De fleste drømmer om en jobb

Flyktninghjelpen driver hjelpearbeid i 32 land, men ikke i Norge. Skretteberg har nettopp kommet hjem fra Nigeria. Der er det en konflikt som har pågått siden 2009, og har spredd seg fra nordøst-Nigeria til nabolandene Niger, Tsjad og Kamerun. I dag er dette et av verdens verste kriseområder. Over 1,7 millioner mennesker er fordrevet, den store majoriteten befinner seg i nord-øst.

– For å komme til områdene som våre folk arbeider i, måtte vi ta helikopter. Det har med sikkerhet å gjøre – noen av områdene er omringet av væpnede grupper som Boko Haram.

 
Richard var i Damasak og Dikwa, to byer i nordøst mot grensa til nabolandene Niger og Tsjad.

– Dette er to garnisonsbyer hvor militæret har tatt tilbake kontrollen fra Boko Haram. Her har en del av befolkningen vendt hjem. I tillegg har folk fra landsbyområdene rundt trukket inn til byene på grunn av militære operasjoner og kamphandlinger, forteller Skretteberg.

Vil være til nytte

Folk vil mer enn gjerne bidra, og for Flyktninghjelpens arbeid handler det om å bruke de ressursene som er tilgjengelige. Sammen med flyktningene selv, sørger vi for at de får levelige forhold enten de skal bo i flyktningleiren eller i vertssamfunn.

Det skal graves, bæres, mures og konstrueres. Det skal bygges eller repareres hus. Det skal settes opp telt. Noen må skaffe vann og dele ut mat.

– Vi gir folk penger slik at de selv kan kjøpe eller lage byggematerialer til hus. De setter selv opp vanntanker og utbedrer veier. Noen starter opp små en-manns bedrifter, som en kiosk eller fruktbod, forteller Skretteberg.

At det er viktig for flyktningene å ha noe å gjøre, er han ikke i tvil om. For da kjenner man at man er nyttig og selv kan bedre sin egen situasjon. Det er lett å forestille seg at dette må være bra for psyken.

Forskjell på flyktningleir og asylmottak

Men Skretteberg mener at når det gjelder psykisk helse, er det stor forskjell på å komme til en flyktningleir i et afrikansk land og til for eksempel et asylmottak i Norge.

– Folk oppsøker flyktningleirene for å få beskyttelse og mat – det er de to kjernemomentene. Dessuten har de hverandre, i den grad de flykter sammen. Frustrasjonen kommer først hvis rollemønsteret endres, og det gjelder kanskje spesielt mannens rolle. For eksempel når han føler seg maktesløs fordi han ikke klarer å forsørge familien sin, sier han og fortsetter:

– Når det gjelder asylmottakene her i Norge, har jeg på følelsen at det skjer nesten ingenting. Og så er man jo livredd den dagen svaret på om man får asyl kommer. Da har man kanskje kastet bort to, tre eller fire år av livet sitt. 

Lever i vakuum

Man bare sitter der og føler at man ikke har noen verdi. Det vet Birgit Lie, overlege ved Sørlandet Sykehus godt. Hun har arbeidet med flyktninger på Sørlandet i over tretti år.

– Man får altfor mye tid til å gruble. Det er ikke sunt. Det er som å være i et vakuum. Du vet ikke hvor lang tid det tar, hvor lenge du skal sitte. Det motsatte, det å føle at man kommer i gang med et liv og at man ikke står på vent, det har stor positiv betydning for helsa, sier hun.

Da Lie skulle ta doktorgraden på 1990-tallet, ville hun se på bosatte flyktningers psykiske helse. De som hadde kommet til Norge den gangen var hovedsakelig krigsflyktninger fra Bosnia.

Hun forteller at de hadde med seg mange krigsopplevelser: En del hadde gjennomgått tortur, mens en del hadde sittet i konsentrasjonsleir. Dette slo selvfølgelig ut på psykiske helseproblemer:

– Etter at de hadde bodd i Norge i tre år, undersøkte jeg dem på nytt. Da kunne jeg se at det de hadde opplevd av belastning og tilsvarende traumatisering i Norge, slo like mye ut på psykisk helse som det de hadde opplevd i krigen. Så det å sitte i asylmottak med usikkerhet og vente over tid, det å flytte fra sted til sted uten å få slå rot – det er kjempebelastende. For en god del er det ganske traumatiserende.

Folk er folk

– Kan man bli så psykisk syk av å vente i passivitet at man faktisk blir farlig?

– På de 30 årene jeg har jobbet med flyktninger har jeg aldri vært utsatt for angrep eller fått trusler. Men i likhet med etnisk norske pasienter, ser vi at det er noen få som kan miste kontakten med virkeligheten og bli psykotiske. Da er man ikke i stand til å passe på seg selv og må ha spesiell hjelp. Men dette gjelder jo ikke majoriteten av traumatiserte flyktninger, sier Lie.

Når det kommer til stykket, er mennesker ikke så forskjellige, mener hun. Det er ikke noe mystisk med flyktninger. De som kommer til Norge er enkeltindivider som er så like og så forskjellige som nordmenn er. De må møtes som enkeltindivider, ses og speiles så de kan få kjenne på tilhørighet.

Sinnstemning

Kanskje kan du plassere deg i samme situasjon som flyktninger og tenke: Hvordan hadde jeg selv reagert?

–Ja, spørre seg hvordan det er å komme til et helt annet sted i verden og ikke ha noe å gjøre? Eller: Hvordan er det å sitte på en flyplass i dagevis og ikke få noen beskjed? Og da har du bare en flik av fornemmelsen – uten at det lar seg sammenligne for øvrig, sier overlegen.

Det er den usikkerheten. Mangelen på informasjon. Det å ikke forstå hva som skjer:

– Man kan jo kjenne på hvilke sinnsstemning man kommer i da, sier Lie.

– Hva ender flyktningene opp med etter uker, måneder og år i denne tilstanden?

– Depresjon, irritasjon, apati. Mange får fysiske symptomer av de bekymringene man har. Og alt sammen er normale reaksjoner på den unormale situasjonen man er i.