Nærmere 60.000 mennesker har krysset Middelhavet så langt i år. Dette er rundt halvparten sammenlignet med samme periode i fjor. Til tross for dette, er ikke tallet på savnede og omkomne blitt tilsvarende redusert, viser tall fra FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) og Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM).
Dødelig båtsesong
I løpet av de syv første månedene av 2018 er 1.500 flyktninger og migranter savnet eller omkommet. Til sammenligning mistet totalt 3.139 mennesker livet i hele 2017.
I juni og juli er 1 av 31 mennesker som forsøkte å krysse Middelhavet meldt savnet eller druknet, sammenlignet med 1 av 49 i samme periode i fjor. Bare i juni og juli i år mistet mer enn 850 mennesker livet. Middelhavet har befestet sin stilling som verdens farligste fluktrute.
Libya – Italia er den farligste ruten
Middelhavsruten til Spania har nå passert Italia i antall ankomster. Men det er de som legger ut fra kysten av Libya med kurs for Italia og Malta som i all hovedsak setter livet til. 1.111 mennesker som la ut fra kysten av Libya er omkommet eller savnet de første syv månedene i år. Tilsvarende tall for den østlige Middelhavsruten til Hellas er 96 og 307 for den vestlige.
Flere årsaker
Det er flere årsaker til at dødstallene ikke går ned, selv om det er langt færre som legger ut på de farlige sjøreisene til Europa, i følge seniorrådgiver Pål Nesse i Flyktninghjelpen
- Hovedårsaken er at EU og Italia i stor grad har overlatt redningsarbeidet til Libya, men Libya mangler både kompetanse og erfaring med redningsoperasjoner til sjøs, sier han.
Han viser også til at Libya har gitt beskjed til de private humanitære organisasjonene som i lang tid har drevet med redningsarbeid utenfor kysten av Libya om at de skal avslutte sine operasjoner.
- Men dette har skjedd uten at Libya har klart å fylle tomrommet, understreker Nesse.
Ny italiensk politikk
Han viser også til at italienske myndigheter har gjort det langt vanskeligere å drive redningsarbeid.
- Italienske myndigheter har blant annet nektet redningsfartøy med havarerte flyktninger og migranter å legge til i italienske havner. Dette er et klart brudd på internasjonal maritim rett.
Han mener også at det er grunn til å tro at den nye holdningen og politikken til Italienske myndigheter legger press på kommersielle skip, slik at de kvier seg for å plukke opp havarister og innlede redningsaksjoner.
Nesse viser til at forsøkene på å stanse menneskesmuglere kan være en medvirkende årsak til de høye dødstallene. Han nevner blant annet at «Operation Sophia» som EU iverksatte i 2015 blant annet gikk ut på å ødelegge båtene til menneskesmuglerne.
- Vi ser nå at menneskesmuglere i mangel av sjødyktige fartøyer tar i bruk billige kondemnerte fiskefartøyer og ikke minst billige og direkte farlige kinesiske gummibåter.
Må styrke redningsarbeidet
Flyktninghjelpen mener at EU og andre land må ha et større fokus på redningsarbeid, og at vi heller må styrke enn å svekke redningsarbeidet til sjøs.
- EU har klart å redusere ankomsten av flyktninger og migranter til Italia, men prisen viser seg å bli svært høy. De ekstremt høye dødstallene viser at EU og andre land må styrke og ikke svekke viljen og evnene til å drive redningsarbeid, poengterer Nesse.
Han er skuffet over at norske myndigheter i vår valgte å avslutte den norske redningstjenesten i Middelhavet.
- Norge har de siste årene bistått italienske myndigheter med et eget fartøy de siste årene for å styrke grensekontrollen og drive søk og redningsarbeid. De norske fartøyene har reddet flere tusen fra drukningsdøden.
Må fokusere på årsaker
Nesse mener at vi i tillegg til redningsarbeidet må se på årsakene til at mennesker velger å risikere livet på havet.
Mennesker som har flyktet fra krigshandlingene i Syria utgjør hovedgruppen (nær 13 prosent) av alle flyktninger og migranter som i løpet av første halvår i år hadde tatt seg sjø- eller landeveien til Europa.
- Derfor må vi følge opp med alternative tiltak som virker, sier Nesset og ramser opp en rekke tiltak, som: lovlige alternativer til menneskesmuglere, særlig kvoteplasser for familiegjenforening for flyktninger, men også lovlige alternativer for økonomiske migranter uten beskyttelsesbehov.
Han viser til at personer fra denne store gruppen utgjør en ekstra belastning for asylsystemet i Europa, og at land i Europa må finne frem til bedre og samordnede returordninger for migranter uten beskyttelsesbehov eller oppholdstillatelse.
