Frankrike og flere land fra Sahel-regionen i Afrika har trappet opp et i hovedsak sikkerhetsorientert tilsvar på volden fra væpnede grupper nord og øst i Burkina Faso. Men en del av de store militæroperasjonene mot de væpnede gruppene har hatt fryktelige humanitære konsekvenser og tvunget tusenvis av mennesker på flukt fra sine hjem.
– De som støtter den internasjonale militære innsatsen for å kvele volden i Burkina Faso må innse at den dype krisen som nå rammer sårbare samfunn krever mer enn kuler og krutt. De må møte de humanitære behovene med samme styrke, sier Flyktninghjelpens generalsekretær Jan Egeland, som besøker landet denne uka.
Burkina Faso er nå på randen av en sultkrise. Én av ti personer vil trenge matvarehjelp innen juni. Volden vil også skape framtidige problemer for landet, ettersom enkelte væpnede grupper driver målrettede angrep på skoler og lærere. Dette har kastet 330.000 barn ut av skolen så langt.
– I byen Barsalogho i nord hørte jeg fryktelige historier fra noen av de 70.000 menneskene som nylig har flyktet til leire der det er akutt behov for vann, mat og utdanning. Mange fortalte meg at de ikke lenger får sove om natten på grunn av redsel for nye angrep. De fleste er enslige mødre, ettersom deres menn ofte er døde eller har flyktet fra målrettede angrep, sier Egeland.
– Vårt arbeid begrenses av sikkerhetssituasjonen og mangel på penger til nødhjelp. Giverland ser ikke ut til å ha forstått at dette er verdens raskest voksende fluktkrise. Nødhjelpsarbeidet er fremdeles altfor lite sammenlignet med størrelsen på denne menneskelige katastrofen, legger han til.
I fjor bidro giverland med under halvparten av de pengene som trengs for å møte nødhjelpsbehovene.
– Vi må øyeblikkelig trappe opp vår tilstedeværelse for å gi familier den hjelpen og beskyttelsen de fortjener, påpeker Egeland.
Internasjonale og regionale aktører som støtter den militære innsatsen må også erkjenne at årsakene til konfliktene må tas tak i, og at det er behov for dialog mellom lokalsamfunnene i de rammede områdene og myndighetene.
– Jeg vet ikke hva som har skjedd. Vi pleide å snakke sammen, sier Mariam, en fordrevet mor som i øyeblikket har søkt sikkerhet i en leir nær Barsalogho.
– Dersom det var uenigheter mellom grupperinger, så snakket lederne våre sammen, i tråd med vår tradisjon. Nå er det ingen som snakker lenger. Det er murer mellom oss.