– Jeg har ingenting. Da jeg flyktet fikk jeg kun med meg de klærne jeg stod og gikk i, og det er de jeg har på meg nå, sier Marie Bakumba (70).
Hun er én av de 3.000 innbyggerne som Flyktninghjelpen så langt har hatt muligheten til å hjelpe. 600 familier har fått om lag 3.000 kroner hver, slik at de har kunnet kjøpe seg materialer til å bygge nye hus og kjøpe seg det aller nødvendigste de trenger for å overleve.
Men det er langt fra nok. – Vi er glade for at vi kan hjelpe dem som vender hjem, som innbyggerne i Mbulungu, men vi kan ikke gjøre det alene, sier Ulrika Blom, som leder Flyktninghjelpens arbeid i DR Kongo.
FN og hjelpeorganisasjonene mangler fortsatt over én tredel av de pengene som trengs for å dekke de humanitære behovene i landet. Mest penger mangler de til hjelpearbeidet i Den sentrale Kasai-regionen, hvor landsbyen til Bakumba ligger.
Flyktninghjelpen advarer
– Det er en absolutt skam at det ikke er større vilje til å hjelpe. Om situasjonen ikke bedres, og det raskt, vil folk dø, advarer Blom, som har jobbet for Flyktninghjelpen i en årrekke.
Mange hjelpearbeidere i området frykter at den prekære situasjonen kan føre til økt konflikt mellom mennesker i nød som konkurrerer om å motta hjelp.
Vi blir tvunget til å velge mellom hvem vi skal hjelpe av mennesker i dyp nød, mens resten ikke får noe.Ulrika Blom, Flyktninghjelpens landdirektør i DR Kongo
Pengemangelen fører til at det kun er de mest nødstilte som får hjelp, og minst penger er det til de som vender hjem.
– Vi må erkjenne at vi risikerer å gjøre mer skade enn godt, når vi ikke er i stand til å dekke de mest basale behovene i sårbare lokalsamfunn, fortsetter Ulrika Blom. – Vi blir tvunget til å velge mellom hvem vi skal hjelpe av mennesker i dyp nød, mens resten ikke får noe.
Marie Bakumba sitter og kikker på en gruppe eldre landsbyboere som har samlet seg under et stort tre et stykke unna. Hun hilser på kvinnene som går raskt, men selvsikkert forbi. De bærer ved på hodet. Hun smiler til barna som leker og synger rett ved. Det eneste som avslører de brutale angrepene som fant sted i landsbyen, er to nedbrente administrasjonsbygg. Bakumba ser på byggene med smerte i blikket.
– Jeg har opplevd mye lidelse, sier hun lavt og ser ned på hendene sine. – Enormt mye. Ordene hennes gir gjenklang i den stille landsbyen.
Bakumba er én av over én million i Den sentrale Kasai-regionen i DR Kongo som ble tvunget på flukt som følge av en blodig konflikt mellom væpnede grupper sent i 2016 og tidlig i 2017. Den grufulle volden rammet den lille landsbyen Mbulungu i mars i fjor. Over 16.600 mennesker ble tvunget til å flykte dypt inn i jungelen og ble der i månedsvis av frykt for å bli drept. I landsbyen ble hjem plyndret og brent ned, skoler ble ødelagt og helsesentre ble lagt i ruiner.
Vender hjem igjen
De første beboerne begynte å vende hjem til Mbulungu i juni 2017, da de militante gruppene endelig ble jaget ut av landsbyen. Befolkningen var traumatisert og fryktet nye angrep. Mange ble igjen i jungelen i flere måneder etter at det var trygt å komme hjem.
Veien hjem kunne ta et par uker til fots. Landsbyen så ut som en krigssone: Hjemmene deres var plyndret og brent ned, jordene lå brakk og redskapene de kunne brukt til å gjenoppbygge husene var stjålet eller ødelagte.
Nedbrente hjem, ødelagte materialer. Nå sover vi på bar bakke. Vi har ingen andre steder å sove. Alt ble brent ned.Bernard Vita (35)
Flyktninghjelpen startet hjelpearbeid i Mbulungu og en annen landsby, Bakuakashila, 30 kilometer lenger vest. Det fantes ikke rent vann i landsbyene, de fleste skolene var ødelagt og helsesentrene plyndret. Mange av kvinnene hadde opplevd voldtekt og mistet ektemenn og barn. Stemningen av anspent, også fordi enkelte av de unge mennene hadde kjempet i væpnede grupper mens konflikten pågikk.
.jpg?width=768&height=513)
De fleste som vendte hjem måtte sove utendørs fordi hjemmene var ødelagte, og de ikke hadde penger eller materialer til å bygge nye. Særlig ille ble det da regntiden satte inn.
– Kulden og regnet fører til at folk blir veldig syke, sier Bakumba stille.
