The entry/exit control point “Maiorsk” is one of four vehicle and pedestrian crossing points in Donetsk region. It is located about 20 km from the non-government controlled Horlivka town. The grey zone between the Ukrainian checkpoint and self-proclaimed “DPR” is the widest among all of the EECPs. After the ECCP was opened in early 2015 there was no bus connection in this corridor, people had to walk nearly 2-3 kilometres to take another bus. The situation changed in 2016, when it was agreed to launch bus shuttles. Over the period of its existence, the EECP has had many temporary closures due to escalation of the hostilities. Every day at least 7,000 people, mostly elderly, cross this entry-exit point to get their pension and social payments, visit their friends and relatives, buy essential goods. While crossing the contact line, concerned civilians are often exposed to serious security and safety risks such as minefields along the roads, periodic shelling and queuing at the checkpoints in harsh weather conditions for long hours.


50-year old ski-instructor Oksana is one of many people waiting for hours to cross the entry-exit point. 

“I left Alchevsk town on the non-government controlled area (92 km away) at 07:00 in the morning. It is afternoon, and I have not passed yet. There were times we were waiting for several days to cross, because of military hostilities. I currently live in government controlled Kharkiv with my husband. Comparing with other internally displaced people it is easier for me to adapt to new city, because I have my own apartment and job there. I am not planning to come back to my hometown, because there is no job for me there. Many people left, mostly elderly remained in the town”, -  says Oksana.  

In this picture Oksana talking to NRC communication officer Anastasiia Karpilianska

Photo: Ingebjørg Kårstad/NRC

Forsvarer konfliktrammedes rettigheter i Øst-Ukraina

– Hvis det står i min makt å hjelpe folk, vil jeg gjøre alt jeg kan for å gjøre det. Maksym Solovei (26) jobber som menneskerettighetsadvokat for Flyktninghjelpen i Øst-Ukraina, hvor han selv vokste opp.

I Øst-Ukraina arbeider Flyktninghjelpen for å forsvare rettighetene til mennesker på flukt, avhjelpe behovene til dem som er rammet av konflikten og gjenoppbygge ødelagte hus.

Les også: Fem ting du må vite etter fem år med konflikt i Ukraina

Photo: Violetta Shemet/NRC
Les billedteksten Maksym Solovei (26) jobber som menneskerettighetsadvokat for Flyktninghjelpen i Øst-Ukraina, hvor han selv vokste opp. Foto: Violetta Shemet/Flyktninghjelpen

Lever og jobber midt i konflikten

– Folk har problemer med å skaffe jobb og få tilgang til offentlige tjenester. De trenger hjelp til å skaffe seg identitetspapirer eller andre offentlige dokumenter som gjør at de kan få tilgang til helsehjelp og andre grunnleggende tjenester. Andre trenger hjelp til å skaffe et skikkelig sted å bo og til å løse konflikter knyttet til ansettelsesforhold og eiendomsspørsmål, forteller Maksym Solovei.

Slik den juridiske situasjonen er i Ukraina nå, er de fleste sakene vanskelige. Ofte må Maksym lete etter alternative løsninger.

 – Takket være støtten fra humanitære organisasjoner, føler ikke folk seg helt forlatt og glemt. Jeg ønsket å bli en del av det humanitære systemet for å gi konkret hjelp til dem som trenger det.

Veronika (4) 

Kateryna Matuliz is 29 years old, mother of 3 children, from Popasna town.

“I lived with my husband and two daughters in our own apartment in Popasna. But, four years ago the war came to our town and the constant shelling makes it too risky to stay at home anymore.  When the conflict started I was pregnant with my third daughter. One of the shells hit the house of our neighbor and I got so stressed that we immediately had to go to the maternity ward in a town nearby and our daughter Veronika came to this world a little bit earlier”, Kateryna says. 

Kateryna and her three daughters moved to her mother’s house in a safer part of the town. The house is very small without basic facilities and can hardly accommodate the big family. Kateryna’s husband left to Russia several years ago to help his sick mother and cannot afford to come to see them often. 

“It is impossible to come back home now since the shelling has become even more frequent lately. Every day I have to travel to that district with my children because of school and kindergarten. My daughters also attend dancing and gymnastics there, and we do not want to change our teachers. Every evening we come back to my mother’s home to do homework and to stay overnight. I cannot work, because my youngest daughter gets sick very often”, says Kateryna. 

Kateryna’s mother’s house is very old and is located in an open area near the lake where it usually is very windy. To support the family in the winter period, NRC provided them with insulation materials and helped to repair the damaged roof. Kateryna says it has become much warmer than before, and they spend less fuel to heat the house. 

Photo: Ingebjørg Kårstad/NRC
Les billedteksten Kateryna Matuliz (29) og datteren Veronika (4) har fått hjelp til å reparere huset som ble skadet som følge av kamphandlinger ved frontlinjen. Foto: Ingebjørg Kårstad/Flyktninghjelpen

Hjelper de som har behov

Maksym besøker ofte områder nær frontlinjen for å snakke med mennesker som har juridiske problemer. Eldre mennesker, funksjonshemmede og mennesker i en vanskelig livssituasjon trenger juridisk hjelp knyttet til pensjon og sosiale tjenester, tilgang til offentlige papirer og bolig- og eiendomsspørsmål.

– Ofte fungerer ikke statlige organer, og mange steder finnes det ingen andre organisasjoner som gir tilsvarende hjelp. Det er kun gjennom våre besøk at folk kan få nødvendige juridiske tjenester.

Mykola is 65. He is a pensioner from Pervomaisk in Luhansk region, now in the non-government controlled area (NGCA). He travelled from Zolote town with his wife already at 3 o'clock in the morning in order to have time to arrive at the EECP by the opening and as soon as possible move on to NGCA and get home. Mykola and his wife had waited for their turn to check their documents for about two hours.

“It has become quieter. There is less shelling. It is possible to live. But sometimes it is very scary. Children and grandchildren are far away. They are trying to arrange their lives in a new place. And we survive as we can”, says Mykola. 

Photo: Ingebjørg Kårstad/NRC
Les billedteksten Nesten 700.000 pensjonister i Øst-Ukraina mottar ikke pensjonene sine fordi konfliktrammede må registrere seg som internt fordrevne for å få utbetalt denne. Mange har pensjonen som eneste inntektskilde, men får utbetalt denne helt vilkårlig. Foto: Ingebjørg Kårstad/ Flyktninghjelpen

Mange lever i konstant frykt for selv å miste livet eller å miste noen de er glad i på grunn av kamphandlingene som skjer like i nærheten. 

– Jo lengre konflikten varer, desto mer vil situasjonen i områdene langs frontlinjen forverres. Folk trenger humanitær hjelp, siden ingen andre alternativer finnes lenger.

Som alle andre i den østlige delen av landet, er også Flyktninghjelpens ansatte berørt av kamphandlingene, og alle bærer på sin egen historie. Maksym lever selv midt i konflikten, og forstår hva folkene han hjelper har vært gjennom.

– Det er tross alt folk med historier fra sine virkelige liv. De er ikke bare tall.

Slik beskytter vi rettighetene til mennesker rammet av konflikt i Øst-Ukraina
  • Vi er talsmann for mennesker som er rammet av konflikten og kjemper for at de skal få rettighetene sine oppfylt
  • Vi tilbyr juridisk assistanse i tre rettshjelpsentere og under mobile feltbesøk, samt via telefon og sosiale medier
  • Vi driver juridiske opplæringer, seminarer og andre kapasitetsbyggende aktiviteter for representanter for lokale organisasjoner, domstoler og statlige institusjoner
  • I 2018 leverte Flyktninghjelpen juridisk hjelp til over 16.000 personer og gjennomførte opplæring og seminarer for 736 advokater

Knuste drømmer

I 2014, kort tid etter at Maksym hadde tatt avslutningseksamen på universitetet, måtte han legge alle sine fremtidige planer på vent. Hjembyen hans, Lysychansk, havnet mitt i den væpnede konflikten. Luftangrep og kraftig beskytning førte til alvorlige skader på infrastruktur og private boliger.

– Leiligheten vår lå i en bygning med flere etasjer. Det ble truffet flere ganger og begynte å brenne. Brannen varte i to dager. Etter at den var slukket, kollapset en del av bygningen.

Maksym hadde reist fra byen bare kort tid tidligere, og fant ut om det som hadde skjedd gjennom sosiale medier. Han reiste straks hjem til familien sin.

– Jeg visste ikke hvor skadet leiligheten vår var, og jeg visste ikke hva som hadde skjedd med familien min. Jeg var både sint og frustrert, og visste ikke hva jeg skulle gjøre.

Nesten tre år senere mottok Maksym og familien erstatning fra staten for den ødelagte boligen, og de ble værende i den krigsherjede regionen og forsøker å gjenoppbygge livet der.

– Jeg elsker hjemlandet mitt og trives med å bo her. Men jeg vil aldri glemme det som skjedde.

The fields surrounding the contact line are filled with lethal mines and will remain a constant threat to the local populations for years to come.

Photo: Ingebjørg Kårstad/NRC
Les billedteksten Fem år med kamper i Øst-Ukraina har etterlatt udetonerte eksplosiver spredt over enorme områder i konfliktsonen. Dette utgjør en stor fare for sivilbefolkningen, inkludert en halv million barn som bor ved frontlinjen. Foto: Ingebjørg Kårstad/Flyktninghjelpen

Fokuserer på fremtiden

Til tross for usikkerheten etter at familien mistet leiligheten, er Maksym trygg på sin egen fremtid og snakker gjerne om planene sine.

– Jeg vil gjerne fortsette å jobbe med humanitært arbeid. Jeg håper at den væpnede konflikten snart vil være over. Da vil jeg gjerne bruke min erfaring i andre land som er i en lignende situasjon.

Kjøp gaver med mening