Flyktningkrisen

Ett gjerde - to verdener

MAROKKO/Ceuta: På nordspissen av Marokko ligger den spanske enklaven Ceuta. Et seks meter høyt gjerde skiller to verdener. Ingen steder i verden er velstandskløften større enn her. Fattige og forfulgte afrikanere er villige til å ofre livet for å komme seg over på den andre siden.

22. oktober 2016: Fem kilometer fra den spanske enklaven Ceuta dukker de første gruppene av migranter og flyktninger opp langs veikanten. De fleste er fra land sør for Sahara. De holder seg skjult i skogsområdene. Uka etter tar 220 av dem seg over gjerdene og inn på europeisk territorium. 

FAKTA

Ceuta og Melilla

Den spanske enklaven Ceuta utgjør 28 kvadratkilometer og har 85.000 innbyggere. Ligger 21 kilometer fra det spanske fastlandet. Multikulturell by der kristne, muslimer, hinduer og jøder lever side om side. Kontrolltiltakene både rundt Ceuta og den andre enklaven Melilla er kraftig styrket de siste årene. Både Ceuta og Melilla er mellomstasjoner. Alle flyktninger og migranter som ankommer enklavene skal videre. En rekke humanitære frivillige organisasjoner arbeider for å fremme migrantenes og flyktningenes rettigheter. Melilla er også en multikulurell by og innbyggertallet er som Ceuta ca 85.000.

Melilla og Ceuta har Europas eneste fastlandsgrense mot Afrika.

Tusenvis av migranter og flyktninger har gjennom årene forsøkt å klatre over de høye grensegjerdene eller ta seg inn sjøveien til de spanske enklavene.

Les billedteksten DESPERAT KAMP: Afrikanske migranter forsøker desperat å komme seg over grensegjerdet mellom Marokko og den spanske enklaven Melilla. Foto: REUTERS/Jesus Blasco de Avellaneda.

Det er slutten av oktober: Lange køer av marokkanere som jobber eller besøker slektninger venter for å komme inn i Ceuta. Mellom den marokkanske og spanske grenseposten er 100 meter ingenmannsland med høye gjerder. Vi er kun 21 kilometer fra det spanske fastlandet.
Ceuta er 28 kvadratkilometer europeisk territorium på det afrikanske kontinentet. Den korteste avstanden mellom Spania og Marokko sjøveien er 14 kilometer. Ingen steder i verden er velstandskløften mellom to regioner større enn her.

Menneskesmuglernes tidsalder

På 1980-tallet fantes ikke organisert smugling av mennesker. På begynnelsen av globaliseringens tidsalder var det mulig å komme inn i Europa på lovlig vis. Fremdeles er tjenester, varer og kapital globalisert, men ikke mennesker. I dag risikerer mennesker livet gjennom Sahara eller i båt over Middelhavet og deres skjebne ligger i menneskesmuglernes hender.

Frem til finanskrisen i 2008 var den vestre Middelhavsrute fra Marokko til Spania blant den mest brukte. Bare i år 2000 ankom 47.000 migranter og flyktninger de spanske enklavene Ceuta og Melilla, og i tillegg tok 13.000 seg over Gibraltarstredet. Historisk har flere nordafrikanere enn folk fra sør for Sahara reist med båt eller via de spanske enklavene til det europeiske fastlandet. Strengere visumregler på 1990-tallet, økt spansk overvåkning og humanitære kriser i Sahel- beltet og deler av Vest-Afrika endret dette. Smuglerrutene ble presset østover. Etter den arabiske våren og konflikten i Syria har den sentrale (via Libya) og østre Middelhavsruten (via Tyrkia) inntatt en dominerende posisjon.

Flest menn

Men fremdeles oppholder tusenvis av afrikanske flyktninger og migranter seg ulovlig i Marokko, men de venter på en sjanse til å komme seg over gjerdene rundt de spanske enklavene eller ta seg dit via sjøveien. De fleste er menn og kommer fra land i Vest-Afrika og Sahel. Selv om grensen til Algerie er stengt, kommer majoriteten den veien. Menneskesmuglerne vet hvordan de skal ta seg inn.

Jeg kommer til å tenke på den gangen jeg kom over en gruppe afrikanske migranter dumpet av marokkansk politi over muren som skiller den okkuperte delen av Vest-Sahara og den frigjøringsbevegelsen Polisario kontrollerer. Fratatt penger og pass befant de seg i en håpløs situasjon.

Les billedteksten PÅ EUROPEISK SIDE: Fullstendig utslitt og blodige har en ny gruppe afrikanske migranter klart å ta seg over gjerdet fra Marokko til den spanske enklaven Ceuta. Foto: REUTERS/M.Martin/NTB Scanpix.

Til forskjell fra tragediene i Middelhavet er det ingen kameralinser som fanger opp hva folk utsettes for gjennom Sahara. Folk som ikke betaler nok etterlates i ørkenen og mange kvinner blir utsatt for overgrep og rekrutteres av menneskehandlere til bordeller i Nord-Afrika.

Sårbare kvinner

Før jeg ankommer Ceuta besøker jeg et hjelpesenter for kvinnelige migranter og flyktninger, drevet av av den katolske hjelpeorganisasjonen Caritas, i byen Tanger 45 kilometer fra den spanske enklaven.

- Jeg har snakket med utallige kvinner på flukt gjennom årene, sier en middelaldrene kvinnelig hjelpearbeider som ønsker å være anonym. – Nesten alle kvinnene bærer på store traumer. Vi vet at gravide kvinner på flukt blir tvunget til å føde i skjul i skogsområdene rundt Ceuta og Melilla. Hvordan kan en sivilisert verden sitte stille å se på at dette skjer, spør hun og rister på hodet.

Jeg har snakket med utallige kvinner på flukt gjennom årene. Nesten alle kvinnene bærer på store traumer. Vi vet at gravide kvinner på flukt blir tvunget til å føde i skjul i skogsområdene rundt Ceuta og Melilla. Hvordan kan en sivilisert verden sitte stille å se på at dette skjer.
HJELPEARBEIDER som ønsker å være anonym

Inne i Ceuta treffer jeg Ricardo Espiritu som leder hjelpeorganisasjonen Ceti (Los Centros de Estancia Temporal de inmigrantes), som gir midlertidig hjelp til de som har tatt seg inn i Ceuta. Espiritu forteller at de har et særlig  fokus på mindreårige og gir språkopplæring og sosial støtte til alle. De fleste er i Ceuta fem, seks måneder før de reiser videre til fastlandet. Hver dag ankommer gjennomsnittlig fem nye flyktninger og migranter. Uken før jeg kom, hadde 70 personer klatret til toppen av gjerdet rundt Ceuta, men ble jaget tilbake av marokkansk og spansk politi. De som blir oppdaget, settes vanligvis på en buss og fraktes helt sør i Marokko. Etter en stund dukker de opp rundt enklavene igjen og gjør nye forsøk på å nå europeisk territorium.

Les billedteksten PÅ EUROPEISK SIDE: Afrikanske migranter jubler etter å ha kommet seg inn i den spanske enklaven Melilla. Foto: REUTERS/Jesus Blasco de Avellaneda /NTB Scanpix.

Få søker asyl

Mange som flykter fra organisert kriminalitet eller er under menneskehandlernes kontroll, gjennom trusler mot egne familier i hjemlandet, tør ikke søke asyl. På et senter drevet av Caritas, treffer jeg også personer  som kommer fra konfliktområdene i Nord-Mali, og som heller ikke vil søke asyl. De har løyet under intervjuene og sier de er migranter fra Gambia. Årsaken er at hvis de søker asyl tar prosessen minst to år, mens migranter sendes videre i løpet av et halvt år. Dessuten har Spania utleveringsavtale med Mali, som riktignok har vært noe på og av, men risikoen for å bli sendt tilbake, vil de ikke ta.
Dette er viktig å ta med når de fleste kun snakker om migrasjonsbølger. Mange har åpenbart et beskyttelsesbehov, men er redde for å søke asyl eller mangler informasjon om sine rettigheter. Det siste gjelder spesielt de som befinner seg i Marokko. 

Les billedteksten FRA SYRIA: Syriske flyktninger sitter i strandkanten i den spanske enklaven Melilla og speider ut over havet mot Spania, som er deres neste reisemål. Foto: REUTERS/Jesus Blasco de Avellaneda /NTB Scanpix.

Lær av befolkningen i Ceuta

Holdningen til flyktningene og migrantene blant befolkningen i Ceuta skiller seg klart fra hva vi opplever mange steder i Europa i dag. Flere lokale organisasjoner sier holdningene er mye mer positive nå enn tidligere. Kriminaliteten har ikke økt, og mange sier også at kriminaliteten på fastlandet skyldes østeuropeiske mafianettverk og ikke flyktninger og migranter. Solidariteten kom konkret til uttrykk i 2014 da 89 familier fra Syria okkuperte hus i Ceuta. Da gikk lokalbefolkningen ut i gatene og demonstrerte for å støtte flyktningene. Mange lokale samles også jevnlig for å markere solidaritet og medfølelse med alle på flukt som har mistet livet.

Det finnes ingen enkel løsning på utfordringene langs Europas sørlige grense. Når EU og de søreuropeiske landene skjerper sikkerheten, overvåkningen og mulighetene for å ta seg inn til Europa, har dette enorme konsekvenser for mennesker som befinner seg i en ytterst sårbar situasjon.

Les billedteksten SOLIDARITET: Menneskerettighets- aktivister, hjelpeorganisasjoner og migranter og flyktninger oppfordrer til økt solidaritet inne i den spanske enklaven Ceuta. Foto: Richard Skretteberg/Flyktninghjelpen.

Ekstrem fattigdom

Ifølge IOM passerte 120.000 mennesker gjennom Niger i Sahel-beltet retning Europa i 2015. I år er det beregnet at tallet bare her vil øke til 150.000. Det bor 150 millioner mennesker i Sahel og dette vil dobles i løpet av 25 år. Her finnes verdens fattigste land der klimaendringer og væpnede konflikter allerede fører til økt konkurranse om knappe ressurser. En stadig yngre befolkning er utålmodig og faren for at de væpnede konfliktene i nordøst-Nigeria og nord-Mali kan spre seg, er tilstede.

Nye strømmer av migranter og flyktninger på vei nordover vil fortsette i årene som kommer om ikke regionen får et kraftig løft. Det er folks virkelighet som bestemmer deres adferd og derfor må humanitær assistanse og langsiktig bistand koordineres. Forebygging er et nøkkelord, men høres ut som en klisje. Det har vært gjentatt i diskusjonene om migrasjonsstrømmer og Sahel i årevis. Men bør likevel gjentas siden lite har skjedd.

Milliarder brukes på militær oppbygging i regionen og franske og amerikanske droner finkjemmer ørkenen. Ulike terrorgrupper finnes, men det er en grunn til det. Gjør vi ikke noe med årsakene, kommer Vesten til å bruke nye milliarder på nye baser, fly og droner. Frankrike henter ut milliarder av kroner i urangruvene i Niger, samtidig som forurensninger dreper husdyr, forgifter drikkevann og skader folks helse. Tuaregene i området er sinte og har grunn til det. Det er altså ikke bare snakk om bistand, men også om å endre egen adferd flere steder i regionen.

(Richard Skretteberg er seniorrådgiver i Flyktninghjelpen)