Kamerun:

Frykten har festet seg

I flere år har befolkningen i nord blitt terrorisert av den ekstremt voldelige gruppen Boko Haram. Nå raser i tillegg en blodig konflikt i regionene Sørvest og Nordvest. En halv million mennesker er på flukt. – Hele landet er på en eller annen måte berørt, sier Judith Tsafack-Sonné som jobber for Flyktninghjelpen i Kamerun.

Tre timer nordover med fly fra hovedstaden Yaounde, så to timers bilkjøring på støvete veier. Programsjef for Flyktninghjelpen i Kamerun, Judith Tsafack-Sonné, og hennes kollegaer, har reist langt – helt opp mot grensen til Nigeria. Til et område som siden 2014 herjes av Boko Haram. Nærmere 250.000 mennesker er fordrevet fra sine hjem.

– Boko Haram kommer over grensen fra Nigeria, der de har sin base. De opererer også i nabolandene Tsjad og Niger. Men nest etter Nigeria, er Kamerun det landet som har blitt terrorisert mest. Det er grovt sett kanskje to tredeler ofre i Nigeria og en tredel i Kamerun. Men du kan ikke sammenligne nivået av oppmerksomhet fra det internasjonale samfunnet når det gjelder dette, det fokuseres mer på Nigeria enn på Kamerun. Og derfor blir det mindre penger til hjelpearbeidet, sier Judith fra en dårlig skype-linje.

Judith Tsafack-Sonné er programsjef for Flyktninghjelpen i Kamerun. Sammen med sine kolleger reiser hun inn i øde, men farlige områder av landet. Målet er å hjelpe så mange som mulig av de 250.000 som er fordrevet av vold fra Boko Haram i Kamerun – og de 100.000 som har flyktet fra Nigeria til Kamerun av samme grunn. Foto: Flyktninghjelpen

Blitt et forlatt område

Hun er født og oppvokst i Kamerun. Judith har tidligere erfaring fra andre hjelpeorganisasjoner. Hun har jobbet for Flyktninghjelpen siden juni 2017, samme år som vi åpnet våre kontorer i landet. Judith har vært med på å bygge opp hjelpearbeidet vårt.

For øyeblikket befinner hun seg i Kousseri i regionen Ekstrem Nord, helt på grensen til Nigeria, for å hjelpe flyktninger og internt fordrevne. Judith er i Fotokol som er et farlig område. Hjelpearbeidere som reiser dit har strenge sikkerhetsregler de må følge.

– Det første du legger merke til er at det er nesten øde mange steder. Noen skoler står tomme eller de er okkupert av soldater fra hæren. Lærerne har flyktet på grunn av den dårlige sikkerheten. Folk bor i provisoriske hus. Det gjør vondt å se at barn og voksne må leve under slike forhold. Men det var også en del som hadde fått hjelp fra Flyktninghjelpen, blant annet ved utbedring av boliger, forteller Judith.

Tidligere dro folk i dette området over grensen til Nigeria for å kjøpe og bytte varer. Det var livlig handel og befolkningen hadde noe å leve av. Men nå holder man seg hjemme.

Gutten med drømmen

Det var særlig ett møte som gjorde sterkt inntrykk på Judith:

– En ti år gammel gutt som heter Alhadij Djitsa som vi møtte i landsbyen Adamari, i Makary. Han fortalte at han var den eneste fra landsbyen som går på skolen. Dette er et svært tørt område, han må gå langt. Øynene hans var blitt betente, noe som sikkert kommer av alt støvet.

–Vi flyktet fra Boko Harams vold i Amchidé (nord i Kamerun, red.anm.). Nå har vi bodd her i Kourgui i fem år. Vi kan ikke reise hjem, da blir vi angrepet av Boko Haram. Nå lager vi matter som vi forsøker å selge for å få penger til mat. Vi har ikke råd til å sende alle barna våre til skolen. Vi vil gjerne ha arbeid slik at vi kan forsørge oss selv, og betale skolepenger for barna våre, sier Adjana Mohamed. Foto: Tiril Skarstein/Flyktninghjelpen

Gutten sa at han ikke hadde tenkt til å gi opp. Det var tydelig at det var veldig viktig for ham å komme seg til skolen. Han sa at han skulle bli lærer eller lege.

– Vi ble så rørt av dette barnets historie. Vi ville gjøre noe for at skoleveien skulle bli lettere for ham. Derfor spleiset vi kollegaene på en sykkel til ham. I tillegg ga vi faren hans litt penger slik at han kunne ta med seg gutten til sykehus, sier Judith.

Tar selv imot flyktninger

Det vakre landet har en 300 kilometer lang kystlinje i Guineabukten, og kalles for Porten til Sentral–Afrika.

Frem til siste halvdel av 1980-årene hadde Kamerun jevnt høy økonomisk vekst, og ble ansett som en av Afrikas økonomiske suksesshistorier. Jordbruksproduksjon, tømmereksport og industri er viktige næringer. Ikke minst har Kamerun vært en av de største oljeprodusentene i Afrika.

Konflikt i regionene Sør-Vest og Nord-Vest i Kamerun har fordrevet en halv million mennesker fra sine hjem. Dette bildet er fra Buea som ligger i Sør-Vest regionen. Foto: Tiril Skarstein/Flyktninghjelpen

Kamerun har selv tatt imot flyktninger fra flere land de siste årene. Land som Nigeria, Tsjad, Den sentralafrikanske republikk (SAR) og Rwanda. Judith forteller:

– I 2013 kom det et stort antall flyktninger (nesten 260.000) fra nabolandet SAR. Disse flyktningene har slått seg ned i regionene Øst, Nord og Adamawa som er noen av de fattigste områdene av Kamerun. Vertssamfunnene i disse regionene deler det lille de har å leve av med flyktningene. Situasjonen i SAR har ikke blitt bedre, så flyktningene vil ikke reise hjem. Både flyktningene og kamerunerne er slitne av dette situasjonen.

To språk – to systemer 

Landet er tospråklig, med engelsk og fransk som offisielle språk. Judith kommer fra den fransktalende delen.

Enken Mary måtte flykte fra landsbyen sin i Sør-Vest Kamerun, og nå bor hun i skogen ved Buea. Bildet ble tatt under et møte i en kirke i Buea. – Jeg vil ha fred og få muligheten til å dra hjem. Hvorfor skal vi måtte bo i bushen som ville dyr, spør Mary fortvilet. Huset hennes hjemme i landsbyen ble brent ned. Skogen er nå eneste sted der hun, barna og barnebarna hennes kan bo. Foto: Tiril Skarstein/ Flyktninghjelpen

To av Kameruns 10 regioner er engelskspråklige; Nord-Vest og Sør-Vest. I de fransktalende regionene bor 80 prosent av befolkningen, i de engelsktalende 20 prosent.

Språkskillet har røtter i tiden før første verdenskrig, da Kamerun var en tysk koloni. Tyskland tapte krigen, og Kamerun ble delt mellom Frankrike og England.

Les mer om Kameruns historie.

Det er to juridiske systemer i Kamerun: Den franske rettsordningen og den engelske rettsordningen. Det er også to ulike utdanningssystemer: Det engelske og det franske.

I 2016 var det kraftige protester i de engelskspråklige områdene mot at det ble ansatt franskspråklige dommere ved domstolene og franskspråklige lærere ved skolene. Da protestene vokste slo sikkerhetsstyrkene ned på dem så kraftig at det utviklet seg til voldelige sammenstøt.

Mary viser frem et fotografi av huset hun eide før konflikten kom til deres hjemsted også. Nå er huset brent ned til grunnen. – Alt vi eide brant opp, til og med ID kortene våre og fødselsattestene til barnebarna mine. Ikke noe fikk vi tatt med oss. Ikke klær – ingenting. Den kjolen som jeg har på meg nå har jeg fått av noen som ville hjelpe, forteller hun. Foto: Tiril Skarstein/ Flyktninghjelpen

I 2017 erklærte ikke-statlige væpnede grupper i de to regionene sin symbolske selvstendighet og begynte kampen for løsrivelse. Det markerte en forverring av krisen. Siden da har kampene mellom den kamerunske hæren og væpnede grupper i de to regionene bare eskalert.   

Tvunget til å flykte inn i bushen

Etter hvert ble det eksplosive tilstander i regionen. Folk måtte komme seg vekk for ikke å miste livet. De fleste flyktet til de fransktalende regionene Vest og Littoral. Mange også inn i bushen.

– Mennesker gjemmer seg i bushen enten fordi de har blitt angrepet eller fordi de frykter for livet. Noen vil si de har blitt angrepet av væpnede grupper, andre vil si av hæren. Noen sier at de ikke vet hvem det var som angrep dem, sier Judith og fortsetter:

– Du kan jo forestille deg hvordan det er å leve i bushen: De har ikke rent vann, ikke latriner og ikke tilgang på hjelp. De har ikke mat. Heller ikke de nødvendige varene de ellers kjøper på markedet. For eksempel har flere kvinner og jenter som vi har snakket med ikke tilgang på sanitetsbind, de må bruke blader fra trærne.

Etter at hjemmet deres brant ned flyktet Achu og familien fra Manya til Buea. Skredderen er tross alt glad for at han klarte å få med seg symaskinen sin. Dermed kan han forsørge kone og barn. Foto: Tiril Skarstein/Flyktninghjelpen

Noen kvinner føder barn i bushen. De sårbare spebarna blir syke fordi de blir utsatt for insektbitt og malaria. 

Flyktninghjelpen begynte å hjelpe folk som var rammet av krisen i august 2018. Vi delte blant annet ut myggnett, tepper, sovematter og jordbruksredskap. Vi sørget for å gi mennesker tak over hode. Vi delte ut hygieneartikler til kvinner. Vi trente opp og støttet lokale komiteer som fikk ansvar for vanntilgang, og vi satte opp latriner.

Vi allierer oss med lokale hjelpeorganisasjoner som allerede har drevet med utviklingsarbeid her. Men siden det humanitære arbeidet er ganske nytt for dem, har Flyktninghjelpen også trent de opp i humanitære prinsipper.

– Vi jobber sammen for å hjelpe mennesker som er fordrevet på grunn av krisen. Slik at vi kan nå enda flere og forhåpentligvis også dem som gjemmer seg i bushen, sier Judith.

En krise som går ut over alle

Judith mener det er stor grunn til bekymring.

– Personlig tror jeg at krisen berører alle kamerunere på en eller annen måte. Jeg har venner fra de engelsktalende regionene og vet hvordan de rammes: Skoler er stengt, økonomien er nede. Når landet investerer så mye på forsvar, skjer det på bekostning av den sosiale sektoren. Dette går ut over alle. For eksempel er skolene fullstendig overfylt i de større byene der det nå er kommet nye elever fra andre deler av landet. Kvaliteten på undervisningen faller når du har klasserom med 150 elever, der det før var 55 eller 60, sier Judith.

I Bamenda, som ligger i Nord-Vest regionen, møter vi denne kvinnen. Sammen med sin mann flyktet hun fra Belo for ett år siden. I dag kan hun smile - for tvillingene hun har fått er sunne og friske. Foto: Itunu Kuku/Flyktninghjelpen

Hva betyr det for hjelpearbeideren at hun ikke selv kan gjøre feltarbeid i de to engelsktalende regionene fordi hun kommer fra en fransktalende region?

Verdens taushet

Det er ingen god følelse å ikke kunne reise fritt i eget land. Det begrenser både arbeidet og livet.

– Det er fint å diskutere aktiviteter med teamet på kontoret, men jeg har behov for å dra ut i felt og møte folk som er berørt og de som mottar hjelp fra oss. Jeg vil gjerne selv snakke med dem vi skal hjelpe om hva de trenger. Jeg ønsker å se om vi gjør tingene riktig, om vi kan gjøre noe mer eller om vi bør gjøre noe på en annen måte, sier Judith og fortsetter:

– Det er mangel på interesse for krisen fra det internasjonale samfunnet. Vi som jobber i hjelpeorganisasjonene og i den humanitære verden har heller ikke vært flinke nok til å fortelle verden om krisen. Det hjalp at Flyktninghjelpens generalsekretær Jan Egeland nylig var på besøk her. Det fikk mediene til å interessere seg for Kamerun.

Store behov – lite penger

Judith må avslutte samtalen for å gå tilbake til arbeidet sitt. Behovene er store.

– Personlig tror jeg at krisen berører alle kamerunere på en eller annen måte, sier Flyktninghjelpens programsjef i Kamerun, Judith Tsafack-Sonné.

Men land som ikke får verdens oppmerksomhet, får heller ikke penger til å drive hjelpearbeid. Med mer penger, kunne så mange flere ha blitt hjulpet.

Etter Jan Egelands besøk i landet, sa han:

«Den internasjonale stillheten rundt grusomhetene som finner sted i Kamerun er like sjokkerende som de mange ufortalte historiene er hjerteskjærende.»

La oss håpe at verden tar grep.