Flyktninger og deres kattevenner

Jeg har en katt som heter Basbous, og han har vært hos meg i to måneder. Jeg ville ikke gi han et vanlig navn, jeg ville gi ham et spesielt navn - derfor valgte jeg navnet Basbous. Ingen andre her gir det navnet til kattene sine.  

Basbous liker å leke med med lekene og klærne mine. Han liker også å leke med perlekjedet mitt. Jeg gir ham mortadella-pølse og favorittmaten hans er kylling. Når jeg går ut, så venter han på meg ved døren eller følger etter meg rundt i nabolaget. Og når jeg kommer tilbake, løper han mot meg og svinger halen sin rundt bena mine og koser med meg. Jeg savner han alltid når jeg ikke er hjemme.  

– Leen, en 10 år gammel palestinsk-syrisk flyktning i Libanon 

Jeg bestemte meg for å skaffe meg katter for å hjelpe mine to sønner til å føle seg bedre. 

De har hatt slitt med den mentale helsen. Å oppdra katter hjemme er dyrt, men mine barns lykke er viktig for meg, uansett hvor mye det koster. 

Min sønn Nabil* er veldig interessert i dyr - han kunne trivdes med å bo i en jungel. Han vil at jeg skal skaffe hunder også, og en gang så spurte han om jeg kunne gi han en bjørn! 

Å ha kattunger er mer utfordrende enn å ha voksne katter, fordi de trenger mer omsorg og oppmerksomhet. Jeg har lært mye av å oppdra mange katter, og jeg ser på Youtube-filmer om katter og fugler. En gang hadde jeg en konkurranse med naboen her: Han lagde en elektrisk rugekasse og jeg laget en manuell. Min fungerte og hans fungerte ikke. Jeg er interessert i alt som har med dyr å gjøre.  

– Samira, 35 år, syrisk flyktning bosatt i Libanon 

Jeg elsker dyr fordi jeg ikke har noen venner her. Kattene mine er som søsken for meg. Jeg liker å leke med dem, de betyr alt for meg. Det er annerledes her i Libanon enn hjemme i Syria. Jeg har gått gjennom mye her, derfor kan jeg ikke ut å leke med de andre barna, og derfor liker jeg så godt dyrene. 

Kattene følger etter meg overalt. Jeg leker med dem med en ball i et tau, og så dusjer jeg de. 

Jeg hadde en hvit katt før, men han ble stjålet. Jeg hadde hatt han siden han var en kattunge og jeg pleide gi ham mat fra en babyflaske. Jeg gråt så mye da han ble stjålet. Han var alt for meg. 

– Rami, 13 år, syrisk flyktning i Libanon 

En kveld jeg var ute og kjørte bil hørte jeg en katt som mjauet. Lyden stoppet ikke, så jeg gikk ut av bilen og så at min sønn Ahmad* hang fast på et av bilhjulene. Jeg løftet ham opp og bar ham hjem. Katten advarte meg om at det var noe galt. Hun reddet sønnen min, og siden da har jeg alltid oppdratt katter. 

Jeg elsker dem som barn og jeg er veldig kosete med dem. Det er noe jeg ikke kan forklare med ord. Jeg elsker å ta vare på dem, gi dem mat og vaske dem. Jeg ser på det som en god handling - og Gud belønner meg for å ta vare på kattene. De er en del av familien og gjør at jeg føler meg bedre emosjonelt. 

– Hashem, en 38 år gammel syrisk flyktning i Libanon 

Jeg har to voksne katter, som jeg passer veldig godt på og som jeg virkelig bryr meg om. 

Når jeg står opp om morgenen løper katten meg i møte, og jeg elsker å kose med dem. 

Når jeg kommer hjem fra skolen, står de og venter på meg og smyger seg mellom leggene mine når jeg åpner døra. 

– Ahmad (10), syrisk flyktning i Libanon

Jeg har hatt Antar fra han var en kattunge. Han er født her i huset vårt, og nå er han to år. Vi er veldig knyttet til hverandre. Noen synes det er ekkelt at jeg har katt hjemme i stua. De mener at han er et skittent dyr som bringer med seg sykdommer. Men jeg gidder ikke høre på dem. 

Når jeg drar tilbake til Syria, vil jeg etterlate Antar hos gode venner som vil ta seg godt av kan. Jeg vil ikke risikere å bli stoppet ved grensen og forlate ham der. Jeg vil uansett ta med meg de gode minnene han har gitt meg. Gud vil sørge for at andre gode mennesker vil ta seg av ham.

– Nawal (56), palestinsk flyktning i Libanon

*Navnene til personene i disse historiene er endret for å beskytte deres identitet.