Dette innlegget er et tilsvar til Therese Sollien i Aftenposten 21.08.2018.
Therese Sollien, kommentator i Aftenposten, lanserer Australias politikk overfor båtflyktninger som en mulig løsning på Europas utfordringer med flyktning- og migrantstrømmen over Middelhavet.
Så langt har det vært en samstemt avvisning fra alle land i Nord-Afrika på forslaget om å etablere EU-finansierte asylsentere på deres territorium. Men selv om man skulle oppnå en slik enighet, vil ikke europeiske land kunne fraskrive seg ansvaret for hvordan asylsøkerne blir behandlet i slike sentere.
I motsetning til Australia, er europeiske land underlagt Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og stater kan bli dømt for brudd på konvensjonen i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Italia er tidligere dømt for å returnere båtflyktninger til Libya. Tvangsretur av flyktninger til interneringsleirer av den typen Australia har etablert på stillehavsøyene Nauru og Manus vil kunne utgjøre brudd på Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.
Fordi det er mulig å nå Europa med enkle farkoster, vil det også være langt vanskeligere å stanse trafikken over Middelhavet, dersom man skulle forsøke å kopiere Australias eksempel. Økonomiske migranter som ikke har noe ønske om å søke asyl, vil finne alternative ruter hvor de ikke risikerer å bli overført til asylsentere utenfor Europa.
Vi bør i stedet lære av suksesshistorien med vietnamesiske båtflyktninger og migranter på nittitallet. Ved godt internasjonalt samarbeid fikk vi lovlige migrasjonsalternativer, og de som trengte beskyttelse ble kvoteflyktninger. Man fikk da også returavtaler med Vietnam for de som ikke trengte asyl.
Det er god grunn til å være bekymret for alle menneskeliv som går tapt i forsøket på å krysse Middelhavet, og for menneskesmuglernes kyniske virksomhet som profitterer på menneskers desperasjon. Det er likevel verdt å advare mot tilsynelatende enkle modeller som kan skape større problemer enn de løser.