Mødre i Gaza blir kastet på gaten
Juliana, som bare var 17 år gammel, døde i 2012. Hun hadde alvorlige magesmerter og tok feil medisin. Litt over et år senere døde fjorten år gamle Lina etter å ha falt fra fjerde etasje i en bygning. Jumana forteller at sønnen hennes, Quasai, pustet inn røyk fra granater, det skjedde under krisen som varte fra desember 2008 til januar 2009. Pusteproblemene hans førte til at han døde i 2014. Han ble bare seks år.
I år sørger Jumana over tapet av sin 19 år gamle datter Jasmin, som døde som følge av komplikasjoner i forbindelse med nyresvikt.
Regningene for medisinene etterlot familien i enda større gjeld.
Til sammen skylder familien 7.600 norske kroner, for dagligvarer, resepter og leie. Manglende tilbakebetaling av gjeld til huseieren sendte Jumanas ektemann, som er skredder av yrke, i fengsel. Der har han sittet siden juli 2018.
Tusener risikerer utkastelse
Ifølge Palestinas departement for offentlige bygg, ble rundt 2.000 familier på Gazastripen kastet ut av hjemmene sine i 2018 fordi de ikke klarte betale husleien. Fra august i år kunne sosialdepartementet slå fast at 9.356 familier på Gazastripen risikerte utkastelse. Det at de to kildene opererer med så ulike tall, gjør det vanskelig å si hvor stor økningen av familier som blir utsatt for utkastelse egentlig er. Men tallene antyder en betydelig forverring av situasjonen.
Det er også andre indikatorer som tyder på at det er et økende antall familier som misligholder lån og betalinger for husleie. For eksempel er det en økning på fem prosent i rettsforfølgelser av saker mot skyldnere i fjor.
Økonomien på vei ned
Av 522 sårbare husstander, bestående av 3.366 personer, kartlagt av Flyktninghjelpen i den nordlige Gazastripen mellom februar og mars i år, rapporterte 381 at de slet med å betale husleien.
Arbeidsledigheten blant husholdningene var på 61 prosent, mens ytterligere 21 prosent hadde usikkert arbeid. 83 prosent rapporterte om gjeld fra 200 kroner til 6.600 kroner.
– Gazas økonomi er i så dårlig forfatning at folk lider, nøden er på bristepunktet, sier Flyktninghjelpens landdirektør for Palestina, Kate O’Rourke.
– Dette er en ødeleggende humanitær krise som kunne vært forebygget, og som er et resultat av mange års beleiring, sykluser av fiendtlighet og interne disputter og økt fattigdom og arbeidsledighet. Folk nektes tilgang på grunnleggende tjenester, mat, rent vann og trygge boliger, fortsetter hun.
Opprinnelsen til krisen
De alvorlige begrensningene Israel har satt når det gjelder tilgang på tjenester, frihet til bevegelse og handel har forhindret den private sektoren på Gazastripen i å skape arbeidsplasser og økonomisk vekst.
Den palestinske selvstyre myndigheten har tvunget tusenvis av dets offentlige ansatte i Gaza til å førtidspensjonere seg og har i tillegg satt ned lønnen til andre, noe som har ført til at den palestinske enklaven kveles økonomisk og dette forringer folks mulighet til å klare seg.
En finanspolitisk krise gjennom store deler av 2019, i tillegg til fall av utenlandsk bistand og en strid om Israels overføring av skatter og importavgifter til den palestinske myndigheten, har ført til flere alvorlige kutt i offentlige tjenester, inkludert tilbakeføring av sosialhjelp.
Dette har ført til at enda flere palestinere i Gaza er blitt avhengige av lån, og dermed tvinges til å bli gjeldsslaver, og et økende antall familier som står ovenfor rettslige tiltak som følge av misligholdelse av lån og manglende husleieinnbetaling.
Tvunget til å sove på gaten
Utkastelser har blitt en vane for Jumana, som bor i flyktningleiren Al-shati nær Gaza by, og familien hennes. I løpet av de siste årene har de flere ganger måttet sove på gaten eller nede på havnen.
– Det var flaut å måtte bo i telt på gaten. Vi prøvde å dekke til med plast og pappkartong. Vi hadde ikke vann, så vi kunne ikke dusje. Vi fikk hudproblemer på grunn av dårlig hygiene, forteller hun.
Da de bodde på gaten, var familien avhengig av andre mennesker for å få noe å spise. Eieren av en restaurant i nærheten var blant dem som viste godvilje. Sønnene til Jumana hadde ryddejobb på det lokale markedet og slik klarte de å skrape sammen penger til brød og te.
Droppet ut av skolen
Jumanas fem gjenlevende barn har alle falt ut av skolen gjentatte ganger. Grunnen er at de blir kastet ut fra stedene de bor og derfor tvinges til å flytte. Dessuten mangler de penger til å betale for skoleutgifter, som skoleuniform og skoletransport. Ali (21) og Mohammad (15) fullførte bare første klasse. Søsknene Jenin (17) og Saed (16) kom seg til andre klasse, og Diana (18) ble uteksaminert fra femte klasse.
I prinsippet mottar Jumanas familie litt over 4.000 kroner i kontantstøtte fra departementet for samfunnsutvikling hver tredje måned. Men i virkeligheten er denne støtten ofte forsinket eller den er ufullstendig. Jumana mottar matkuponger fra FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA), men de blir ofte brukt til å tilbakebetale gjeld. Dette er veldig vanlig blant fattige familier i Gaza: Mer enn halvparten av husholdningene i undersøkelsen vår sa de solgte bistanden de hadde mottatt.
Siden mai har Jumanas familie mottatt kontanter for leie fra Flyktninghjelpen, som en del av et prosjekt finansiert av det norske utenriksdepartementet. Prosjektet har som mål å støtte 280 utsatte husholdninger, for slik å avverge trussel om utkastelse.
– Vi er livredde for å havne på gaten igjen. Vi tenker hele tiden på hva vi skal gjøre når prosjektet er ferdig og det ikke lenger er mer hjelp å få, sier Jumana og legger til:
– Jeg drømmer om å ha et rom for meg selv en dag.
En psykologisk innvirkning
Å miste barna, det ene etter det andre, har vært ubeskrivelig vanskelig. Tapet innebærer en stor psykisk og fysisk byrde for de etterlatte. Adel, og Jumanas eldste sønn Ali, har begge psykiske problemer som krever dyre resepter.
Av 1.863 personer i yrkesaktiv alder er det 542 som ikke jobber fordi de har sykdom eller funksjonshemming, enten fysisk eller psykologisk, ifølge Flyktninghjelpens undersøkelse. Av disse er 57 prosent primærforsørgere i familien.
Ali var bare 15 da han ble vitne til at søsteren falt og døde. Et fire måneders opphold på en psykiatrisk klinikk gjorde ham ikke friskere, og han henfalt gradvis til narkotika og kriminalitet.
I dag er han 21 og sitter inne. I 2017 fikk han en dom på syv år for ran. Fengselet gir ham permisjon i helgene, og han har brukt tiden sammen med familien for å delta i masseprotestene Great March of Return. Protestene holdes langs grensegjerdet til Israel på fredager. Jumana sier barna hennes deltar for å få utløp for stresset de bygger opp i hverdagen og fordi de ikke har noe håp for fremtiden.
Skader og tap av inntekt
Dessverre klarte ikke Ali, søsteren og faren hans å unngå skader.
Ved to ulike anledninger i 2018 ble Ali skutt i beinet, og fikk alvorlige skader på nerver og arterier. Den siste skaden fikk han i januar i år, da en gummibelagt stålkule brakk nesen hans.
Søsteren Diana, fikk splintsår på venstre arm og lår i 2018. Så, i mars i år, ble hun slått i høyre skulder av en tåregassbeholder. I det faren lette etter henne i folkemengden, falt han med et skuddsår i beinet. Komplikasjoner som følge av diabetes og nyreproblemer fører til at han ikke blir bedre.
Dødsulykker og skader i forbindelse med disse masseprotestene har ført til at mange familier har mistet sine forsørgere. Ifølge FNs uavhengige undersøkelseskommisjon drepte israelske styrker 189 palestinere mellom 30.mars og 31.desember 2018. Israelske soldater skadet ytterligere 9.204 palestinere med kuler fra våpen, kulefragmenter eller splinter, gummibelagte stålkuler og direkte tåregass.
Hver dag må altfor mange mødre i Gaza – som Jumana – ta umulige valg som ofte handler om liv eller død. Mer enn en av fem husholdninger som ble undersøkt av Flyktninghjelpen, ledes av kvinner. De fleste har minimale muligheter til å generere inntekter, og på toppen av sine hjemlige plikter har mange av dem det ekstra ansvaret med å ta vare på skadde familiemedlemmer.
Å bære ansvaret
Nord for Gaza by ligger Jabalia. Her bor Eitidal (30). Hun er kone og mor til to døtre, Layali (11) og Rimas (7). Eitidal har hele ansvaret for familien. Mannen hennes får anfall og lider av psykiske problemer, og derfor er han ikke i stand til å skaffe seg sikkert arbeid.
![NRC Shelter Technical Assistant Aya Abu Ramadan (left) meets the Al Zaharna family inside their rented apartment. To her immediate right is Eitidal, 30, her husband Medhat, 33, Remas, 7, and Layali, 11.
“Just before NRC’s support, the landlord had warned us that we have a short period to search for another house, as we had four months of unpaid rent,” said Eitidal. “We remain worried about what will happen when the six months of cash for rent assistance ends and fear eviction.”
Eitidal and her family have been renting their home in Jabalia for the past year. Less than half of households surveyed by NRC have lived in the same place for more than one year, due to their inability to pay rent.
The apartment’s poor condition, limited ventilation, mice, and cockroaches are still better than living on the street.
Out of the 522 households, 23 per cent live in homes that fail to meet the minimum standards set by the Shelter Cluster, an inter-agency mechanism that coordinates the humanitarian shelter response, while 4 per cent live in informal shelters such as storage units, which lack even running water and sanitation.
The family has been evicted twice before over accumulated rental debts. Their previous landlord cut off their electricity, threw their furniture out on the street, and submitted a complaint to the police.
Too often, Eitidal says, she finds herself without food for her children. In May, her daughter, Rimas, tired and hungry after school exams, ate leftover food thrown away by a nearby restaurant, and had a nasty bout of food poisoning.
Since hearing of the story, the restaurant owner has given the family cooked rice for free, and whenever Eitidal has nothing to feed her kids, she sends them there to eat. Other times, Eitidal’s husband brings home spoiled vegetables from the market and every once in a while they go over to their relatives for meals.
Even drinking water can be hard to come by.
“We do not have either a water tank or a jerry can,” said Eitidal. “I send my daughters to the supermarkets to fill 10 water bottles at a cost of one shekel [US$0.28]. Sometimes we do not have one shekel and must hope on the goodwill of neighbours.”
According to the 2018 food security survey by the Palestinian Central Bureau of Statistics, 68.5 per cent of Gaza’s households are food insecure, with 47 per cent severely affected.
Eitidal’s family receives cash assistance of 1,000 NIS (US$284) from the Ministry of Social Development every six months and UNRWA food vouchers every three months. Eitidal has had to sell the food items she purchases with these vouchers for half their worth to have money for medicine, gas, and other basic necessities. Otherwise, they rely on the goodwill of relatives and strangers to survive.
Around six months ago, Eitidal, in desperate need of money, promised the same food items she was due to receive to two people. When she was unable to provide the second person with the items, he made a complaint to the police.
“The police came to take my husband to jail, and my daughters started to cry,” said Eitidal. “Since then, they have become terrified every time they see a police officer.”
Eitidal’s husband spent 21 days behind bars.
More recently, Eitidal signed a promissory note (a promise to pay outstanding debts by a fixed date) for debts in the amount of 220 NIS (US$63) to a supermarket owner, who involved the police to force the family to pay the full amount in installments.
“The day we receive the cash assistance from the Ministry of Social Development is the worst ever,” said Eitidal. “All the lenders come asking for their money.”
Photo taken on 21 August 2019, Jabalia, northern Gaza.
Photo: Ahmed Mashharawi/NRC](/image/90258/_m3a4311.jpg?width=768&height=513)
Eitidal og familien hennes har leid en leilighet i Jabalia det siste året. Flyktninghjelpen støtter dem med kontanter slik at de kan betale husleien. Mindre enn halvparten av de husholdningene vi undersøkte har bodd på samme sted i mer enn ett år på grunn av sin manglende evne til å betale husleie.
– Rett før vi fikk støtten fra Flyktninghjelpen, advarte huseieren oss om at vi raskt måtte finn et annet sted å bo, ettersom vi lå fire måneder etter med husleien. Vi er fortsatt bekymret for hva som vil skje når de seks månedene med pengebidrag er over, og vi frykter utkastelse, sier Eitidal.
En fjerdedel bor i hjem med dårlig standard
Leilighetens elendige tilstand, med begrenset ventilasjon, mus og kakerlakker, er likevel tross alt bedre enn å bo på gaten. Av de 522 husstandene vi undersøkte, bor 23 prosent i hjem som ikke klarer å oppfylle minstestandardene som er satt av Shelter Cluster, en gruppe som koordinerer det humanitære arbeidet når det gjelder å gi folk tak over hodet. Fire prosent bor i uformelle tilfluktsrom som lagerrom, som mangler rennende vann og sanitæranlegg.
Familien har blitt kastet ut to ganger fordi de ikke har betalt husleie. Deres forrige huseierene deres kuttet strømmen deres, kastet ut møblene deres og leverte en klage til politiet.
Av halvparten som svarte på spørsmål om tiltak som ble utført mot dem av huseiere, rapporterte 62 prosent trusler om utkastelse, 20 prosent hadde fått kutt i strøm eller vannforsyning, åtte prosent signerte gjeldsbrev, og fem prosent havnet i fengsel.
Vanskelig å få tak i mat og vann
Eitidal forteller at hun altfor ofte ikke har mat til barna sine. I mai spiste datteren hennes, Rimas, som var sliten og sulten etter å ha hatt eksamen på skolen, matrester som en restaurant i nærheten hadde kastet. Hun fikk en stygg matforgiftning.
Etter at eieren av restauranten fikk høre historien har han gitt familien gratis kokt ris. Når Eitidal ikke har mat til barna sine, sender hun dem dit for å spise.
Selv drikkevann kan være vanskelig å få tak i.
– Vi har hverken vanntank eller Jerrykanne. Jeg sender døtrene mine til supermarkedene for å fylle ti vannflasker til en pris av 2,60 kroner. Noen ganger har vi ikke en eneste krone og må bare håpe på naboens velvilje, sier Eitidal.
Selger mat for å kjøpe medisiner
Ifølge matsikkerhetsundersøkelsen fra Det palestinske sentralbyrået for statistikk i 2018, mangler 68,5 prosent av Gazas husholdninger tilgang til nok mat og 47 prosent som er hardt rammet.
Eitidals familie mottar kontantstøtte på rundt 2.600 kroner fra departementet for samfunnsutvikling og får matkuponger hver tredje måned fra UNRWA. Eitidal har måttet selge matvarene hun kjøper til halvparten av det de er verdt, for å få mulighet til å kjøpe medisiner, gass og annet de trenger.
For rundt seks måneder siden lovet Eitidal, fordi hun var desperat etter penger, de samme matvarene sine til to forskjellige personer. Da hun ikke klarte å skaffe varene til den andre personen, klagde han til politiet.
– Politiet kom for på hente mannen min og sette ham i fengsel, og døtrene mine begynte å gråte. Etter den episoden blir de livredde hver gang de ser en politimann, sier Eitidal.
Mannen hennes satt i fengsel i 19 dager.
Nylig signerte Eitidal et gjeldsbrev for utestående gjeld på rundt 580 kroner, til eieren av supermarkedet, som involverte politiet for å tvinge familien til å betale beløpet i avdrag.
– Den dagen vi får pengestøtte fra departementet for samfunnsutvikling er den verste dagen av alle. For da kommer alle långiverne for å be om pengene sine, sier Eitidal.