Les billedteksten Pensjonisten Aleksandra Gavriutchenko (67) bor alene i et hus i landsbyen Zolote, i Øst-Ukraina. Det er bare en kilometer fra frontlinjen – den såkalte «kontaktlinjen». Her er kamphandlingene mellom de stridende partene mest intens, og folk som bor langs begge sider er særlig utsatt for angrep. I tillegg trenger mange humanitær hjelp. Foto: Tatiana Stepykina/NRC

— Jeg er redd

Tatiana Stepykina|Publisert 08. nov 2017|Endret 03. nov 2017
Samvær med familien, dyrke grønnsaker og passe på kyrne – det var alt Aleksandra ønsket seg for alderdommen. Men for fire år siden brøt konflikten løs i Øst-Ukraina. Da kom bomber og vold til landsbygda.


Møt flere av menneskene vi hjelper i den nyeste feltrapporten fra Flyktninghjelpen. 


 

Pensjonisten Aleksandra Gavriutchenko (67) er ofte redd. Hun bor alene i et hus i landsbyen Zolote, i Øst-Ukraina. Det er bare en kilometer fra frontlinjen – den såkalte «kontaktlinjen». Her er kamphandlingene mellom de stridende partene mest intens, og folk som bor langs begge sider er særlig utsatt for angrep. I tillegg trenger mange humanitær hjelp.

Da krigen brøt ut, skjøt de med tunge våpen mot landsbyen. Aleksandra gjemte seg i kjelleren. Der ble hun i to uker.

– Jeg dekket jordgulvet med puter og madrasser for å holde varmen, sier hun. Og legger hoderystende til:

– Hadde aldri trodd at noe sånt skulle komme til å skje når jeg ble gammel.

Kjelleren er ganske stor, det er der hun oppbevarer grønnsaker gjennom vinteren og våren. Noe lys er det i rommet, men da bombingen skjedde, ble det strømbrudd og helt mørkt. Hun tente stearinlys.

Nettene var virkelig ille. Hun var så redd at hun ikke fikk sove. Men på dagtid kunne hun våge seg ut i blant – da så hun til de to oksene og de to kuene. Lagde seg mat. 

Alt var bedre før. Før krigen kunne Aleksandra spare penger slik at hun for eksempel hadde råd til å reparere huset når det var nødvendig.

Og den gang var frykten en ytterst sjelden gjest.

–Jeg var trygg og trodde ikke annet enn at fremtiden kom til å bli lys, sier hun og tenner en sigarett.

Hun var yrkesaktiv i 41 år. Arbeidet som installatør ved jernbanen i nabobyen. Husdyr og grønnsakhage har hun hatt hele tiden.

Da landsbyen ble angrepet med bomber fikk taket hennes store skader. Hun ble fortvilet – hadde jo ikke penger til å kjøpe det som trengtes for å reparere skadene. Men Flyktninghjelpen, som har noen av sine største hjelpeoperasjoner i Luhansk regionen, kunne gi henne byggematerialene.

De fleste av dem som er avhengig av hjelp tror at hvis de flykter, vil de ikke lenger få hjelp. Men på spørsmål om hvorfor Aleksandra ikke har reist fra hjemstedet sitt, svarer hun bare dette.

– Egentlig er det ingen som venter på oss noe sted.

      

Les billedteksten Vinteren står for døren og Aleksandra forteller oss at det kan bli -20 grader på det verste. I år skal Flyktninghjelpen sørge for at hun og andre familier som ikke har tilgang til gass får penger slik at de kan kjøpe faststoffbrensel før vinteren setter inn. Foto: Tatiana Stepykina/NRC

     

I hverdagen er det likevel ingen tid til hvile: Aleksandra står opp klokken fire hver morgen for å melke kyrne. Klokken seks går hun til landsbyen for å selge melken.

– Frokost spiser jeg klokken ti om kvelden. Har ikke tid til å få i meg noe om dagen. Om du ikke arbeider hardt, får du heller ikke noe å spise, konstaterer hun.

Hun lever av husdyrene og grønnsakhagen. I tillegg har hun sin pensjon, som utgjør rundt 600 norske kroner i måneden.

– Det blir for lite å leve av. Nå må jeg nok slakte okse-kalven.

Den tanken gjør henne trist. Hun er glad i kalven. Den står der og ser troskyldig på henne med store øyne.

– Men kjøttet fra den vil holde liv i oss, konstaterer hun.

Fortsatt er sivile mål for snikskyttere. To ganger kom kulene faretruende nær Aleksandra. Hun har vært under sterkt press mens denne konflikten har rast. 

– Da jeg giftet meg, veide jeg 96 kilo. I dag veier jeg bare 58 kilo. Jeg har også begynt å røyke for første gang i mitt liv. Denne krigen har gitt meg dårlige nerver, sier hun og tenner enda en sigarett.

Kontaktlinjen skiller de regjeringskontrollerte og de opprørskontrollerte områdene. De fleste som bor ved kontaktlinjen har fått nødhjelp i form av mat, brensel og medisiner. Men nå har det på grunn av pengemangel gått seks måneder siden noen har mottatt hjelp. Dermed er Aleksandra bekymret for hvordan det skal gå med dem som bare har den lille pensjonen å klare seg på.

Likevel, mangelen på mat er ikke det som skremmer henne mest.

– Det aller verste er kulden. Vinteren står snart for døren og jeg har ikke brensel for å få varme i huset, sier hun.

Når Aleksandra tenker på hvor kaldt det kan bli, ser hun helt fortvilet ut.

– Her blir det fort minus 20 grader. Et tonn kull koster fire ganger mer enn det jeg får i pensjon i måneden. I løpet av en vintersesong trenger jeg tre tonn. Hvordan i all verden skal jeg og andre gamle mennesker som bor her få råd til det? 

I fjor fikk hun gratis kull fra humanitære organisasjoner. I år skal Flyktninghjelpen sørge for at hun og andre familier som ikke har tilgang til gass får penger slik at de kan kjøpe faststoffbrensel før vinteren setter inn.

Nabobyen der Aleksandra Gavriutchenko hadde sin arbeidsplass i så mange år, er også stedet der hun har mange slektninger og venner. Men siden byen nå er under separatistenes kontroll, er hun adskilt fra sine kjære.

– Kusinen min bor i byen som nå ligger på den andre siden av kontaktlinjen. Jeg har ikke sett henne på flere år. Slektningene mine er begravet på den siden. Jeg kan ikke engang besøke gravene deres.

Hun gråter. Så sier hun: 

– Jeg er så lei av krigen. Jeg vil bare ha fred.

Dette gjør Flyktninghjelpen

Reparerer og bygger hus slik at de tåler vinterkulden. Oppvarmer hus.  Reparerer infrastruktur, sykehus og skoler. Beskytter sivile på flukt fra vold ved å gi informasjon og rettshjelp. Sørger for rent vann og hygieneartikler. Deler ut varme klær. Har tiltak for å sikre at mennesker får mat. Gir hjelp slik at folk i størst mulig grad skal kunne være selvforsynte og klare å sørge for sitt eget livsopphold. 

Flyktninghjelpen startet hjelpearbeidet i Ukraina i slutten av 2014. Vi opererer fra landkontoret vårt i Kiev, og feltkontorene i regionen Luhansk og Donetsk øst i landet.