Les billedteksten «Ikke prøv å lyve. Vil du bli sendt hjem i en likpose?» «Yoselyn» (15) ble kidnappet av voksne gjengmedlemmer etter en konflikt med en annen jente i klassen. Bilde: Ana Karina Delgado

«Yoselyn» (15) tenkte: - Nå dreper de meg

Kristine Grønhaug|Publisert 16. aug 2018
Hun er femten år og bor i et av verdens farligste land, Honduras. En uskyldig krangel med en klassevenninne i mars i fjor førte til at hun ble kidnappet på skolen av voksne gjengmedlemmer. De tok henne med til en bygning der det foregår rene henrettelser: «Casas Locas». «Yoselyn» skulle drepes.

Googler du «casas locas» og Honduras, kommer det opp flere artikler som bekrefter at dette er forlatte hus i ulike nabolag som blir brukt av voldelige gjenger til tortur og drap. Det ligger også filmer ute på nettet. Blant annet én fra mars 2017, der kameraet følger tungt bevæpnet politi som går gjennom noen gamle hus vrak i et smug i Tegucigalpa. Vi ser blodsøl på veggene og et blodig merke etter en hånd. Flere steder ligger det bein-rester etter mennesker.

Jentas lange, mørke hår henger løst nedover skuldrene. Jakken er litt for stor og får henne til å virke større enn hun egentlig er. Hun har på seg tøysko, et skjørt og en t-skjorte. Vi møter henne og moren hennes et sted i Tegucigalpa, som er hovedstaden i Honduras. Vi kaller jenta for «Yoselyn».

- Jeg var sammen med en gutt som var kjæreste med en jente i klassen. Da hun fikk vite om dette, kalte hun meg mye stygt. Jeg svarte henne på samme måte. Etterpå gikk hun til skolerådgiveren og sa at jeg hadde truet henne. Skolen innkalte mamma til et møte, sier «Yoselyn» og titter bort på moren sin, som legger til:

- Datteren min fikk til straff å vaske toalettene på skolen i tolv dager. Den fjerde dagen ble hun kidnappet.

De tre husene

Det skjedde i ett av friminuttene. En gutt som så ut til å være omtrent 18 år, kom bort til «Yoselyn» og sa at hun skulle bli med ham utenfor skolegården:

- Han skulle bare snakke litt med meg. Men jeg ble dratt inn i en bil der det satt en annen mann. Etter hvert skjønte jeg at de kjørte i retning av det farlige området med «casas locas». Jeg tenkte: «Nå dreper de meg».

- Hva slags sted er det?

- Det er en sidegate fra hovedgaten. I enden der er det flere trapper opp til toppen. Når du kommer opp dit, er det et jorde med en lyktestolpe. Litt bak der, ligger de tre husene der folk blir drept.
 

Les billedteksten «Yoselyn» (15) ble kidnappet av gjengmedlemmer under skolens friminutt. Bilde: Ana Karina Delgado

 
- Hvordan kan du være sikker på at det skjer?

Moren svarer:

 - Vi har bodd i det nabolaget hele livet. Alle vet at det er der det skjer.

- Hva skjedde videre, «Yoselyn»?

- Da vi gikk ut av bilen så jeg at de hadde våpen. På stedet var det kanskje 20 andre menn. En av dem tok frem en mobil og viste meg at de hadde tatt flere bilder av meg. Jeg fikk beskjed om at jeg skulle ha en videosamtale med en som satt i fengsel. Det var han som hadde gitt ordren om at de skulle ta meg.

- Hva sa han?

- Han sa: «Er du klar til å bli tatt med til det spesielle stedet?» Han spurte om jeg hadde truet den andre jenta. Jeg svarte at det ikke var sånn det var, for vi hadde bare kranglet.» Han sa: «Ikke prøv å lyve. Vil du bli sendt hjem i en likpose?» En av de andre mennene pekte på mobilen og sa: «Se, her er jo bilde av deg. Du er jo den jenta!» Så begynte de å rope flere navn, blant annet navnet på en dame som er veldig høy og som egentlig ikke ser ut som en dame. Hun kalles for «Svarte selvmord» og er kjent for å slå barn. De ringte henne på video, jeg så ansiktet hennes. Hun sa: «Hva velger du – slag på kroppen eller i fjeset?» Etterpå sa mannen fra fengselet: «Jenta er klar – ta henne til stedet».

Kom hit!

Vanligvis pleier «Yoselyn» å være hjemme fra skolen rundt klokken 12.30. Om ettermiddagene hjelper hun moren sin med å bake donuts, som mor selger på gaten. Moren forteller at hun begynte å bekymre seg alvorlig for datteren da klokken var 13.30 uten at hun var kommet hjem. Hun ringte da sin sønn som var på skolen, for å høre om han visste noe. Det gjorde han ikke, men trodde at «Yoselyn» hadde dratt til en venninne for å gjøre lekser der. Moren sier at hun bestemte seg for å gå dit:

- På veien møtte jeg en kvinne som hadde observert datteren min sammen med de to mennene. Da jeg fikk høre det, ble jeg enda reddere. Jeg gikk rundt og lette i gatene og banket på dørene.

Så oppdaget jeg «Yoselyn». Hun var sammen med mennene. Hun vinket til meg: «Kom». En av mennene la merke til meg og sa: «La jenta være. Jeg kjenner moren hennes. Det er hun som selger donuts. Jeg skal snakke med sjefen». 

«Yoselyns» mor tørker tårene, før hun sier:

- Hadde jeg vært ti minutter senere ute, er jeg sikker på at datteren min hadde vært død nå. For dette var ikke en trussel om å drepe – de skulle drepe henne. Men fordi jeg kom på rette tidspunkt, fordi mannen kjente meg og fordi Gud var på vår side, skjedde det ikke.

Hun tenker seg om et øyeblikk og fortsetter:

- Når jeg selger donuts, må jeg hilse på alle. Det betyr at jeg tar drapsmenn i hånden. Jeg kjenner mange. Jeg passer på å ikke få trøbbel med noen - det er eneste måte å overleve på. Skal noen drepe noen og jeg kommer forbi, ser jeg bare en annen vei. For omtrent åtte måneder siden gikk jeg for eksempel forbi et vindu og der inne satt det en mann med en sekk på hodet. Jeg fortalte det ikke til noen. 

- Har du anmeldt kidnapperne til politiet?

- Nei, for da blir alt bare verre. Å bo der vi bor innebærer at vi føler et enormt press. Det gjør meg psykisk syk. Jeg er konstant redd for at mennene skal komme hjem til oss. Det er også veldig vanskelig å leve med en så presset økonomisk situasjon som vi har.

- Skulle du ønske dere kunne flytte?

-Ja, men det har vi ikke penger til. Heldigvis har vi ikke hatt problemer etter den opplevelsen. Bortsett fra den kommentaren som «Yoselyn» fikk, da - den gjør meg redd.

- Hvilken kommentar?

«Yoselyn» svarer:

- En av gjengmedlemmene kom bort til meg og sa: «Jeg liker deg».  Jeg svarte: «Jeg liker ikke deg».

Slik hjelper vi «Yoselyn»

Den første moren til «Yoselyn» tok kontakt med for å få hjelp, var en prest. Han foreslo at hun skulle ta med datteren til et krisesenter for kvinner.

- Men det ligger utenfor byen og jeg vil ikke at hun skal bo så langt borte, sier moren. Hun forteller at «Yoselyn» har gått til psykolog i fire måneder nå, en hjelp hun har fått gjennom en statlig organisasjon. Det var psykologen som nylig tok kontakt med Flyktninghjelpen, for å høre om vi også kunne bistå. Foreløpig har vi støttet «Yoselyn» med humanitær og juridisk rådgivning. I tillegg har vi hjulpet henne slik at hun fikk begynne på en ny skole.

I Honduras gir Flyktninghjelpen hjelp og rådgivning til mennesker som er fordrevet eller rammet av vold – særlig barn, ungdom og kvinner. Uheldigvis er det slik at mange som flykter fra et liv med vold ofte ønsker å forbli anonyme av frykt for avstraffelse. Det gjør det vanskeligere for humanitære organisasjoner, også for Flyktninghjelpen, å nå frem til dem.

Støtt vårt arbeid

 

 

Bli fadder for mennesker på flukt

Velg månedlig beløp (Laveste beløp er kr. 250):

kr. | /mnd
Sikker betaling