På jobb i en av verdens dødeligste kriser

Maktkamp før valget

– Det har vært en økning i antall nye internt fordrevne hvert år de seneste årene. Årsaken er at det er aktiv konflikt. Nå er vi i en førvalg-periode, og da er jo det normalt at det pågår en kamp om makten, forklarer hun.

Det kommende valget, som etter planen skal finne sted 23. desember, har allerede blitt utsatt flere ganger de siste to årene. Men to år er ikke så lenge i et land som vært rammet av en av verdens vanskeligste og mest alvorlige humanitære kriser i over 20 år. Og ettersom konfliktene i landet blir verre og flere, og rekordmange mennesker er på flukt, er det få ting som tyder på at krisen vil være over i nær fremtid.

Ikke én, men mange konflikter

– Det er jo ikke sånn at det én konflikt i Kongo, det er mange ulike konflikter mellom ulike lokalsamfunn som slåss om tilgang til ressurser, til land og så videre, sier Ulrika.

Det var tilfeldigheter som gjorde at hun begynte med humanitært arbeid. Hun har bakgrunn som lærer, først på videregående skole, deretter som forsker med undervisning på universitetet, med en doktorgrad i kulturgeografi.

– Jeg har alltid vært interessert i internasjonalt arbeid og fikk muligheten til å jobbe med utfasingen av Flyktninghjelpens arbeid i Angola da freden kom dit i 2002.

Siden har det bare fortsatt. Helt til hun begynte på jobben i DR Kongo høsten 2016.

Læreren i henne blir synlig når hun står foran et fullsatt møterom for å fortelle Flyktninghjelpens ansatte om arbeidet organisasjonen gjør i Kongo. Det klirrer litt i bestikk, de fleste har satt av lunsjen sin til dette. Men ellers er det tyst – Ulrika har deres fulle oppmerksomhet.

– Kongo er et veldig ressursrikt land som har vært i konflikt i veldig mange år, og når man ser på årsakene bak konfliktene, spiller ressursene en rolle – hvordan de er fordelt, hvem som har tilgang til dem og hvem gjør seg rik på dem.

Les også: DR Kongo: Et plyndret land

Det er nettopp denne skjevfordelingen som gjør at store deler av den kongolesiske befolkningen lever i ekstrem fattigdom.

– Om en befolkning er så underernært at de nesten ikke klarer å overleve, tar de i bruk virkemidler som fører til ustabilitet, konflikt og krig.

Nesten hele Norges befolkning på flukt

Så mange som 4,5 millioner kongolesere er på flukt i hjemlandet sitt. Det er ikke så veldig langt unna hele Norges befolkning. I tillegg har rundt 800.000 flyktet til naboland som Angola, Zambia og Tanzania.  

Ifølge Ulrika har internt fordrevne kongolesere først og fremst behov for beskyttelse.

– Beskyttelse handler om mange ting, men fremfor alt om at man ikke lenger klarer seg på egenhånd. Når man flykter, har man ikke beskyttelse: Man har ikke husly, mat eller skole. Behovene er jo enorme.

Derfor jobber Flyktninghjelpen med å være tilstede i all de områdene i landet hvor det er et høyt antall mennesker på flukt. Der gir vi nødhjelp, blant annet i form av pengestøtte, og analyserer befolkningens behov for beskyttelse.

Les også: Sultet i hjel på flukt

Skolegang i krisetid

Noe av det viktigste vi gjør i Kongo, er å gi barn og unge muligheten til å gå på skole, selv om de lever i en krisesituasjon.

– Kongo er det landet hvor Flyktninghjelpen hjelper flest mennesker, og det landet hvor vi er den største aktøren innen utdanning i kriser, forteller hun.

– Jeg tenker som så at utdanning er fremtiden. Hvis vi ikke investerer i barna, så kommer denne krisen til å fortsette i generasjon etter generasjon. Fattigdommen kan kun overvinnes ved at mennesker får utdanning. Det handler ikke om at folk skal flytte til byen og jobbe i bank, med utdanning kan man jo for eksempel også forbedre jordbruksteknikken sin. Om man kan lese, er det lettere å vite om og sikre de sivile rettighetene man har. Hvis de har utdannelse blir det vanskeligere å utsette dem for overgrep, som for eksempel å ta fra dem jorda deres.

Mangler penger

Men det er ingen enkel jobb å sørge for utdanning til Kongos kriserammede befolkning.

– Det mest frustrerende er at vi ikke får mer finansiering til arbeidet vårt. Det er urettferdig at andre kriser får mye mer penger til hjelpearbeid, selv om behovene ikke er like store.

Kongo er en av verdens mest underfinansierte kriser, og resultatet er at folk bare blir fattigere og fattigere. Det høres kanskje rart ut, men det er dette som driver Ulrika Blom – å jobbe utrettelig for at verdens mest neglisjerte fluktkrise ikke skal gå i glemmeboka.

Og av og til har hun lykkes.

– Med utdanning i krise-programmet vårt har vi fått til noe som donorene våre føler er relevant. Dermed kan vi øke vår kapasitet til å svare på behovene i krisen, smiler hun, og forsetter:

– At vi fikk med utdanning som en viktig del av vår respons, og at vi er den sterkeste aktøren på feltet, har vært det beste med denne jobben.

– Vi satt og gråt

To år på jobb i en av verdens dødeligste kriser har satt noen spor. I 2016 brøt det ut ny konflikt i Kasai-provinsen sørvest i landet og sivilbefolkningen ble utsatt for vold og forferdelige overgrep. Takket være ny finansiering, var Flyktninghjelpen raskt på banen og de første som nådde sivilbefolkningen med hjelp. Menneskene hun møtte der, kommer Ulrika aldri til å glemme.

– Vi møtte mennesker som fortsatt var traumatiserte etter det de hadde opplevd. Vi hjalp dem med mat og nødhjelpsartikler. De hadde overlevd ute i bushen, men barna deres hadde dødd. Og de gråt. Og vi satt og gråt. Det gjorde veldig sterkt inntrykk. Heldigvis kunne vi hjelpe dem noe.

Midt i all grusomheten er det noe vakkert ved slike møter, synes Ulrika, å kunne lytte til det de har opplevd og være der sammen med dem.

– Vi er mennesker. Og de er også mennesker. Det er jo helt fundamentalt.

Derfor er det så innmari viktig å fortsette å skape oppmerksomhet rundt krisen i Kongo.

Les også: Vender hjem til ingenting

En av verdens dødeligste konflikter siden andre verdenskrig

– Det er ganske skremmende å se at hvor mye verden er villig til å investere i hjelp til ulike humanitære kriser har å gjøre med politiske forhold, og ikke hvilke behov menneskene i disse krisene har. Kongo er et land langt borte, det er veldig stort, uforståelig og komplekst, og det gjør at vi har mistet interessen for en av de dødeligste konfliktene i verden siden andre verdenskrig. Det er skremmende at det internasjonale samfunnet ikke klarer å gi de ulike krisene like mye oppmerksomhet.

Som humanitærarbeider, mener Ulrika det aller viktigste er at menneskene er i live når konflikten tar slutt.

– Vårt oppdrag handler om at sivilbefolkningen ikke skal rammes av konflikten og å gi dem hjelp, så de ikke er døde når krigen er over. Å få slutt på krigen, det er noen andres ansvar, og det internasjonale samfunnet må engasjere seg i Kongo sånn at nettopp det kan skje. Og vi som jobber med den humanitære biten må få ressurser sånn at vi kan hjelpe folk.

Det finnes mye godhet der

Mediene spiller også en viktig rolle for å få søkelyset på Kongo.

– Det er en ekstremt kompleks konflikt som krever en viss fordypning, og ikke easy takes. Det er jo veldig bra at en av årets nobelprisvinnere er fra Kongo, og jeg håper at det fører til en dypere analyse av årsaker og hvordan vi kan hjelpe befolkningen i landet.

– Hvilke tanker har du om Kongos fremtid?

– Jeg tenker at det er et veldig ressursrikt land som skal kunne forsørge befolkningen sin. Det finnes muligheter der. Det som kanskje er ganske unikt med Kongo, det er at veldig mange er håpefulle, selv om det er et ekstremt voldsomt og dødelig samfunn. Men det finnes også muligheter der. Jeg tenker at ungdommen også ser det, at det finnes mye godhet der – det er ikke sånn at alt er ondt. 

– Og din egen fremtid, hva tror du om den?

– Jeg kommer helt sikkert til å fortsette med å jobbe humanitært. Det er enormt givende og utfordrende. Dessuten er det veldig interessant, profesjonelt sett, selv om det til tider sliter en ut.