I skyggen av Europas flyktningkrise

Fra vondt til verre

I 2016 er tallet på drepte sivile i Afghanistan det høyeste siden FN begynte å telle i 2009. Afghanistan har fremdeles verdens andre største flyktningbefolkning, og mer enn tre av fire afghanere har opplevd å måtte flykte. Antallet internt fordrevne har økt drastisk de siste årene og økte med 40 prosent fra 2014 til 2015. Antallet har nå oversteget 1,2 millioner og den negative trenden fortsetter.

Over 2,7 millioner mennesker i Afghanistan er underernærte, inkludert én million barn under fem år. Samtidig har den humanitære støtten til Afghanistan rast fra 700 millioner amerikanske dollar i 2009 til kun 434 millioner dollar i fjor.

Ifølge Flyktninghjelpen lever tre millioner afghanske flyktninger i Pakistan og Iran, mange har vært der i flere generasjoner. I disse landene fødes andre- og tredjegenerasjons afghanere i eksil og opplever et økt press om å vende tilbake til Afghanistan, til tross for de dårlige forholdene i hjemlandet.

Skyhøy retur fra Pakistan

Antallet afghanere som vender hjem fra Pakistan har skutt i været siden august i år. Så langt i 2016 har 225.000 mennesker returnert fra Pakistan og Iran. Blant disse mangler 136.000 dokumenter som viser at de er registrerte flyktninger, og dette betyr at de ikke får den hjelpen de trenger. Tallet på hjemvendte uten dokumenter, som er en ekstremt sårbar gruppe, vil sannsynligvis nå 400.000 innen utgangen av året.

– Disse menneskene faller mellom stoler. De har et akutt behov for hjelp, og hvis hjelpen uteblir kan konsekvensene bli fatale, advarer Kate O’Rourke, som leder Flyktninghjelpens arbeid i Afghanistan.

Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM) advarte i august om at de kun er i stand til å gi helt grunnleggende hjelp til en veldig liten del av dem som vender hjem. I løpet av de neste par månedene vil nødhjelpslagrene til organisasjonen gå tom.

– Det internasjonale samfunnet må stå sammen om å respondere på disse lidelsene. Humanitære aktører må skaffe seg oversikt over og møte behovene til afghanere som vender hjem øst i landet og ulike lands regjeringer må gi nok penger til å finansiere arbeidet, sier O’Rourke.

Flykter til Europa

I kjølvannet av økt ustabilitet og skarp økonomisk nedgang i Afghanistan har flere hundretusen afghanere flyktet til Europa, og etter å ha overlevd den farlige reisen møter de den diskriminerende veggen som europeisk asylpolitikk utgjør.

Ifølge Tyler er europeiske land ofte mindre glad for å ta imot afghanere, fordi de oppfatter at forholdene de flykter fra ikke er like ille som situasjonen i Syria og Irak. I februar 2016 hindret fem europeiske land afghanere fra å komme inn i landene. Noen land, inkludert Tyskland, har aktivt forsøkt å sende nyankomne afghanske flyktninger hjem. I mai 2016 erklærte Finland at Afghanistan er et trygt land for afghanere å vende tilbake til – samme måned som FN rapporterte at 1.600 sivile var blitt drept på grunn av krigshandlinger så langt i år, det høyeste tallet siden 2009.

Afghanere er den nest største gruppen av asylsøkere som kom til Europa i fjor, med nærmere 200.000 ankomne. Mange befinner seg i en limbosituasjon i Hellas, hvor de ikke får adgang til EUs mislykkede program for gjenbosetting, og på grunn av strengere grensekontroller har de heller ikke mulighet til å reise til andre europeiske på egenhånd. For mange afghanske familier er det ikke et alternativ å vende tilbake til hjemlandet, og det eneste alternativet er dermed å forbli strandet i overfylte og utrygge flyktningleirer og mottak med minimal tilgang til vann, mat, utdanning og andre grunnleggende tjenester, mens de venter i usikkerhet på om asylsøknaden kommer igjennom det overbelastede greske asylsystemet.

Les også: Om avtalen mellom EU og Tyrkia

– Flere europeiske land forsøker å fraråde afghanere å reise til Europa ved å sponse informasjonskampanjer og plakater i afghanske byer, og gjennom forsøk på å forhandle avtaler med Afghanistan som kan gjøre retur enklere. Likevel fortsetter afghanere i tusentall å forlate landet sitt, sier Tyler.

Mange og komplekse utfordringer

Afghanistan er på ingen måte et trygt land å vende tilbake til. Landet må takle en rekke utfordringer, som en forverret sikkerhetssituasjon, spesielt i byene, og en økonomi som har blitt dårligere siden internasjonale styrker trakk seg ut av landet i 2014. FN rapporterer om at et gjennomsnitt på over 900 afghanere om dagen flykter fra hjemmene sine og at 2,1 millioner afghanere fikk humanitær hjelp i løpet av årets seks første måneder.

De siste årene har antallet afghanere som vender hjem til Afghanistan vært historisk lavt, fram til for noen uker siden da denne trenden brått snudde etter en voldsom økning av tallet på udokumenterte afghanere som returnerte fra Pakistan. Afghanistan er ikke i stand til å ta imot alle som vender hjem, og forholdene disse familiene møter når de kommer tilbake til hjemlandet er livsfarlige, fordi de ikke får tak over hodet, rent drikkevann eller nok mat.

Uten en velorganisert og god respons risikerer vi at den nye bølgen av afghanere som vender hjem vil sprenge kapasiteten til de humanitære aktørene. Mange ender opp som flyktninger i eget land, fordi krigshandlinger og manglende tilgang på jord gjør det umulig å vende tilbake til de opprinnelige områdene de kommer ifra.

Ifølge Tyler returnerer ikke de afghanske flyktningene frivillig. De ønsker ikke å vende hjem til et land hvor tallet på drepte sivile øker dramatisk, og hvor Taliban kontrollerer mer land enn noen sinne siden amerikanske tropper invaderte landet i 2001. Likevel har mange afghanske flyktninger i Pakistan få andre valg enn å vende tilbake til Afghanistan.

At så mange afghanere ender opp som flyktninger i eget land er et klart tegn på og en ubehagelig påminnelse om hvor utfordrende situasjonen er i det krigsherjede landet, poengterer Tyler.

Veien fra Brussel

– Når europeiske og internasjonale beslutningstakere samles i Brussel 5. oktober, er det viktig at de tar tak i de ekroniske og akutte humanitære behonev og prioriterer disse i bistanden til Afghanistan, sier Tyler.

Flyktninghjelpen mener det er viktig å sikre barn og unge i krigs- og kriseområder utdanning, men samtidig må vi ikke overse rettighetene og de humanitære behovene til stadig flere afghanere som nå ender opp som flyktninger i eget land eller de afghanske flyktningene som tvinges til å vende hjem til en usikker tilværelse i hjemlandet.

I følge Tyler er det behov for mer penger for å begrense en humanitær krise, og det internasjonale samfunnet må gjøre langt mer for å beskytte afghanere på flukt i Pakistan og Iran. Samtidig må disse landene få økt støtte utenfra, slik at de kan ta et større ansvar med til å ta hånd om flyktningene fra Afghanistan.

Dersom europeiske land fortsetter å lukke øynene og stenge døren for afghanske flyktninger, vil det føre til at flere afghanere risikerer livet på vei til Europa og et økt behov for internasjonal beskyttelse.

– Europeiske politikere og beslutningstakere må konfrontere disse utfordringene og utvikle strategier for å møte dem. Det er viktig at responsen på humanitære behov i Afghanistan prioriteres og ikke ignoreres. Det er en forutsetning for at langsiktige utviklingsplaner i Afghanistan skal kunne føre til positive og langsiktige endringer. Sist, men ikke minst, når vi ser de humanitære utfordringene som gjenstår i Afghanistan, kan ikke Europa lenger anta at afghanere har mindre rett på beskyttelse enn andre nasjonaliteter. EUs asylpolitikk må gjenspeile denne virkeligheten, avslutter Tyler.