Et plyndret land

Historie full av hensynsløs bruk av tvangsmakt

Da koloniene ble etablert, overførte Europa sin egen politiske splittelse til det afrikanske kontinentet. Den belgiske kong Leopold 2. klarte å konfiskere hele det nåværende DR Kongo som sin private eiendom. I den såkalte Fristaten Kongo fikk verden mellom 1885-1908 oppleve noe av den mest hensynsløse bruken av tvangsmakt som har blitt dokumentert. Bøndene ble pålagt å levere det de dyrket til eksport og fikk betalt langt under markedspris. Vold og terror ble brukt under innkrevingen. Pisking og avhugging av hender ble praktisert som straffemetoder.

Det utviklet seg til en skandale i Europa da blant annet misjonærer rapporterte om forholdene og det endte med at den belgiske staten måtte overta ansvaret for territoriet i 1908. Men kolonimyndighetenes rett til å kommandere ut billig arbeidskraft til offentlige formål ble ikke avskaffet før oppunder 2. verdenskrig. Det er hevdet at folketallet i DR Kongo ble halvert som følge av det brutale kolonistyret i årene rundt 1900, og at ti millioner mennesker døde som direkte følge av dette.

Kongo var ikke forberedt på avkolonisering

Belgierne skilte hvite og svarte i et segregert system basert på rase. De var fremmed for tanken om selvstendighet for koloniene, og var derfor ikke interessert i å utvikle en utdannet, nasjonal elite. Men etter hvert som kravet om avvikling av kolonistyret vokste i de franske og britiske koloniene på slutten av 1950-tallet, kom også smitteeffekten til Belgisk Kongo.

Patrice Lumumba var blant politikerne som stod for en radikal linje og var sterkt farget av panafrikanismen, en politisk retning med sikte på å styrke selvfølelsen blant alle med afrikansk bakgrunn gjennom å bygge fellesskap og solidaritet. Da han kom hjem etter en kongress i Ghanas hovedstad Accra i 1958, startet han et nasjonalistisk, politisk parti, Mouvement national congolais (MNC), som arbeidet for en enhetlig kongolesisk stat etter selvstendigheten. Andre grupper ønsket selvstyre for ulike regioner innenfor en føderasjon.

Kaotisk selvstendighet

I en kort periode holdt de ulike gruppene sammen og fikk presset gjennom kravet om selvstendighet som ble annonsert 30. juni 1960. Forut for annonseringen hadde MNC vunnet valget og Lumumba ble landets første statsminister. Problemene startet umiddelbart. Belgierne hadde ikke hatt noen strategi for avkolonisering og partiene som ble dannet var i stor grad basert på etniske grupper. Med unntak av Lumumbas MNC manglet landet et virkelig nasjonalt parti.

Etter selvstendigheten flyktet den europeiske befolkningen fra landet og situasjonen utviklet seg raskt i kaotisk retning. Da Katanga-provinsen erklærte seg som selvstendig 11. juli 1960 i forståelse med Belgia, Sør-Afrika, USA og de store gruveselskapene med interesser i Katangas mineralrikdommer, fikk man et forvarsel om at DR Kongos tragedie fremdeles ikke var slutt.

Vesten ønsket fortsatt å kontrollere råvarene og Lumumba ble fremstilt som en farlig kommunist. Lumumba ble myrdet i januar 1961, men før han ble drept, hadde han brakt krisen inn for FN som sendte en fredsbevarende styrke til DR Kongo, ONUC, fra 1960-64. Lumumbas død var et tilbakeslag både for panafrikanismen og kongolesisk nasjonalisme. Først i 2002 vedgikk Belgia sin delaktighet i drapet på Lumumba og påtok seg det moralske ansvaret for at den valgte kongolesiske statsministeren ble drept.

Den politiske utviklingen i DR Kongo skulle fortsette i flere tiår med interne konflikter, borgerkrig og utenlandsk innblanding. Selv om Katanga gav opp sitt krav om selvstendighet, var man langt fra Lumumbas visjon om en solidarisk enhetlig stat.

Folkemordet i Rwanda med store ringvirkninger i DR Kongo

Under Mobutu Sese Seko eneveldige styre fra 1965-1997 ble flere opprør slått brutalt ned, mens korrupsjonen florerte. Mobutu ble på den tiden regnet som en av verdens rikeste menn. DR Kongo har hele ni naboland, flere av dem svært konfliktfylte.

Folkemordet i Rwanda i 1994, hvor om lag 800.000 tutsier og moderate hutuer ble drept, skulle få store følger for DR Kongo. Hutu-militser som hadde søkt tilflukt på kongolesisk territorium dannet opprørsgrupper og kom raskt i konflikt også med tutsibefolkningen øst i landet. Etnisk tilhørighet ble brukt av ulike aktører for å mobiliserte befolkningen rundt krav om landrettigheter og tilgang til ressurser. Destabiliseringen av Kivu-provinsene og et nytt opprør var med på å felle Mobutu Sese Seko tre år senere.

Opprørslederen Laurent Kabila, den nye presidenten, mottok militær støtte fra Rwanda og Uganda. Men allerede året etter, i 1998, vendte disse landene seg mot Kabila, som så søkte nye våpenbrødre – Zimbabwe, Angola, Namibia. Til slutt var nesten alle nabolandene involvert i konflikten. USAs daværende utenriksminister Madeleine Albright beskrev situasjonen som «den første afrikanske verdenskrigen».

Da Laurent Kabila ble myrdet i januar 2001, tok sønnen Joseph Kabila over. Han undertegnet fredsavtaler med Rwanda og Uganda og deres og også andre lands militærstyrker ble trukket ut av DR Kongo i løpet av 2002. I 2003 kom regjeringen og opprørsgruppene frem til en internasjonalt fremforhandlet fredsavtale.

Naturressursene finansierer konflikter

Krigen som varte fra 1998 til 2003 handlet både om DR Kongos egne motsetninger og konflikter i naboland som ble utkjempet på kongolesisk territorium. Landets enorme naturressurser bidro åpenbart til å forsterke konflikten og gav ulike grupper mulighet til å finansiere krigføringen og lyssky kapitalinteresser mulighet til å tjene store penger i en kaotisk situasjon.

Også i dag blir kongolesere utnyttet for å utvinne ressurser. Mineraler fra DR Kongo er blant annet sentrale produksjon av batterier til el-biler og mobiltelefoner. Menneskerettighetsorganisasjoner som Amnesty International har varslet om at utvinningen av disse mineralene innebærer både livsfarlige arbeidsforhold og barnearbeid.

Belgias svært dårlig planlagte avkoloniseringsprosess gav DR Kongo en dårlig start på uavhengigheten. I tiårene som fulgte var fraværet av statlig tilstedeværelse og kampen om ressursene viktige årsaker til landets vedvarende problemer. Som «bloddiamantene» i Sierra Leone og Angola har DR Kongos rikdommer ført til utenlandsk innblanding, muliggjort finansiering av væpnede grupper og korrupsjon. I stedet for velstand sitter en maktesløs sivilbefolkning tilbake med krig, overgrep og fattigdom som har drevet millioner av mennesker på flukt.

Les mer: DR Kongo topper listen over neglisjerte fluktkriser i 2017.