With the city's asylum centre full beyond capacity, asylum seekers sleep rough in a Belgrade city centre carpark.
Les billedteksten En asylsøker står på en parkeringsplass i den serbiske hovedstaden Beograd, hvor han og andre mennesker på flukt overnattet i august 2016. De fikk ikke plass på asylmottaket. Foto: Gustavo Vilchis/ PRAXIS/Flyktninghjelpen

Derfor må vi verne om flyktningkonvensjonen

KRONIKK|Publisert 12. sep 2017
Det er Stortingsvalg og for første gang i moderne norsk historie tar statsråder til orde for å «utfordre» FNs flyktningkonvensjon og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

 


Av Beate Ekeløve-Slydal, politisk rådgiver, Amnesty International Norge og Kristel Tonstad, juridisk rådgiver, Flyktninghjelpen.


 

De mener de internasjonale konvensjonene «ikke er tilpasset samfunnet vi lever i». Konvensjonene er møysommelig bygget opp over tid og er resultatet av omfattende forhandlinger mellom stater etter dyrekjøpte erfaringer.

Som en liten nasjon er vi avhengige av internasjonale spilleregler og at folkeretten respekteres. Fremdeles lever det mennesker blant oss som måtte flykte fra Norge under andre verdenskrig og som overlevde fordi et annet land ga dem beskyttelse. Dette er ikke tiden for å utfordre folkeretten og flyktningkonvensjonens prinsipper. Det er tiden for å la dem veilede.

Sviket

I 1938 ble det avholdt en internasjonal konferanse i Evian i Frankrike for å diskutere den økende flyktningstrømmen fra Tyskland. Flere land, som Storbritannina og Australia, argumenterte for at økonomien og samfunnet ville bli utsatt hvis de aksepterte et stort antall flyktninger. Resultatet av konferansen var nedslående. Det ble ingen enighet om å ta imot de jødiske flyktningene fra Tyskland. Bare Den dominikanske republikk gikk med på å øke kvoten sin. Resultatet var at mange jøder ikke fikk noe tilfluktssted før den andre verdenskrig brøt ut.

Arbeidet med FNs flyktningkonvensjon begynte etter andre verdenskrig. Stater skulle dele ansvaret for å gi beskyttelse til hundretusener av fordrevne etter krigen. Den moralske fallitten før og under andre verdenskrig er bakgrunn for FNs menneskerettighetserklæring (1948), Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (1950) og FNs flyktningkonvensjon (1951).

FNs flyktningkonvensjon, som er ratifisert av flertallet av verdens stater, representerer et vannskille i det internasjonale vernet for flyktninger. Den forplikter tilsluttede land til å gi beskyttelse til flyktninger, personer som har en velbegrunnet frykt for forfølgelse.

Kjerneprinsippet i konvensjonen, non-refoulement, er et vern mot tilbakesendelse til områder der det vil medføre fare for liv eller forfølgelse. Allerede på begynnelsen av 1900-tallet ble non-refoulement praktisert av enkelte stater. Det er i dag et folkerettslig sedvaneprinsipp at ingen må sendes tilbake til områder hvor de risikerer å bli utsatt for grove overgrep som tortur eller umenneskelig behandling.

Internasjonalt samarbeid

Situasjoner med masseflukt er utfordrende. Flyktningkonvensjonen anerkjenner at det å gi beskyttelse til mange mennesker kan medføre store utfordringer for enkeltland. Derfor forplikter den til internasjonalt samarbeid for å løse utfordringer som ingen land kan løse på egenhånd. Konvensjonen gir FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) mandat til å lede den internasjonale innsatsen for å beskytte flyktninger, og til å passe på at konvensjonen blir fulgt. En sentral oppgave er ansvarsfordeling.

Land i Midtøsten og Afrika bærer i dag en uforholdsmessig del av ansvaret for verdens flyktninger. For eksempel huser Tyrkia over tre millioner flyktninger fra Syria. I Libanon er over en firedel av befolkningen flyktninger. Det er viktig å bistå i nærområdene. Men nærområdene i massefluktsituasjoner er ofte sprengt.

Et felles, humanitært ansvar

Verdenssamfunnet har fortsatt muligheten til å finne felles løsninger på dagens situasjoner med masseflukt. Høsten 2016 ga alle FNs 193 medlemsstater støtte til New York-erklæringen for flyktninger og migranter. Den bringer solidaritet og ansvarsfordeling tilbake på agendaen etter flere år med stengte grenser og en iskald, internasjonal isolasjonsbølge. Erklæringen anerkjenner flyktningkonvensjonen som grunnsteinen i den internasjonale beskyttelsen av flyktninger. FN skal nå utvikle et globalt rammeverk og handlingsprogram med mål om en bedre og mer rettferdig ansvarsfordeling. Flyktningkonvensjonens prinsipper som vern mot å returneres til forfølgelse må stå sentralt. Overføring av flyktninger fra for eksempel flyktningleirer for bosetting i et annet land er også viktig. Det bidrar til å unngå farlige reiser, og gir beskyttelse til de som har størst behov.

Det er særlig når prinsippene er under press at det internasjonale samarbeidet for å beskytte flyktninger som Norge og andre land har forpliktet seg til må vise vei. Det kan sikre oss mot å svikte de som trenger beskyttelse igjen, og er en gjensidig forsikringsordning for oss alle.

Denne kronikken ble først publisert i Vårt Land. Les den her.