Drømmer om å kunne flytte hjem
Jeg har blitt drevet på flukt to ganger, sier Abraham Dube, en 34 år gammel bonde fra Etiopia.
– Første gang var i april 2018, da konflikten brøt ut i landsbyen vår og en gruppe ungdommer ødela taket på huset mitt. Noen måneder senere ba myndighetene oss om å vende hjem, men da vi kom tilbake var alt vi eide ødelagt. Sikkerhetssituasjonen var også fortsatt vanskelig, så derfor flyktet vi igjen.
Gikk i seks timer for å komme i sikkerhet
Abraham tilhører folkegruppen gedeo. Han er født og oppvokst i Vest-Guji, som ligger vest i Etiopia. Før konflikten eide han og kona en kaffebutikk. De dyrket også kaffe, mais og etiopisk banan.
– Vi levde et godt liv. Jeg tjente mer enn 10.000 birr i året (tilsvarer cirka 3.000 kr). Nå har vi mistet alt, forklarer han.
Kamper mellom ulike lokalsamfunn i områdene Vest-Guji og Gedeo drev mer enn én million mennesker på flukt i 2018. De direkte årsakene til konflikten er uklare, men man antar at konflikter knyttet til grenser og fordeling av beitemark og vannressurser bidro til en rask eskalering av voldsbruken.
For å komme seg vekk fra konflikten, måtte Abraham, kona og de fem barna gå i seks timer. Når bor de i et område som kalles «Spring Site» sammen med 4.000 andre.
Utsatt, fordrevet og nektet tilgang til hjelp
Da Abraham først kom til landsbyen Gotiti i Gedeo i april 2018, var han fortvilet fordi han ikke hadde et sted å bo. Under flukten ble han fraranet telefonen og alle pengene han hadde spart.
– Vi bygget et midlertidig husly hvor vi kunne være om natten, men det var kaldt og føltes utrygt. Det var én organisasjon som ga oss mat. Etter fire måneder ba myndighetene meg om å dra tilbake dit jeg kom fra, sier han.
Men da Abraham og familien hans kom tilbake til sin egen landsby, hadde alt blitt revet, inkludert butikken, gården og huset.
– Selv om regjeringen sa at det var trygt for oss å komme hjem, var situasjonen fortsatt spent. Landsbyen vår var vandalisert og husene var brent ned, forklarer han.
Derfor bestemte de seg for å flykte igjen.
Vi ønsker ikke å fortsette å bo på denne måten og være avhengige av nødhjelp. Vi ønsker å jobbe.Abraham Dube
Situasjonen for Abraham og de andre som ble tvunget til å flykte, ble enda verre da de ble nektet humanitær hjelp.
– Da jeg kom tilbake til Goiti, var det ingen som kunne hjelpe oss. Jeg begynte å lete etter en jobb for å forsørge familien min, og fikk jobb som dagarbeidet på en av gårdene i området hvor jeg tjente 15 Birr (ca. 5 kroner) per dag. Jeg har sett mange mennesker sulte i hjel fordi de ikke har klart å finne noe å spise, sier Abraham.
Forhandlet frem tilgang for nødhjelp
Flyktninghjelpen hadde jobbet i Gedeo-området siden konflikten startet i 2018, og distribuerte nødhjelpsartikler. Men tilgangen til enkelte områder var blokkert. Landsbyen Gotiti, hvor Abraham bor, var et av områdene hvor tilgangen var vanskelig, fordi myndighetene ikke anerkjente at innbyggerne hadde behov for humanitær hjelp.
– Vi startet en påvirkningskampanje, forklarer Nuha Al-Saeedi, som er områdeansvarlig for Flyktninghjelpen ved feltkontoret i Bule Hora i Etiopia.
– Våre ansatte hadde møter med distriktsadministrasjonen og de sentrale myndighetenes Disaster Risk Management Office for å få tilgang til disse områdene. Da Flyktninghjelpen fikk grønt lyst fra regjeringens administrasjon, begynte vi med å registrere internt fordrevne i Gotiti-landsbyen.
Flyktninghjelpen var den første organisasjonen som startet med nødhjelpsarbeid i Gotiti etter at forbudet ble opphevet, og skaffet midlertidige boliger og utstyr for å gi rent vann og bedre sanitærforhold. Vi har nådd ut til nesten alle de internt fordrevne i området – totalt 12.800 personer – med finansiering fra European Civil Protection and Humanitarian Aid Operations (ECHO), Leger uten grenser og private givere.
Drømmer om fred, stabilitet og en fremtid for barna
I mer enn seks måneder var det ikke tillatt å gi nødhjelp, men til slutt kunne Abraham endelig motta nødhjelpsartikler som tepper, presenninger, såpe, jerrykanner og kjøkkenredskaper.
– Flyktninghjelpen var den første organisasjonen som hjalp oss. Senere fikk vi også hjelp fra andre organisasjoner, sier han.
Abraham håper og ber om at livet vil vende tilbake til det normale. Han vil at regjeringen skal fikse sikkerhetssituasjonen så han kan reise hjem.
– Vi ønsker ikke å fortsette å bo på denne måten og være avhengige av nødhjelp. Vi ønsker å jobbe, forklarer han.
Abrahams to sønner, Yohanes på 9 og Ephrame på 11, gikk tidligere i 2. og 3. klasse.
– Det har gått ett år siden de måtte slutte på skolen. Siden vi har flyktet flere ganger har de ikke kunnet gå på skole. Jeg har uansett ikke penger til å kjøpe skolemateriell til dem. Jeg håper det snart blir fred igjen slik at vi kan flytte hjem. Barna mine er flinke elever og de elsker skolen, så det er viktig at de får mulighet til å gå på skole igjen, avslutter han.
