Les billedteksten Professor Jon-Håkon Schultz har ledet arbeidet med å utvikle Flyktninghjelpens program som hjelper barn med traumer. Foto: Ingebjørg Kårstad/NRC

Drømmejobben

Kristine Grønhaug|Publisert 30. nov 2017
Vi har alle opplevd å ha en ekkel drøm, men hva er et traume-mareritt? – Da tror du at du skal dø, sier professor Jon-Håkon Schultz. Han har ledet arbeidet med å utvikle Flyktninghjelpens program som hjelper barn med traumer.

traumebehandling_gazaHan tar frem en blå mappe, og på den har han skrevet med store bokstaver: "Silent suffering". Stille lidelse.

Vi møter professor i pedagogisk psykologi, Jon-Håkon Schultz, på Flyktninghjelpens hovedkontor i Oslo. Han har nettopp vært på en av sine mange reiser til Gaza i Palestina, for å arbeide med programmet Bedre læring. Før han vender hjem til Tromsø og universitetet der, har han noen dager i hovedstaden.

– I Gaza har jeg kontor inne i FN-bygningen. Tre dører nedenfor mitt, ligger bildearkivet til UNRWA (FNs særorganisasjon for palestinske flyktninger, red.anm.), og der holder de på med å digitalisere samlingen sin. Det er jo blitt tatt bilder gjennom alle disse 50 årene med israelsk okkupasjon. Jeg fikk lov til å plukke det jeg ville fra arkivskuffene.

Han åpner mappen, sprer en bunke svart-hvitt fotografier på bordet og forklarer:

– Dette er fra Gaza. Dette er Vestbredden. Og dette – se på det uttrykket der, sier Schultz og holder opp et svart-hvitt fotografi av en gutt med gummistøvler. Han er kanskje fire år gammel og sitter midt i en ruinhaug. Gutten ser uendelig trist ut. På baksiden står det at bildet er fra den palestinske flyktningleiren Shatila i Beirut, Libanon. 1982.

Faget hans er pedagogisk psykologi. Professorens blikk sveiper over de gamle fotografiene på bordet.

– Det underlige er at enten disse er fra 1960-tallet, 1980-tallet eller de er tatt etter krigen i 2014, er motivene og uttrykkene de samme. Det er tydelig for meg at der det er rammer i folks liv, som at de er i aktivitet, har arbeid, går på skole – kan man se at det er håp i ansiktene deres. Så er det en del som har mistet håpet. Det er det verste. Og det er litt krevende å forstå når du sitter i verdens rikest land: Hva vil det si å ikke ha håp? Har du ikke håp, blir det håpløst. Uten håp, dør du.

Når Flyktninghjelpen bygger skoler og har programmet Bedre læring, da bidrar det til å gi barn og unge håp?

– Ved å gi mennesker struktur i livet, bygger du noe som er med på å hjelpe dem til å overleve. Men uten dette, blir de sårbare, så utrolig mye mer sårbare: Når familien forvitrer og du heller ikke fungerer på skolen, har du ingenting. Det er det som blir den store forskjellen.

To gode partnere

Gjennom programmet Bedre læring samarbeider Universitetet i Tromsø og Flyktninghjelpen for at også barn som sliter med vonde opplevelser, skal kunne tilegne seg læring på skolen. Barn og unge med traumer har høyt angst- og stressnivå. Av Flyktninghjelpen lærer de ulike, enkle metoder, slik at de selv kan regulere overveldende følelser. Blant annet gjennom pusteøvelser.

– Det finnes det mye forskning på: Det er så enkelt som at hvis du tar åtte – ti dype pust, vil du signalisere til urosenteret i hjernen at det ikke er så farlig likevel. Dette forklarer vi til barna.

Vi sier at DU kan gjøre noe med dette. Så når vi snakker om virksomhet og metode, er troen og vissheten om at JEG kan påvirke min egen situasjon, veldig viktig. I tillegg er det viktig å forstå at de rundt deg også kan hjelpe: Skolerådgiveren, læreren, foreldrene. Du kan snakke med dem.

Og så er det en viktig faktor: Normalisering. Det er ganske rørende når du ser barna i gruppen spør hverandre: "Har du også mareritt? " Plutselig skjønner de at de ikke er eneste som har det sånn.

Schultz forteller at det blir et veldig samhold i gruppen:

– De møtes bare fire ganger. Men da vet de om hverandre. Ofte går de i samme klasse eller parallellklasse, og kan snakke med hverandre. "Hvordan går det med deg? Har du fått mareritt? Gjør du de øvelsene?"  

Det hele begynte i 2006

I byen Gulu i Nord-Uganda. Landet hadde vært gjennom 20 år med borgerkrig og det var midlertidig våpenhvile. Mange barn og unge var barnesoldater.

Flyktninghjelpen driver med yrkesopplæring for ungdom. Sammen med våre folk reiste Jon-Håkon Schultz rundt i landet og besøkte våre yrkesopplæringssentre. Fokuset var traumer, og målet var å kartlegge behovene.  

Hva er egentlig traumer?

–Et vanlig mareritt handler om at du har hatt en dårlig drøm, våkner opp og er litt skremt. Det karakteristiske med traume-relaterte mareritt er at du tror du skal dø. Ved at du enten blir veldig truet, blir vitne til at andre blir truet eller dør. Du blir på en måte tatt tilbake dit: Du våkner opp – og så er du der – i den hendelsen som skjedde kanskje for to år siden. Og da har du så mye stresshormoner som er pumpet rundt i kroppen, at du får problemer med å sove igjen.

Traumer finnes overalt, men fordi vi i vår del av verden har ressursene, snakker vi ifølge Schultz litt annerledes om det her. I Uganda stilte han først spørsmålet slik vi ville ha stilt det: "Er ungdommene traumatiserte?  Har de symptomer på traumer? "

–Svaret vi fikk, var: "Neida, her er alt bra", sier han og fortsetter:

– Men da vi spurte: "Hva trenger dere hjelp til", var svaret: "Jo, hvis dere kan få elevene til å følge med bedre på skolen, hadde det vært fint. Mange av elevene sover ikke om natten, derfor er de trøtte og sover på skolen. " Ikke sant? Den vanlige responsen på elever som sover, er ofte slag og sterk disiplin, men lærerne så at dette ikke fungerte heller. Dette var jo toppmotiverte elever, som likevel sov på skolen.

Så hva gjorde dere?

– Vi holdt på ganske lenge med intervjuer, og fant ut at mange var tidligere barnesoldater. På den tiden var det de hadde gått gjennom kanskje noe av det mest groteske som ble gjennomført i verden. Og i så stor skala: Man regner med at det var nærmere 20.000 barnesoldater. De fortalte at de ikke sov om natten.

Slik var det: Lærerne deres ville ha bedre konsentrasjon og ingen soving i timen. Men elevene ville ha hjelp til mareritt.

Hvordan gikk dere frem?

– Vi brukte evidensbaserte metoder,  det som er forsket på og som har gitt gode resultater. Men da har jo dette vært i en vestlig setting, der en spesialist i psykologi sitter én til én med en person. Dette var det ikke mulig å få til her, ikke minst på grunn av ressursene. Vi måtte tilpasse metodene ved blant annet å fokusere på grupper og ved trene opp ansatte ved skolen.

Schultz slår ut med armene og sier:

– Forskningen og erfaringsutprøvingen ligger i bunn. Vi spurte oss: "Hvor mye kan vi ta bort av de komplekse tingene for at behandlingen fortsatt skal ha effekt?" Vi måtte prøve oss frem. Forskningsmessig sett var dette kjempespennende. Det fungerte svært godt i Uganda.

I 2012 begynte arbeidet i Gaza,

med etter hvert veldig gode resultater. Der er Flyktninghjelpens program Bedre læring nå inne i 130 skoler som blir drevet av utdanningsmyndighetene der, pluss 250 FN-skoler.

Hvem får behandling?

– Vi velger de som har flest mareritt over lang tid. I gjennomsnitt har de hatt fem netter med mareritt per uke: De våkner opp, blir tatt tilbake til en forferdelig hendelse og gjenopplever det der og da. Det som er positivt, er at disse marerittene stort sett foregår i den siste delen av søvnen, så det betyr at det som regel er ut på morgenkvisten. Dermed mister du noen timers søvn, men ikke hele søvnen. Men det er likevel drepende på konsentrasjonen – jeg mener, det vet du jo selv: Ta to timer av søvnen din en natt, så blir det surr.

Han ler litt, før han fortsetter:

–Og dette pågår over lang tid. Vi ser at gjennomsnittet har hatt mareritt i over tre år. I overkant av 70 prosent har ikke fortalt om dette til læreren sin – det er også negativt. Mye av det samme gjelder for foreldrene: De aller fleste vet at barna har søvnproblemer, men de har ikke snakket med dem om hva de drømmer.

Og resultatene har vært veldig bra?

– For 70 prosent blir altså marerittene enten helt borte eller de går ned til ett. Det i seg selv er helt fenomenalt.

Det er også eksempler på foreldre og lærere som får hjelp gjennom programmet?

– Ja, og det har virkelig vært motiverende for alle oss som holder på med dette. Vi trener opp lærere og skolepsykologer også. Når de kommer tilbake og sier: "Nå har jeg prøvd ut dette på kona", da skjønner du at det fungerer og at de tror på det.

Han tenker seg om litt. Så sier han:

– Apropos Gaza: De som leser dette intervjuet er mennesker som støtter Flyktninghjelpens arbeid, ikke sant? Kan jeg få si noe om Gaza? Jeg er veldig opptatt av denne blokaden som befolkningen der har blitt utsatt for i ti år nå. Det er jo slik at når krigene kommer,  så er det naturligvis et stort fokus på det. Men vi glemmer ofte den krisen som pågår mellom krigene. For mange barn, er det der den store krisen er.

Og når det gjelder for eksempel Gaza, sier vi gjerne: "Nå er krigen over", ikke sant? I 2014 varte krigen i 52 dager, og "så er den over". Men for disse barna er ikke krigen over. De gjenopplever den hver gang de har mareritt. Så krigen er ikke over.

Men ikke alle kan hjelpes

Hva er årsaken?

– Vi tror at en del av de som ikke får bort marerittene sine, har noe pågående ubehag i livet. Som for eksempel overgrep og vold. Men også det at det kanskje ikke var bra nok "medisin" for dem.

Likevel: Vi har et fenomenalt resultat. Det som virkelig er avgjørende, er: Hvor lenge varer dette? Er det for eksempel bare en effekt som kommer fordi det har vært intensivt med oppmerksomhet og omsorg? Man pleier å si at det er en varig endring hvis det varer i minimum seks måneder etterpå, sier Schultz, og legger til:

– Vi har nylig sjekket dette 10 måneder etter og ser at resultatene fortsatt holder seg.

I dag får elever hjelp med Bedre læring i flere land: Fra skoler på Vestbredden, i flyktningleirene i Jordan, Libanon, Irak og Myanmar.  

Programmet har også utviklet seg til å bli ren forskning: Schultz samarbeider med forskere fra både USA og Australia: Murdoch Childrens Research Institute og University of Philadelphia.  

Hvordan synes du samarbeidet mellom universitetet i Tromsø og Flyktninghjelpen vært gjennom disse årene?

– Det har fungert veldig bra, mellom to svært forskjellige organisasjoner med samme mål. Dere i Flyktninghjelpen er operasjonelle; dere snur dere rundt og handler med en gang. Slik er jo ikke vi. Jeg tror vi har tilført hverandre noe i relasjonen.