- De bombet skolen vår
Nitten år gamle Yara jobber i dag som frivillig ufaglært hjelpelærer. Hun brenner for arbeidet sitt, etter å ha vært ute av stand til å fullføre sin egen utdanning på grunn av krigen. Da konflikten eskalerte for vel ni år siden ble det farlig å ferdes i gatene, skolen stengte og familien ble til slutt fordrevet fra hjemmet sitt. I det nye nabolaget hvor familien slo seg ned var det hverken skole eller offentlige tjenester.
- Det var en hard og usikker tid. Gatene var utrygge og ingen skole i nærheten. Jeg mistet et helt år med skolegang.
Det nye nabolaget manglet også vann og elektrisitet, og det var vanskelig å få tak i mat.
- Det var kun en generator som for hvert hus holdt liv i et par lamper noen få timer hver dag. Strømmen var kostbar, for ikke å snakke om maten som var kjempedyr. For å skaffe vann måtte vi grave en brønn utenfor huset. Vannet smakte ille.
Krigen stanset skolegangen
Det var under disse forholdene Yara endelig fikk muligheten til å gjenoppta skolegangen da en ny ungdomsskole åpnet.
- Jeg fullførte niende klasse, etter å ha vært uten skoleplass i ett år, men da jeg begynte i tiende klasse eskalerte krigshandlingene og angrep på boligområder.
- En av lærerne våre hadde ikke fullført ungdomsskolen og en annen var utdannet farmasøyt. Krigshandlingene hadde også ført til mangel på skolebøker. Skoleveien var heller ikke trygg. De fleste av klassevennene mine droppet ut av skolen på grunn av all bombingen. Til slutt måtte også jeg slutte da flere av lærerne våre ble skadd i bomberegnet og veien til skolen ble stengt.
Søkte beskyttelse i en leir
Da krigshandlingene økte og også det nye nabolaget ble beleiret, ble familien nok en gang drevet på flukt. Yara og familien endte opp i en leir for internt fordrevne. I en landsby et stykke fra leieren fikk Yara muligheten til å begynne på en offentlig skole.
- Skoleveien var lang og jeg måtte gå over noen jorder, minnes Yara. – Jeg var ikke hjemme fra skolen før sent på kvelden. Både folk i leiren og i landsbyen syntes det var underlig at en ung jente var ute alene så sent på kvelden. Jeg fikk høre at det ikke var bra, og de ertet meg.
Elevene og lærerne begynte å se ned på meg fordi jeg kom fra en familie som var på flukt.Yara
- Etter hvert ble leiren vi bodde i overfylt av familier på flukt, og vi flyttet til landsbyen hvor skolen min lå, men vi følte oss ikke velkomne. Elevene og lærerne begynte å se ned på meg fordi jeg kom fra en familie som var på flukt.
Ble sett ned på og mobbet
- Barna i landsbyen levde ikke i frykt for å miste skoleplassen og de brydde seg ikke så mye om skolearbeid eller lekser. Lærerne så dette, noe som gjorde dem enda mer fiendtlig innstilte til oss som var på flukt. De begynte å overse meg, selv om jeg var blant de som var mest interessert i det de underviste.
Til slutt orket ikke Yara mer: - Jeg bestemte meg for å slutte på skolen. Jeg hadde fått nok av mobbingen fra elever og lærere.
Hjelper andre
Yara jobber nå i landsbyen som frisørlærling sammen med broren. – Folk her i landsbyen lever gode liv og bryr seg ikke om andre som lider. Sammenlignet med oss lever de i paradis.
Hun er også aktiv i en hjelpeorganisasjon som driver med førstehjelp, og hun hjelper andre barn som har måttet slutte på skolen med undervisning, rådgiving og oppmuntrer dem til ikke å gi opp utdanningen.
Usikker fremtid
Yaras utdanning er satt på vent og fremtiden er usikker. Som så mange andre barn og unge på flukt har hun mistet vitnemål fra avsluttende eksamener hun har tatt tidligere. Ulike pensum fra de ulike skolene hun har gått på mens hun har vært på flukt gjør det også vanskelig å dokumentere skoleresultater.
Barn og unge i Syria møter høye hindre når de ønsker å fortsette skolegangen og skaffe seg en utdanning. Les mer i vanskelighetene de møter i vår ferske rapport 24 under 24 report.
Les også saken: Ni utfordringer syrisk ungdom må passere for å skaffe seg utdanning