Norsk dobbeltmoral

Statsministeren og utenriksministeren kjemper for FN og internasjonalt samarbeid ute. Her hjemme undergraves denne innsatsen ved vår særnorske strenghet. Resultatet er en norsk dobbeltmoral som svekker vår globale troverdighet.

Aldri har Flyktninghjelpen fått så mange henvendelser fra internasjonale aktører og medier om endringen i Norges grunnleggende verdisyn og flyktningpolitikk, som det siste året. Norge ber landene i «nærområdene» vise raushet og yte beskyttelse til dem som flykter, mens det blir et uttalt mål for norsk politikk at færrest mulig skal få det samme hos oss.

Flyktningkonvensjonen og mandatet den gir FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR), er avgjørende for å mobilisere beskyttelse i nærområdene der det store flertallet av flyktninger faktisk befinner seg. Dette bekreftet Børge Brende i sommer, da han sa at ingen skulle kunne kritisere regjeringen for ikke å støtte FN. I høst stadfestet Erna Solberg på et toppmøte i FN, og dagen etter i Det hvite hus, Norges uforbeholdne støtte til flyktningkonvensjonen og internasjonal ansvarsdeling.

FN kritiserer Norge

Dette står i sterk kontrast til diskusjonen Norge har med UNHCR om vår hjemlige flyktningpolitikk. UNHCR har gjentatte ganger det siste året påpekt at Norge mer enn før avviker fra deres anbefalinger, og sågar bryter våre internasjonale forpliktelser.

I redegjørelsen om den nye flyktningsituasjonen i Europa i 2015 understreket statsminister Erna Solberg for Stortinget «…at utfordringene må møtes gjennom felles europeiske tiltak». Et par måneder senere uttalte derimot Sylvi Listhaug at «Ja, vi kommer til å få en asylpolitikk som er blant de strengeste i Europa». Dette er to uforenlige standpunkter.

Vi er overrasket over at norske utenrikspolitikere stilltiende aksepterer denne skrittvise svekkelsen av Norges respekt for FN og vårt internasjonale humanitære rennommé. Det brede stortingsflertallet bør helle ikke akseptere dette som en mulig konsekvens av asylinnstramningene fra høsten 2015.
Tre konkrete eksempler fra i høst kan illustrere hvordan den hjemlige asylpolitikken undergraver vår legitimitet i nærområdene:

Vi er overrasket over at norske utenrikspolitikere stilltiende aksepterer denne skrittvise svekkelsen av Norges respekt for FN og vårt internasjonale humanitære rennommé. Det brede stortingsflertallet bør helle ikke akseptere dette som en mulig konsekvens av asylinnstramningene fra høsten 2015.
PÅL NESSE, seniorrådgiver i Flyktninghjelpen

Afghanistan

I et større oppslag i New York Times rettes søkelyset på Norges omfattende retur av enslige mindreårige asylsøkere uten at et fungerende system er på plass for å sørge for oppfølging og trygghet. Afghanske myndigheter og hjelpeorganisasjoner ber andre land begrense returer fordi Afghanistan ikke har kapasitet til å absorbere det stor antallet som sendes tilbake. I 31 av landets 34 provinser har antallet afghanere på flukt økt det siste året. Utenriksdepartementet skriver selv at «Sikkerhetssituasjonen i Afghanistan er svært utfordrende». UNHCR har presentert nye retningslinjer for vurdering av afghanske asylsøkere, og anbefaler særskilt varsomhet med å sende folk tilbake til andre områder enn hjemstedet, det som kalles internfluktalternativet.

Utlendingsdirektoratet (UDI) følger imidlertid Listhaugs linje, og beslutter å vurdere asylsøknader fra Afghanistan langt strengere. Mens 82 prosent av afghanerne fikk søknadene innvilget i 2015, er tallet for 2016 redusert til 31 prosent. Det blir lagt større vekt på internfluktalternativet som løsning, i strid med UNHCRs anbefalinger.

Somalia

Ifølge Listhaug har situasjonen bedret seg i Somalia. Dette står i kontrast til UNHCR, som påpeker at situasjonen forblir utrygg uten vesentlige bedringer.

Med tilbakevirkende kraft fra før Stortinget vedtok sine asylinnstramninger høsten 2015, har 120 somaliske asylsøkere med innvilget opphold nå fått varsel om at de ikke kan regne med dette likevel. Dette er første gang myndighetene vil trekke tilbake innvilget opphold til flyktninger som bor i Norge.

UNHCR finner denne beslutningen så graverende at de 8. november sender et eget brev til Listhaug der de uttrykker sterk bekymring. De mener det norske vedtaket kan utgjøre et brudd på flyktningkonvensjonens og den europeiske menneskerettighetskonvensjonens krav om at ingen skal returneres til et sted der deres liv og helse er i fare.

UNHCR og Flyktninghjelpen uttrykker sterk bekymring fordi vi mener det er regelrett farlig for mange å tvinges tilbake.
PÅL NESSE, seniorrådgiver i Flyktninghjelpen

I Kenya har Flyktninghjelpen en sentral rolle i driften av Dadaab, verdens største flyktningleir, som kenyanske myndigheter vurderer å tømme ved å sende folk hjem til Somalia. UNHCR og Flyktninghjelpen uttrykker sterk bekymring fordi vi mener det er regelrett farlig for mange å tvinges tilbake. Men det blir vanskelig å mobilisere norske myndigheters tradisjonelle støtte til FNs anbefalinger for somaliske flyktninger i nærområdene, så lenge Norge avviser dem her hjemme.

Hellas og Italia

Hellas og Italia ble Europas førstelinje i møtet de mange asylsøkerne som ankom Europa de siste par årene. Et initiativ for en bedre europeisk fordeling av ansvaret, var «relokalisering» av 160.000 asylsøkere fra Hellas og Italia til andre europeiske stater. Høsten 2015 meddelte statsministeren Stortinget at hun hadde informert EU om at Norge ville delta i dette programmet. Først i juli 2016 bekreftet regjeringen antallet til EU -  750 asylsøkere i 2016, og tilsvarende i 2017. Vi kan nå konstatere at norske myndigheter i dag, 15 måneder etter Solbergs redegjørelse, kun har tatt imot 100 av de 1.500.

Mens statlig betalte mottaksplasser står tomme i Norge, er flyktningleirene i Hellas så overfylte og standarden så elendig at UNHCR og andre i felt leter etter trygge alternativer. I Hellas settes det pris på økonomiske bidrag. Vi er imidlertid vitne til at Norge trenerer sitt eget løfte om relokalisering, som er svært enkelt å gjennomføre.

2017

Det står respekt at statsministeren og utenriksministerens innsats for økt støtte til nærområdene. Men norske myndigheter kan ikke ivareta vår internasjonale gjennomslagskraft  og troverdighet ved økte bevilgninger i nærområdene alene. Internasjonalt er vi vitne til de stengte grensers logikk – fra Syria via nabolandene og Hellas - til Svinesund og Storskog. Skal vi ta til orde for at flyktninger skal få beskyttelse i nærområdene, kan vi ikke opprettholde at færrest mulig skal få det her.

(PÅL NESSE er seniorrådgiver i Flyktninghjelpen)