DR Kongo

Blodig krig og terror jager barn inn i bushen

Sangamai Teka har født ni barn, og bor i DR Kongo. Da landsbyen deres ble angrepet, var bushen eneste fluktmulighet. – Vi fant ikke noe å spise. To av barna mine døde. Jeg måtte begrave dem der, sier hun. Hvordan klarer mennesker å leve videre etter å ha opplevd noe sånt?

Når valget står om å bli drept av væpnede menn og å flykte inn i bushen, velger du bushen.

Men hvor lenge ville du ha klart deg der? Vet du hva du kan spise og drikke, hvordan du finner ly for natten og holder deg varm? Eller hvordan du takler et bitt, en forgiftning?

Les billedteksten Bildet viser Sangamai Teka med fem av sine barn. De står utenfor sitt nye hjem i landsbyen Mbulungu, som Flyktninghjelpen har satt opp. Da de dro hjem i 2018 etter et år på flukt, fant de hele landsbyen nedbrent. Sent i 2016 og tidlig i 2017 ble over en million mennesker i Kasai Sentral tvunget på flukt som følge av en blodig konflikt mellom væpnede grupper. I mars 2017 gjemte Sangamai og barna hennes seg dypt inne i bushen. Men to av barna ble syke og døde. Foto: Aléxis Huguet/ Flyktninghjelpen

Det høres kanskje enkelt ut å finne vann, mat og husly. Men sannheten er at naturen kan overmanne deg på bare noen få dager, hvis du ikke har den nødvendige kunnskapen.

Så barna dø

Sangamai Teka (41) er en kvinne som levde med mann og barn i landsbyen Mbulungu, vest i Kasai-Central, i Den demokratiske republikken Kongo (DR Kongo). En natt i mars 2017 ble den sovende landsbyen vekket av skrik, et angrep fra væpnede menn. For å redde sitt eget og barnas liv flyktet hun dypt inn i skogen. I alt kaoset som oppsto, forsvant mannen hennes. Hun vet ikke hva som skjedde med ham og har ikke sett ham siden. 

Der inne i bushen var hun alene med ni barn. Hva skulle hun gi dem å spise? Blader? Etter hvert ble de syke. Forestill deg panikken i Sangamais hode, den totale maktesløsheten hun må ha følt da hun desperat forsøkte å holde liv i de to små som stadig ble svakere. Så dør to. To umistelige barn.

Klarer man å leve videre da? 

Hun må klare det for de andre barnas skyld.

Les billedteksten Tshiela er ni år og bor i Kazumba i Kasai. Hun flyktet sammen med foreldrene sine inn i bushen da landsbyen hennes, Benembuyi, ble angrepet av væpnede menn. I bushen ble hun bitt av mygg og nå har hun fått malaria. –Jeg liker ikke krig, fordi broren min ble drept, og huset vårt brant ned. Jeg ble syk på grunn av mygg, sier hun. Foto: Ephrem Chiruza/NRC

Blod for mineraler

DR Kongo er det nest største landet på Afrikas kontinent, og var nummer én på Flyktninghjelpens liste over verdens mest neglisjerte fluktkriser i fjor.

– Krisen i DR Kongo er på nivå med Syria og Jemen. Likevel når den ikke overskriftene, sier Flyktninghjelpens talsperson Kimberly Bennett. Hun ber det internasjonale samfunnet om å våkne opp. Bennett jobber med beskyttelse av internt fordrevne i Kongo.
Les billedteksten –Når jeg hører skudd, banker hjertet mitt for mye og plutselig mister jeg kreftene, sier 15 år gamle Mputu. Han bor i den lille landsbyen Mulungula, i regionen Kasai Sentral. Den væpnede konflikten har ødelagt drømmene og fremtidsutsiktene til en hel generasjon barn i Kongo. Foto: Ephrem Chiruza/Flyktninghjelpen

I det enorme landet, med rundt 83,3 millioner mennesker, har sivilbefolkningen blitt drevet på flukt av vold og konflikt i over to tiår. Ulike væpnede grupper slåss om jord og ettertraktede mineraler som kobber, gull, diamanter og ikke minst coltan, som brukes i mobiltelefoner og elbiler over hele verden.

Kasai-regionen ligger midt i Kongo, og er delt i fem provinser: Kasai, Kasai Sentral, Kasai Oriental, Sankuru og Lomami. Høsten 2016 brøt det ut en blodig konflikt i Kasai Sentral. Etter nesten to år med vold og drap, begynte folk som hadde vært fordrevet, å vende tilbake til sine landsbyer. I august 2018 har over en million mennesker reist hjem. Også Sangamai med barna.

Men hjem til hva?

Husene, skolen, jordbrukslandet. Alt er brent ned.

Les billedteksten –Jeg har sett soldater som sloss i landsbyen min mange ganger, sier ti år gamle Bernard stille. Han kommer fra landsbyen Mukera, i Sør Kivu-provinsen. Det hjelper å tegne alt det fæle han har sett. Sammen med danske Folkekirkens Nødhjelp og de to lokale hjelpeorganisasjonene Collectif ALPHA UJUVI og Caritas, har Flyktninghjelpen bygget opp igjen ødelagte skoler, delt ut skolemateriell og lært opp lærere slik at de bedre kan hjelpe barn som er blitt traumatisert av krigen. Foto: Ephrem Chiruza/Flyktninghjelpen

Sterkere sammen

Flyktninghjelpens folk dro til de to ødelagte landsbyene Mbulungu og Bakuakashila. Målet var å hjelpe de overlevende – som Sangamai og barna.

Hun er blant de 600 familiene som fikk rundt 3.000 kroner hver. Pengene har de brukt til å kjøpe seg materialer til å bygge hus, i tillegg til å skaffe seg andre nødvendige ting man trenger for å ha et noenlunde anstendig liv. 

For å skaffe mat til familien, arbeider nå Sangamai på jordene til småbøndene i Mbulungu. Sammen med andre kvinner som også mistet alt, har hun organisert seg. Etter arbeidsdagens slutt samles de og deler lønnen søsterlig mellom seg. Men de tjener på langt nær nok til at barna deres kan spise seg mette.

Les billedteksten –Alle måtte flykte, det var ikke tid til å ta med seg noe. I flukten ble et av barna mine drept av væpnede menn. Jeg var gravid, to måneder på vei. Jeg fødte alene i bushen, sier Elamegi Kankologo (26) fra landsbyen Mbulungu i Kasai Sentral-provinsen. Foto: Aléxis Huguet/Flyktninghjelpen

Barna sulter

Regionen Kasai har høyeste antall underernærte mennesker i landet, med 770.000 barn under fire år som lever med akutt underernæring – 440.000 med alvorlig underernæring.

Før konflikten levde bare seks prosent av befolkningen i Mbulungu av et måltid eller mindre om dagen. I dag gjelder det nesten halvparten av alle dem som har returnert hjem.

Les billedteksten Marie Bakumba (70) lager "sombe", som kun består av kassava blader. Den eldre kvinnen er en av flere millioner mennesker over hele Kongo som sulter. Barn og eldre rammes hardest. Foto: Aléxis Huguet/NRC

I oktober i fjor ble rundt 360.000 kongolesiske flyktninger og migranter utvist fra Angola og tvunget til å returnere til DR Kongo. De få humanitære organisasjonene som var til stede i Kasai-regionen kjempet for å møte de voksende behovene. Men fordi verdenssamfunnet lukker øynene, er det for lite penger og bare noen ytterst få av alle dem som trenger det, får  hjelp.

Terror og ebola

I Kongo kan én konflikt legge seg et sted, mens en annen dukker opp et annet sted. Sikkerhetssituasjonen, særlig i de østlige provinsene, har vært elendig de siste 20 årene.

For øyeblikket er titusenvis jaget på flukt i Beni, i den nordøstlige delen av landet. De som har forsøkt å flykte fra angrep fra de væpnede gruppene og søker tilflukt i Uganda, er fanget mellom grensen og et område av DR Kongo som blir terrorisert av konstant konflikt. Noen fordrevne familier er heldige nok til å finne ly i skoler og kirker. De som ikke får tak over hodet, er tvunget til å bruke skolepulter og kirkebenker som brensel for å holde seg varme. Barn som er så heldige at de kan gå på skolen, gjør det utendørs. Andre vandrer målløst rundt fordi skolene deres har blitt ødelagt og de har ikke nok penger til å betale for undervisning for å få fullført skoleåret.

Og som om ikke det skulle være nok, er dette i nærheten av et ebolautbrudd. Sykdommen, som smitter fra infiserte dyr eller ved direkte kontakt med syke personer, fører til kraftige blødninger fra kroppsåpninger. Til nå har har ifølge Verdens Helseorganisasjon 1.200 mennesker mistet livet. Dette er det nest dødeligste utbruddet av sitt slag i historien.

Hjelpeorganisasjonene tror at minst 30.000 barn er fordrevet på grunn av den groteske volden i Beni. I tillegg trues barna på livet av ebola. Viruset rammer barna hardest.

I Beni møtte Flyktninghjelpens folk en 16 år gammel jente som hadde mistet minst fem familiemedlemmer i Ebola. Hun var den eldste i familien som hadde overlevd. og derfor hadde hun ansvar for sine yngre søsken. Hun måtte lete etter mat og vann til dem, i tillegg til å finne et sted der de kunne være. Hun kunne ikke lenger gå på skolen, det hadde hun ikke penger til. Etter hvert ble presset på henne så stort at hun valgte å ta sitt eget liv. Det skjedde i april i fjor.

I flere år har DR Kongo stått på Flyktninghjelpens liste over neglisjerte kriser, og i fjor var landet nummer én på lista. Det er altfor mange ganger for et land som herjes av en av verdens største humanitære kriser. Hele 12,8 millioner mennesker har behov for humanitær hjelp og beskyttelse.

Når skal verden våkne?