Fanget i verdens største flyktningleir
For nøyaktig to år siden, 25. august 2017, startet den største flyktningstrømmen ut av Myanmar noensinne.
Statsløse og neglisjerte i flere tiår er bakgrunnen for at FN omtaler rohingyaene som en av verdens mest forfulgte minoriteter. I løpet av noen få uker høsten 2017 hundretusener av rohingyaer fra Myanmar til Bangladesh. Over 630.000 befinner seg i Kutupalong, verdens største flyktningleir.
I Bangladesh lever rohingyaene i en fullstendig limbosituasjon – nektet formell flyktningstatus av regjeringen i Bangladesh og i praksis uten mulighet til å vende tilbake til Myanmar hvor de frykter vold og forfølgelse.
Vanskelig og sårbar situasjon
Hverdagslivet for flyktningene i de tilsammen 34 leirene de er bosatt i, er svært utfordrende. De har bare midlertidig husly og regntiden, som kan være voldsom i Bangladesh, skaper flom og rasfare siden avskogingen rundt flere av leirene har skutt fart. Urent drikkevann skaper fare for ulike sykdommer og infeksjoner.
Hjelpen de mottar i form av helse, utdanning og husly er svært begrenset. Flyktningene er også ekstra utsatt for å bli utnyttet som billig arbeidskraft og gjennom menneskehandel.
Påvirker lokalsamfunnene
De fleste flyktningene oppholder seg i Cox’s Bazar, et av de fattigste områdene i Bangladesh, ikke langt fra grensen til Myanmar. Selv om lokalbefolkningen er fattige, har de vist stor gjestfrihet overfor det store antallet rohingyaflyktninger som ankom i løpet av kort tid høsten 2017.
Dette fører imidlertid også til personlige kostnader for mange fattige bangladeshere. Det er større konkurranse om arbeidsplasser, lønningene presses ned og det er mindre tilgang til jordbruksland. Konsentrasjonen av så mange flyktninger på et lite område har også ført til avskoging, blant annet i et et tidligere viltreservat.
Vi ser derfor tegn til større friksjoner mellom flyktningene og lokalbefolkningen, og rundt 336.000 lokale innbyggere er nå selv avhengige av hjelp. Gjestfriheten står i fare for å brytes ned ytterligere om ikke det internasjonale samfunnet trapper opp innsatsen betydelig.
– Flyktningene må ikke bare få hjelp til å overleve. De må også få mulighet til et liv i verdighet og få utdanning og bedre muligheter til å skaffe seg et levebrød, sier Shaun Scales, Flyktninghjelpens landdirektør i Bangladesh. – Det internasjonale samfunnet må ta større ansvar og øke den økonomiske støtten. I tillegg må må de trappe opp det politiske og diplomatiske arbeidet for å finne varige løsninger for rohingyaene, sier Scales.
Vil flytte flyktningene
Regjeringen i Bangladesh har gitt uttrykk for at de ønsker å gjøre noe med de overfylte flyktningleirene for å bedre flyktningenes leveforhold. En plan går ut på å å flytte 100.000 rohingyaflyktninger til den lavtliggende øya Bhasan Char utenfor kysten av det sørlige Bangladesh.
Det er åpenbart nødvendig å gjøre noe med forholdene flyktningene lever under i leirene på fastlandet, men hjelpeorganisasjoner er skeptiske til denne planen. De mener det mangler informasjon om og diskusjon rundt de åpenbare risikoene og utfordringene som foreligger når man overfører et stort antall flyktninger til en øy. Flyktningene får begrenset bevegelsesfrihet, familier kan bli splittet, det vil bli mangel på basistjenester og de kan bli rammet av naturkatastrofer under regntiden.
Det er imidlertid uklart hva som vil skje med planen om å flytte et stort antall flyktninger til Bhasan Char, og det samme gjelder hva som eventuelt skal skje med de som ikke ønsker å flytte.
På flukt i flere tiår
Den muslimske rohingyaminoriteten i Myanmar, som bor i den vestlige Rakhine-provinsen nær grensen til Bangladesh, har vært utsatt for diskriminering og overgrep i mange år. De første begynte å flykte på 1970-tallet. I 1982 ble rohingyaene fratatt statsborgerskapet av myndighetene i Myanmar og en ny bølge av flyktninger ankom Bangladesh på begynnelsen av 1990-tallet.
Både i 2012 og 2013 kom det til voldelige sammenstøt mellom grupper fra den buddhistiske majoritetsbefolkningen og rohingyaminoriteten i Rakhine. Tragediene som utspant seg, fikk imidlertid liten internasjonal oppmerksomhet.
Dette endret seg våren 2015 da land etter land i Sørøst-Asia lenge hadde vegret seg for å ta i land tusenvis av rohingyaer på flukt i skrøpelige fartøy. Men der og da var det viktigste å redde båtflyktningenes liv, og flyktningene ble etter hvert tatt i land. Situasjonen viste behovet for å få til varige, helhetlige løsninger for hele rohingyabefolkningen.
Men i stedet økte volden på nytt høsten 2017 og førte til den nyeste og største flyktningstrømmen ut av Myanmar.
Ligger forholdene til rette for retur?
En hovedutfordring er at Bangladesh og Myanmar har helt ulik tilnærming til spørsmålet om retur for rohingyaene. Mens myndighetene i Myanmar ser på rohingyaene som ulovlige innvandrere fra Bangladesh eller etterkommere av innvandrere, har holdningen hos myndighetene i Bangladesh vært at alle uten formell oppholdstillatelse skal returneres til Myanmar.
I november 2017 inngikk Bangladesh og Myanmar en avtale om at flyktningene kunne vende hjem, men så langt har ikke noe skjedd. 15. august 2019 annonserte imidlertid begge land at de ville gjøre et nytt forsøk på å legge forholdene til rette for at tusenvis av rohingyaflyktninger kunne vende hjem. FNs høykommissær understreker at enhver retur skal være frivillig og basert på informert samtykke.
I dag, to år etter den største flyktningstrømmen ut av Myanmar noensinne, mener hjelpeorganisasjonene at forutsetningene for frivillig, trygg og verdig retur i tråd med internasjonale standarder fremdeles ikke er til stede.
– Tiden er fremdeles ikke moden for storstilt retur, sier Scales. – Sikkerhetssituasjonen inne i Myanmar er vanskelig og konflikt og vold har satt sine spor i alle lokalsamfunn i Rakhine og også andre steder i landet. Så lenge sikkerheten til familier som returnerer ikke kan garanteres, bør ingen presses til å returnere, avslutter han.