp, ble økonomien i Kasaï regionen i sentral-DR Kongo stadig verre. Det en gang moderne jernbanenettet forfalt, og det ble vanskeligere å importere mat og andre varer. Da prisen på mat økte, ble også sult utbredt blant befolkningen. Samtidig forlot mange innbyggere Kananga, hovedstaden i Kasaï-Central, for å finne bedre jobber i større byer.
Ifølge Verdensbanken har Kasaï-regionen et av de laveste utviklingsnivåene i DR Kongo. Før konflikten levde syv av ti mennesker i fattigdom. Da kampene brøt ut i midten av august 2016, nådde den allerede desperate befolkningen sitt bristepunkt.
De voldelige kampene førte til at folk måtte flykte fra landsbyene og byene i Kasaïs fem provinser. Mange flyktet så langt som til den angolske grensen.
— Noen av mine egne familiemedlemmer er så redde for å vende hjem at de desperat prøver å finne husly nær Angola, forklarer Béatrice.
Mennesker i 8 av 26 provinser i landet er nå internt fordrevet som følge av pågående væpnede kamper i Kasaï-provinsene.
Gir tilbake
Med mange års erfaring i Flyktninghjelpen, visste Béatrice at hun måtte hjelpe folket sitt i Kasaï.
I juni ble hun ansatt av Flyktninghjelpen til å jobbe i Kananga.
— Mange barn gikk ikke på skolen, sier hun og rister på hodet.
— Jeg snakket med foreldre som var for redde for å sende barna sine til skolen i frykt for at de kunne bli kidnappet av væpnede grupper. Béatrice la også merke til at butikkene hadde lite mat. De eneste varene var gamle og råtne.
— De kvinnelige selgerne ba meg om å hjelpe dem med å finne en løsning på å motta varer, forteller hun.
Vi vet at sult vil spre seg.Béatrice Lusamba, 55, jobber for Flyktninghjelpen i Kananga, DR Kongo.
Frykter sult
Mens sult sprer seg over hele regionen, deler kirker og samfunnsgrupper ut grøt til fordrevne mennesker som er fanget i Kananga. Men liten pengestøtte gjør det vanskelig å hjelpe alle.
— Vi ble fortalt at bønder mistet avlinger for minst to sesonger. Det blir stadig mindre mat, fortsetter hun.
— Vi vet at sult vil spre seg, sier hun.
Samtidig trakasserer væpnede grupper sivile som transporterer livreddende varer og mat til mennesker i nød.
— Jeg ønsker at folket mitt skal få leve i verdighet - uten vold.
