Photo: Zaynab Mayladan/NRC
Eksplosjonen i Beirut:

– Katastrofer som dette kan få frem det verste i mennesker

– Diskriminering er en del av hverdagen, sier syriske Neji (25). Han har levd som flyktning i Libanons hovedstad Beirut de siste seks årene, og føler seg stadig mer utrygg i landet der han en gang søkte tilflukt.

Den 4. august 2020 ble Beirut rammet av en voldsom eksplosjon, og flere tusen mennesker fikk livet ødelagt. Flyktninghjelpen har reparert boliger og gitt tilskudd til husleie for at de rammede skal kunne leve under trygge forhold.

Støtt nødhjelpsarbeidet vårt i Beirut

Det var mens vi vurderte behovene til de som bodde i de mest berørte områdene, at vi møtte 25 år gamle Neji*. Livet hans har vært preget av kaos og konflikt i flere år. I dag bor han i en to-roms leilighet sammen med syv andre syriske menn.

Den dagen det eksploderte, var Neji hjemme og hørte det han trodde var fyrverkeri. Han gikk ut på gårdsplassen rundt hjørnet og så røyk stige til værs fra havnen, mindre enn én km fra der han bor. Folk i nabolaget hans begynte å samles utenfor og lurte på hva det kunne være som hadde tatt fyr. Lite visste de at bare noen få minutter senere ville de være midt i den verste eksplosjonen i Libanons historie.

– På noen få sekunder var livene våre snudd på hodet, sier Neji.

– Ingen forventet en eksplosjon – vi trodde det bare var en brann i en av lagerbygningene. Smellet var voldsomt kraftig, og trykkbølgen slo folk i bakken. Det var knust glass overalt, og murstein falt ned rundt oss fra bygningene som kollapset.

– Først trodde jeg at det hadde blitt avfyrt en rakett mot havnen, slik at jeg måtte komme meg unna. Men etter hvert skjønte jeg at det ikke var det som hadde skjedd, fortsetter Neji.

– I Syria opplevde jeg mange bombeeksplosjoner, men ingenting jeg så der kan sammenlignes med denne eksplosjonen. Den har ødelagt alt.

NRC's  quick repairs team preparing to cover a window with temporary plastic sheets in one of the affected houses in Mar Mikhael

Photo: Racha El Daoi/NRC
Les billedteksten Flyktninghjelpens ansatte forbereder seg på å reparere et vindu midlertidige med plast i et av de skadete husene i Mar Mikhael. Foto: Racha El Daoi/Flyktninghjelpen

En katastrofe på toppen av krisen

Eksplosjonen skjedde på et tidspunkt da Libanon allerede sto overfor en forverret sosioøkonomisk og finansiell krise. Valutaen har falt 80 prosent i verdi mot amerikanske dollar de siste månedene, og flyktninger opplever effektene på kroppen.

– Libanon har gått gjennom en forferdelig tid de siste månedene. Den ustabile økonomiske situasjonen og koronapandemien har gjort det umulig å forsørge seg selv. Tidligere jobbet jeg på havnen, men etter koronautbruddet har det blitt vanskeligere å få jobb, og jeg har knapt klart å betale husleien. Etter eksplosjonen har jeg ikke jobb i det hele tatt, sier Neji.

– Alle vinduene våre er knust, dørlåsene er ødelagte, veggene har sprukket og deler av taket på kjøkkenet har falt ned på grunn av eksplosjonen. Det haster med å få reparert dette før vinteren kommer, men uten jobb og inntekt har vi ikke råd til å reparere alle skadene, forklarer han.

This is one of the homes that were totally damaged in Karantina, one of the most affected areas by the explosion in Beirut.  The majority of the population is made of extremely poor Lebanese, refugees and migrant workers who were already struggling to make ends meet before the explosion. will be repairing damaged homes through its emergency response. 

Photo: Racha El Daoi/NRC
Les billedteksten Inne i en av boligene som ble ødelagt i Karantina-området. Foto: Racha El Daoi/Flyktninghjelpen

– Syriske flyktninger får skylden for alt

Neji sier at situasjonen i nabolaget hans har blitt veldig anspent etter eksplosjonen.

– Katastrofer som dette kan få frem det verste i mennesker når alle er desperate. Vi er vant til å få kommentarer, men nå er det mye verre enn før. Diskriminering er en del av hverdagen vår, men jeg trodde aldri det ville gå så langt, sier han.

– Nylig delte en hjelpeorganisasjon ut matpakker på gårdsplassen, men siden vi allerede hadde opplevd diskriminering tidligere, gadd vi ikke å prøve å skaffe oss en boks, fortsetter han.

– Vi hørte folk skrike, så vi gikk ut for å se hva som skjedde. Da så vi at det hadde brutt ut slåsskamp blant folk i køen. Men så begynte folk plutselig å angripe oss fordi andre syrere var involvert. Romkameratene mine og jeg ble slått og skjelt ut fordi de påsto at vi tok hjelp fra dem. Vi var ikke engang der, men de tok ut aggresjonen på oss fordi vi var syrere.

– Hvis en person er dårlig, er det ikke på grunn av nasjonaliteten hans, men personligheten hans. Jeg forstår at folk har mistet alt og er veldig stresset, men det er ingen unnskyldning for rasisme. Vi var akkurat som alle andre før krigen i Syria. Jeg var andreårs jusstudent og var aldri avhengig av noen. Livet mitt var flott fram til krigen startet.

– I dag får syriske flyktninger skylden for alt det negative som skjer i Libanon, men vi ble like berørt av eksplosjonen. Jeg vil faktisk ikke ha veldedighet, men en stabil inntekt og en jobb så jeg kan forsørge meg selv.

The country director, Carlo Gherardi, joining NRC assessment team. The teams are assessing damages in the areas that were affected by the explosion to determine the NRC response.

Photo: Zaynab Mayladan/NRC
Les billedteksten Flyktninghjelpens landsdirektør i Libanon, Carlo Gherardi, er med i beredskapsgruppene når de vurderer skadene i områder som ble sterkt rammet av eksplosjonen i Beirut. Foto: Zaynab Mayladan/Flyktninghjelpen

Ingen drømmer igjen

Neji har fått nok av at folk tar side. Det var en av grunnene til at han forlot Syria.

– Syria var et vakkert land. Folket sto sammen som syrere, selv om de tilhørte ulike religioner, men nå er det en slagmark. Det er alle mot alle, og det er ingen mulighet for meg å reise tilbake til Syria i dag. Familien min forteller meg at livet i Syria er uutholdelig, og den eneste måten å overleve på er å ta til våpen. Jeg vil ikke gjøre det. Jeg flyktet fra krigen fordi jeg ikke ønsket å ta side, forklarer Neji.

– Tenk deg, den nye generasjonen barn og unge blir manipulert til å hate hverandre. Barna i Syria i dag lærer forskjellen mellom lyden av en M16- eller MKA-rifle i stedet for å få utdannelse.

Neji lever nå i en limbo-tilværelse: Han sliter med å overleve i Libanon, men kan ikke returnere til Syria.

– Jeg håper at jeg en dag vil ha nok ressurser til at jeg kan bosette meg i et annet land. Det er den eneste sjansen jeg har til et bedre liv, sier Neji.

– Fetteren min dro til Europa, og han forteller meg at han for første gang i livet føler seg som et menneske. Jeg vet at rasisme eksisterer overalt, men jeg vil bo i et land som respekterer meg og hvor jeg kan nyte mine grunnleggende menneskerettigheter.

– Vi har ingen drømmer igjen – alt er tatt fra oss. Jeg har ikke sett familien min på over seks år, og jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å gjøre det igjen. Jeg er en 25 år gammel mann som savner mammaen sin. Jeg vil klemme henne og lukte parfymen hennes igjen, avslutter han.

*Navnene har blitt endret for å beskytte personene