Les billedteksten Angèle og barna måtte flykte fra væpnede grupper. De har ikke turt å vende tilbake og bor nå hos en familie som har åpnet hjemmet sitt for dem. Foto: Chanel Igara/Flyktninghjelpen

Der gamle venner blir fiender

Eline Anker|Publisert 19. okt 2018|Endret 18. okt 2018
– Vi pleide å leke sammen da vi var barn. Vi vokste opp sammen! Romain Koundada snakker om mennene som brant ned hus og drepte mennesker i nabolaget hans i Den sentralafrikanske republikk. Volden i landet er fullstendig ute av kontroll og antall mennesker på flukt øker.

– Situasjonen har gått fra vondt til verre, og ser ikke ut til å bedres, forteller Eric Batonon, som leder Flyktninghjelpens arbeid i landet.

I Den sentralafrikanske republikk kjemper væpnede grupper om makt og kontroll over ressurser.

– Det er et veldig rikt land, men befolkningen er dessverre svært fattig, forklarer Batonon.

Romain Koundada har sammen med kona og deres fire barn måttet flykte flere ganger. For noen år siden kom en væpnet gruppe til bydelen deres, Bazanga, i hovedstaden Bangui. De satte hus i brann og drepte mennesker. Romain kjente til og med igjen noen av de væpnede mennene.

– Vi pleide å leke sammen da vi var barn. Vi vokste opp sammen!

   

Les billedteksten Romain Koundada har flyktet flere ganger. I august 2017, møtte vi han i en leir for internt fordrevne mennesker i Bangui, hovedstaden i landet. Foto: Alexis Huguet/Flyktninghjelpen

   

Væpnede grupper styrer

Intens vold og usikkerhet er en del av hverdagen til sentralafrikanerne. Nesten 70 prosent av landet kontrolleres av væpnede grupper. De kjemper om å utvide kontrollen til nye områder.

Samtidig blir stadig flere mennesker drevet på flukt i landet: I 2017 steg tallet med 70 prosent. I år har konflikten spredd seg til nye områder.

– Før var enkelte områder rolige, men nå tar væpnede grupper også kontroll over disse, forklarer Batonon.

Over 230.000 mennesker ble tvunget på flukt i første halvdel av 2018. Det har også vært en alarmerende økning i angrep på humanitære hjelpearbeidere. Sikkerhetssituasjonen gjør det vanskelig å nå mennesker på flukt.

   

Les billedteksten Eric Batonon, Flyktninghjelpens landdirektør i Den sentralafrikanske republikk. Foto: Tiril Skarstein/Flyktninghjelpen

   

En spesielt bekymrende utvikling, forteller Batonon, er at væpnede grupper mister kontroll over medlemmene sine.

– Vi har mennesker som tar i bruk våpen for å utnytte andre til egen fordel. Dette kan gjøre situasjonen enda mer ustabil og øke voldsbruken.

    

Les billedteksten Veien mellom Sibut og hovedstaden Bangui, November 2014. Foto: Vincent Tremeau/Flyktninghjelpen
Fakta om krisen i Den sentralafrikanske republikk

Siden uavhengigheten på 60-tallet har Den sentralafrikanske republikk vært rammet av politiske kriser, diktatur, militærkupp og væpnede sammenstøt. I desember 2012 brøt det ut borgerkrig I landet, mellom den muslimske grupperingen Seleka og den kristne militsen anti-Balaka.

I 2014 ble de væpnede grupperingene enige om en våpenhvile. Dette skjedde på et tidspunkt da nesten en fjerdedel av befolkningen var drevet på flukt.

Selv om det ble holdt fredelige valg i 2016, sliter myndighetene med å skape fred i landet.

Blir drevet på flukt, igjen og igjen

620.000 mennesker er på flukt i landet og 570.000 har flyktet til nabolandene.

Folk flykter ikke for første gang, men for andre og tredje gang.
Eric Batonon, Flyktninghjelpens landsjef

De som flykter mangler alt. Det lille de hadde, må de legge igjen.

– Vi har ingen ting, forteller seksbarnsmoren Angèle, som har flyktet fra sammenstøt mellom væpnede grupper.

– Vi har ikke husly, barna sover under åpen himmel og vi deler alle på det lille vannet som finnes – det er ikke nok til å dekke behovene til alle som bor i området.

     

Les billedteksten Dette er hjemmet til en alene-mamma og hennes syv barn. Familien har okkupert et hus i Bangui, etter at de flyktet fra væpnede grupper som angrep i hjembyen deres. Foto: Alexis Huguet/Flyktninghjelpen

  

Glemt, på tross av store behov

Hele 2,5 millioner mennesker, over halvparten av befolkningen i landet, trenger humanitær hjelp. Men på tross av enorme behov har bare 35,7 prosent av pengene som trengs for å dekke de humanitære behovene blitt lagt på bordet.

Halve befolkningen i landet er under 18 år.

– Hvis det ikke blir gjort noe for å motivere ungdommen og gi dem mål og ambisjoner, vil situasjonen forbli som den er i dag – i flere generasjoner.