— Jeg er stolt av å jobbe for Flyktninghjelpen, og jeg er heldig som får være med å hjelpe mennesker med det de trenger aller mest, nemlig mat. Det er en takknemlig jobb å få være med på, sier han.
Mouad har jobbet for Flyktninghjelpen i et og et halvt år. Familien hans bor på landsbygda utenfor byen Taiz, Jemens nest største by. Mouad selv bodde i Taiz da krigen startet for to år siden. Men han måtte flykte. Situasjonen i Taiz de siste årene har vært uutholdelig. Hele nabolag er jevnet med jorden. Hjelpeorganisasjoner slipper ikke til med hjelp. Mouad reiste til hovedstaden Sana’a. Der søkte han på jobb med Flyktninghjelpen.
Vi blir med Mouad til Bani Alharit nabolaget i Sana’a. Her deler Flyktninghjelpen ut matkuponger til mennesker som har måttet flykte fra hjemmene sine på grunn av krigen.
Deler ut mat til 20.000 familier
— Dette er et av stedene vi deler ut matkuponger til familier som virkelig trenger hjelp. En gang i måneden får de rasjoner som skal få familien gjennom måneden som kommer, forteller Mouad. I Jemens hovedstad har han oversyn over utdelingene. 20.000 familier, som er blitt identifisert som virkelig trengende, får matkuponger fra Flyktninghjelpen i Sana’a hver måned. Kupongen kan løses inn hos ulike kjøpmenn i byen, hver familie får mel, matolje og bønner.
Utdelingen i dag foregår på en skole etter skoletid. Lister med navn og nummer er hengt opp på murene i skolegården. Mennesker som lever på flukt fra sine hjem og som nå holder til her i nabolaget, finner navnet sitt og stiller seg i kø.
Alle her kjenner Mouad. Det tar tid før vi kommer oss gjennom mengden, Mouad skal hilse på og klemme mange på sin vei. Småunger kommer bort og drar ham i buksebeinet.
— Mouad er en bra mann, forteller Ali meg. — Han har hjulpet oss masse.
De er som familie for meg. Jeg vet hva de heter, hvor de kommer fra. De har det veldig vanskelig, jeg føler med dem.Mouad Abdo, 29, jobber i Flyktninghjelpen.
Ali er fra Nehem, noen timer unna, men flyktet fra hjemmet sitt da huset de bodde i ble bombet. Nå får han og familien mathjelp fra Flyktninghjelpen en gang i måneden.
Mouad tar seg tid til å snakke med dem han møter. Han spør Ali om hvordan det går med familien, om de klarer å skaffe seg det de trenger. Om det er noe nytt fra Nehem, fra stedet de flyktet fra.
Det er en nærhet i samtalen. Jeg spør Mouad om hvordan han klarer å holde styr på dem alle sammen, de behandler ham jo som en gammel venn.
— De er som familie for meg. Jeg vet hva de heter, hvor de kommer fra, jeg vet hvem som er i familie med hverandre. Det bare kommer automatisk. De har det veldig vanskelig, jeg føler med dem, sier Mouad.
Vil hjelpe flere mennesker
Men blir du ikke sliten?, lurer jeg på.
— Nei, det blir jeg ikke. Jeg er heldig som får være med å hjelpe, og de er utrolig takknemlige for det de får. Jeg møter mange mennesker som virkelig trenger hjelp, de har ingenting. Jeg kan nevne mange skjebner, folk lider. En familie jeg traff nylig hadde virkelig ingenting. Mathjelpen de fikk fra Flyktninghjelpen var det eneste som holdt dem i live. Det gjør inntrykk å møte foreldre som så desperat forsøker å gi barna sine noe å spise, men så er det ingenting de kan gjøre for å gjøre livet godt for barna sine.
— De hadde ikke overlevd uten hjelp fra Flyktninghjelpen. Da er det fint å være med på å gi den håndsrekningen, sier Mouad.
Han kunne godt tenkt seg å dra tilbake til Taiz og jobbe nærmere stedet han er ifra.
— Jemen trenger virkelig hjelp nå, mennesker er helt desperate. Dette behovet gir meg motivasjon til å fortsette arbeidet, sier Mouad.
— Jeg skulle ønske at vi i Flyktninghjelpen kunne nådd enda flere mennesker som lider med hjelp, sier han.
