Abdul-Aziz whispering on her mom ear
Irak

Bygger et nytt hjem i ruinene av det gamle

Et hjem til jul
Etter dramatiske måneder på flukt, kunne Dijla, Samir og barna deres vende hjem. Men huset de var så glad i, lå i ruiner.

– Nå har vi fått støtte av Flyktninghjelpen og kan begynne å bygge det opp igjen. Vi er så takknemlige. Jeg elsket alt ved huset. Jeg har minner fra hver krok, sier Dijla.

Her er hennes historie.


– Det var et sjokk! Den bakre veggen var borte, kjøkkentaket hadde falt ned. Huset var blåst i fillebiter. Det var forferdelig.

Nå bor vi hos en av brødrene til Samir. Men du føler deg ikke helt fri når du er gjest over tid. Selv barna våre blir slitne av det. Vi vil så gjerne gi dem et hjem.

Vi vet ikke hvorfor huset vårt ble bombet. Men noen sier at IS hadde tatt det. At de bodde der og ødela det før de dro.

Fødte for tidlig

– Jeg elsket det huset. Det var stort, vakkert og med mange rom. Til sammen var vi 17–18 personer som bodde der.

Det var svigerfar som bygde huset på begynnelsen av 2000-tallet. Han døde på samme tid som byen vår ble frigjort, rundt 2017, Gud være med ham.

Vi som bodde i huset var meg, mannen min, Samir, de fire barna våre; Younes på 15, Yousef som er 13, Abdul-Salam på åtte og Abdul-Aziz som er syv år. Pluss svigerforeldrene mine og to svogere og deres familier.

Det var i 2014 at IS tok byen vår. I begynnelsen av september 2017 kom irakiske styrker for å ta den tilbake.

Da begynte bombingen.

Dijla Bahjat ritha, 1984, I married and I have four children. I lived in Gada neighborhood in Hawija.
"Then bombardment began I was pregnant.Then bomb started, I felt my belly was exploded not explosion. It's really effected on me. For next three I had pain then I had premature birth. I had a girl baby and she was sick. She stayed a live with me and after three months she died." (Dijla)
Les billedteksten – Bombene! Det føltes som om magen min eksploderte. I de neste tre dagene hadde jeg vondt. Før jeg fødte datteren min. Det var for tidlig, sier Dijla. Foto: Kareem Rasheed/Flyktninghjelpen

– Jeg var gravid. Det var varmt. Jeg forsøkte å hvile, jeg sovnet. Bombene! Det føltes som om magen min eksploderte. I de neste tre dagene hadde jeg vondt. Før jeg fødte datteren min.

Det var for tidlig. Hun var syk.

En tragedie

– IS sa at det var forbudt å forlate byen. Men vi hørte ikke på dem. Vi dro.

Alle eiendelene våre ble igjen. Vi gjemte identitetspapirene våre i sokkene i tilfelle vi skulle bli stoppet av IS.

Vi gikk i tre timer, til vi møtte irakiske soldater. De førte oss til byen Kirkuk. Jeg unner ingen å bo slik vi gjorde der i to første månedene. I et hus med 43 personer. I et lite rom.

Baderommet klarte du nesten ikke å oppholde deg i på grunn av stanken. Maten var dårlig. Den gjorde deg syk.

Der ble jeg operert.

Tepper_web_GMM_1024x44810.jpg

Det var kaldt, men vi hadde ikke tepper å bre over meg. Ikke ekstra klær; bare det vi gikk i da vi flyktet. Når du var sulten, fantes det ikke mat. Og var det likevel litt å spise, var det ikke så fristende – når 35 personer kjempet om det lille som var.

Etter tre måneder døde datteren vår.

"I wish my house to be finished in proper way, so I am comfortable in. Finishing furniture and doing beautiful thing such garden." (Dijla)
Les billedteksten Dijla, Samir og barna, pluss noen slektninger, står foran huset som ble bombet. Prosessen med å gjenoppbygge det er i gang. Med familien trenger hjelp til å få det ferdig. Foto: Kareem Rasheed/Flyktninghjelpen

Krigens mangfoldige ødeleggelser

– Krigen. Den gjør skade på så mange måter. Ikke bare mistet vi huset vårt. På grunn av den har ikke Samir sett søsknene sine på fem år. Jeg har ikke sett mine søsken på tre år.

Nevøen min fikk granatsplinter i øynet og mistet det. I dag bor han i Nederland.

Den ene sønnen min klarer ikke åpne hånden sin, og han trenger en operasjon. Det er en medfødt skade. På grunn av dette blir han ertet på skolen. Han sier til Samir: «Pappa, kan du ikke ta meg til sykehus slik at jeg får operasjon?»

Men det har vi ikke råd til nå.

Skoleboker_web_GMM_1024x4488.jpg

I dag går barna mine på skole, men de ligger etter på grunn av krigen. Younis, for eksempel, har angst. Når han hører lyder, tror han det er bomber. Han sier: «Mamma, jeg føler meg så redd, redd for alt». Frykten har fått altfor stor plass i ham, og det går ut over skolearbeidet. Han pleide å være så flink, særlig i lesing.

Alt har endret seg.

"You can't have a free move and life. Even our children psychologically tired of staying someone else's house. We would like provide them a proper environment. So they are comfortable and ensure security to them." (Dijla)
Les billedteksten Middag hos storfamilien: – Nå bor vi hos en av brødrene til Samir. Men du føler deg ikke helt fri når du er gjest over tid. Selv barna våre blir slitne av det, sier Dijla. Foto: Kareem Rasheed/Flyktninghjelpen

Sårbare for viruset

– Vi har forsøkt å beskytte oss mot koronaviruset. Vi har holdt oss unna folkemengder. Holdt avstand.

For å være ærlig: Vi har vært veldig redde for at det skal skje noe både med moren min, som har diabetes, høyt blodtrykk og hjertesykdom,  og sønnen vår Abdul-Aziz, som har allergier og astma. Han får pustevansker og trenger oksygen.

Fortsatt behov for hjelp

– Samir og jeg har snakket mye om at vi aldri kommer til å få huset vårt tilbake. At vi fikk hjelp til det, er fantastisk. Vi takker Gud og Flyktninghjelpen.

Nå har vi begynt på gjenoppbyggingen. Vi har kjøpt byggestein, vinduer, dører.

"I would prefer kitchen of my room because when I cook I will cook with love of my family, my children."(Dijla)
"Whatever is beautiful and delicious to my family I would do it in the kitchen. Their eating drinking and everything all present to them in this kitchen." (Dijla)
Les billedteksten Dijla og Samir i det som var kjøkkenet. – Jeg var mest glad i dette rommet, sier Dijla. Foto: Kareem Rasheed/Flyktninghjelpen

– Men den økonomiske situasjonen i Irak er vanskelig, og prisene har blitt svært høye. Da Samir skulle kjøpe en sekk med sement, hadde han ikke nok penger. Det viste seg at den kostet en formue! Nå har han måttet sette seg i gjeld hos både slekt og venner. Huset må bli ferdig før vinteren kommer.

Vi er så takknemlige for støtten fra Flyktninghjelpen.

Nå ber vi om mer hjelp, slik at huset vårt kan bli ferdig før kulden setter inn. Jeg er redd for at barna mine skal fryse i vinter.

"Whatever is beautiful and delicious to my family I would do it in the kitchen. Their eating drinking and everything all present to them in this kitchen." (Dijla)
Les billedteksten – I kjøkkenet la jeg kjærlighet i maten jeg lagde. Der serverte jeg måltider til dem jeg er glad i, sier Dilja. Foto: Kareem Rasheed/Flyktninghjelpen

Det beste rommet

– Jeg vil gjøre huset vårt vakkert igjen. Pynte det. Ha møbler der etter hvert. Lage en hage. Det føles så godt å stelle med blomster i en hage.

Det rommet jeg var mest glad i, var kjøkkenet. Der la jeg kjærlighet i rettene jeg lagde. Der serverte jeg maten til dem som jeg elsker. Jeg gleder meg til å gjøre det igjen.

Av hele mitt hjerte.

Støtt vårt arbeid