Når volden har tatt kontroll
Det er en lang tradisjon i menneskenes historie at folk på reise slår seg sammen i store følger. Karavaner kan gi beskyttelse mot angrep og andre farer.
Ut på vårparten i fjor slo et par hundre mennesker seg sammen og gikk i flokk og følge fra Mexico mot USA.
Noen måneder senere, i oktober, viste mediene bilder av det de kalte en «migrantkaravane». Den startet i byen San Pedro Sula i Honduras, og vokste seg stor underveis, ettersom tusener av mennesker sluttet seg til den.
Nabolaget i Honduras styres av seks kriminelle gjenger. Les om hvordan det er å vokse opp der.
Siden har karavanene møtt på stadig flere hindringer, som stigmatisering, politiarrestasjoner og deportasjoner. For å unngå dette, danner de i dag mindre grupper. Men den 15.januar 2019, la likevel en større gruppe mennesker fra San Pedro Sula ut på den lange ferden mot nord.
Konstant frykt
Korrupte myndigheter. Straffefrihet for kriminelle. Maktpersoner med bånd til gjengene. Det kan være flere grunner til at folk ikke stoler på makthaverne. Det hjelper heller ikke at det ikke er noe sted der man kan søke om hjelp hvis man trenger det.
Fattigdom, drømmen om en god fremtid for seg og sine barn. Det er gode grunner til bare å dra.
Men når en stor del av migrantene i Mellom-Amerika blir spurt om hvorfor de har forlatt hjemstedet, forteller mange om krigslignende tilstander. Det er rystende historier om seksuelle overgrep, vold, trusler, drap, utpressing og barnerekruttering til kriminelle gjenger. Det er å leve med en konstant følelse av frykt og utrygghet.
«Yoselyn» var 15 år da hun ble kidnappet og skulle drepes av en gjeng. Les hennes historie her.
Drapsratene i Honduras og El Salvador er blant verdens høyeste. De kriminelle gjengene kalles på spansk for «maras» og «pandillas». I et intervju med Flyktninghjelpen fortalte alenemoren «Elena» fra Honduras om sitt møte med dem. Og om hvordan de til slutt skjøt og drepte den 18 år gamle sønnen hennes, «David», fordi han nektet å selge narkotika.
Hun sa at gjengen gikk strategisk frem for å ta over boligområdet deres. Barn og unge var blitt tilbudt penger og nye klær. Elena sier at fordi barna kommer fra fattige familier, var det fristende for dem å ta imot «gavene». Men da kan barna være fanget.
I et forsøk på å holde de unge i aktivitet slik at de ikke skulle la seg rekruttere til gjengkriminalitet, jobbet Elena frivillig med ungdom. Men hun følte seg truet på livet. Les Elenas historie her.
Forhandler med gjengene
Av frykt for represalier fra gjengene, ønsker mange å være minst mulig synlig og oppsøker derfor ikke hjelpeorganisasjonene.
Fremfor å dra hjem til folk, hjelper mange organisasjoner folk fra kontorene sine, eller fra skoler og samfunnshus. Flyktninghjelpen bidrar med husly, juridisk rådgivning, beskyttelse og mat.
Men på grunn av volden som er tilstede i mange samfunn, står vi ovenfor store utfordringer. Vanlige humanitære lover og regler gjelder ikke her. For å få tilgang til dem som trenger hjelp, må vi ofte forhandle med gjengene. Det skjer alltid på en indirekte måte, via mellommenn som for eksempel noen fra lokalmiljøet. Men dette er ekstremt risikabelt og gir ingen sikker garanti på at vi slipper gjennom.
I tillegg er det andre begrensninger. Som for eksempel portforbud. Eller at du må vite om at visse ord er tabu. Og hver gang det har skjedd et drap eller et voldelig angrep, eller når politiet foretar anti-gjeng operasjoner, må hjelpeorganisasjonene legge ned arbeidet sitt og forlate stedet.
«Maria» og familien ble fordrevet av en kriminell gjeng. I desperasjon forlot hun barna sine for å reise med menneskesmuglere til USA. Les hennes historie her.
Ulike gjenger regjerer over ulike områder i samme nabolag. Grensene er usynlige, og det kan være farlig å krysse dem. Bare fem prosent av hjelpeorganisasjonene kan bevege seg over grensene, viser en ny rapport som flere hjelpeorganisasjoner har gått sammen om å lage. Rapporten trekker frem de beste erfaringene fra organisasjonenes arbeid i disse områdene, i tillegg til hvordan man kan bli bedre på å få tilgang til befolkningen. Arbeidet ble ledet av Flyktninghjelpen, og var et initiativ fra den regionale beskyttelsesgruppen REDLAC med støtte fra UNHCR og AECID.
Les mer om barna i et av verdens farligste nabolag her.
Gir hverandre beskyttelse
Et liv der du bare vil reise vekk. Slik går dager, uker, måneder, år. Så hvorfor har du ikke bare dratt?
Før var det to måter å reise på, og begge innebar stor risiko: Enten kunne du ta risikoen ved å legge i vei alene - eller du kunne betale et nettverk av menneskesmuglere opp mot 10.000 USD (88.000 NOK).
Enten du velger det ene eller andre er det stor fare for at du kan bli utsatt for kidnapping, drap, overgrep og utnyttelse fra organiserte kriminelle, fra narko-karteller, eller fra politi og soldater.
Så en dag ser du kanskje en post på facebook, et innslag på nyhetene eller et bilde i en WhatsApp-gruppe – at folk slår seg sammen i grupper for å gå.
Det er løsningen, tenker du. Pakker en liten bag, går ut på veien og venter på at karavanen skal komme dit du bor. Eller du oppsøker den der den er.
Sendes hjem igjen
Landene Honduras, El Salvador og Guatemala kalles for Det nordlige triangel. At stadig flere herfra fortsetter å gå i migrantkaravanene viser hvor uutholdelig situasjonen er for mennesker som bor i denne regionen.
Fra den 13.oktober til den 15.desember 2018 krysset mellom 12.000 og 16.000 personer, fordelt på fem karavaner, grensen mellom Guatemala og Mexico. 48 prosent kom fra Honduras og 39 prosent var fra El Salvador.
I 2018 ble 196.061 personer sendt tilbake til sitt hjemland i regionen. 72.276 av dem kom opprinnelig fra Honduras.
Det er 38 prosent flere enn i 2017.
Minst en gang om dagen lander et veldig spesielt fly på en flyplass utenfor den nest største byen i Honduras, San Pedro Sula.
Les også: Flypassasjerene som risikerte alt
Flyet kommer fra Houston, Texas. Passasjerene er honduranere som risikerte alt for å komme til USA.
Nå blir de sendt hjem igjen. Til fattigdom og vold.
