Kritisk mangel på penger til nødhjelp i 2026

Seks måneder inn i året har giverland bare bidratt med 30 prosent av pengene som trengs for å sikre nødhjelp til 143 millioner av de 252 millioner menneskene som trenger hjelp globalt.   

– 2026 er et avgjørende år for millioner av mennesker som er i desperat nød over hele verden, fra Venezuela til Sudan. Familier som har fått livene sine ødelagt av konflikt, kjemper for å overleve. Samtidig som nødhjelpen avtar på grunn av manglende finansiering, fortsetter vold og konflikter å drive mennesker på flukt, mens skyhøy inflasjon flere steder gjør det nærmest umulig for mange å brødfø familien, sier Jan Egeland, generalsekretær i NRC Flyktninghjelpen. 

– Verdens generøsitet overfor ofre for konflikter og katastrofer er elendig. Uten en dramatisk økning i støtten vil utallige mennesker som trenger hjelp ha liten sjanse til å få det i år. Land som har råd til å finansiere romferder og verdensmesterskap må snarest stille opp for å hjelpe mennesker i krise. 

– Familiene jeg har snakket med i Sudan, Iran, Gaza og Ukraina i år, fortalte meg at de følte seg glemt av omverdenen. Men det er ikke for sent å endre på dette, sier Egeland.

Nedgangen i bistandsfinansiering fra land i Nord-Amerika, Europa og andre velstående nasjoner, rammer visse regioner spesielt hardt. Noen av verdens mest kronisk oversette kriser mottar nå ekstremt lite støtte til nødhjelp.  

– Det er prisverdig at Norge opprettholder bistandsbudsjettet på rundt 1 prosent av bruttonasjonalinntekt. Det er livsviktig både for de menneskene som på grunn av norsk bistand får livreddende støtte i en krise og fordi det sender et signal internasjonalt til andre giverland som gjennomfører brutale nedskjæringer i livreddende hjelpetiltak, sier Egeland. 

Samtidig understreker han at norsk bistand har blitt utvannet de siste årene, og at det trengs endringer som sikrer at mer av de norske bistandspengene går til dem som trenger det aller mest. 

– Land må tildele bistandsmidler ut fra behov, og ikke ut fra egne geopolitiske og nasjonalistiske interesser. De må ikke bare fokusere på de krisene som får medieoppmerksomhet. Vi berømmer innsatsen til Sverige, som fortsetter å gi humanitær bistand basert på en objektiv vurdering av behovene, og håper andre vil følge etter, sier Egeland.  

Afghanerne, som i mange år opplevde en omfattende humanitær innsats og en stor og kostbar vestlig militæroperasjon, er nå et av de folkene som mottar minst støtte. Denne endringen skyldes delvis at all nødhjelp fra USA til landet er avsluttet, til tross for at USA har bidratt med mer enn 40 prosent av all bistand til Afghanistan frem til 2024. Denne nedgangen i finansieringen kommer på et tidspunkt hvor 21,9 millioner mennesker trenger nødhjelp, og millioner vender tilbake fra nabolandene. Bare 11 prosent av de voksne som har returnert til Afghanistan, er i full sysselsetting.   

– Livet vårt har blitt verre de siste to årene. Før jobbet mannen min av og til, og hjelpeorganisasjonene kom også til vårt område. Nå ser vi ikke mye til den hjelpen lenger, og mannen min er arbeidsledig og klarer de fleste dager ikke å skaffe seg arbeid, sier Momina, en 45 år gammel seksbarnsmor fra Nangarhar-provinsen i Afghanistan. 

– I år er Afghanistan for første gang med på NRC Flyktninghjelpens liste over verdens mest oversette fluktkriser. Nå ser vi at finansieringen til Afghanistan har nådd et rekordlavt nivå, med bare én av seks dollar tilgjengelig av det som trengs til nødhjelp. Familier forteller oss at nedgangen i nødhjelp har etterlatt dem uten en livline og uten tilgang til selv de mest grunnleggende tjenestene. Giverlandene må ta advarslene på alvor før enda flere millioner mennesker havner i sult og fortvilelse, sier Egeland.  

Landene i den sentrale delen av Sahel, som Niger, Burkina Faso og Mali, får minst nødhjelp i 2026. I tillegg til den alvorlige mangelen på finansiering til nødhjelp, har regionen også opplevd kraftige kutt i utviklingsbistanden. Dette har svekket de allerede sårbare systemene og ført til at skoler og helseinstitusjoner sliter med å opprettholde driften.  

– Altfor lenge har det sentrale Sahel-området vært preget av kronisk underfinansiering og forsømmelse. Nødhjelpsfinansiering er avgjørende, men uten langsiktige investeringer vil forholdene som gjør folk stadig mer sårbare – som mangel på tjenester, begrensede muligheter og flukt – bare forverres. Å investere nå er avgjørende for å redusere fremtidige kriser og frigjøre regionens potensial. Det er både en nødvendighet og en mulighet for millioner av mennesker, sier Egeland.