Monique poses for a photo behind her new house.

Photo. Itunu Kuku/NRC
DR Kongo

Endelig hjemme etter fem måneder på flukt i skogen

Et hjem til jul
Monique måtte flykte fra landsbyen og gjemte seg med barna i skogen. Ektemannen forsvant. Nå har hun endelig et hjem hvor hun føler seg trygg.


I august 2016 ble provinsen Kasaï-Central i Den demokratiske republikken Kongo, arnested for en væpnet konflikt som etter hvert spredte seg til fem provinser i landet. Kamuina Nsapu-opprøret tok livet av mer enn 3.000 mennesker, og drev 1,6 millioner på flukt.

Monique og hennes ti barn var blant dem som måtte flykte.

Overlevde på frukt fra skogen

Monique husker det hele som det var i går. Det startet i april 2017, midt på dagen. Hun la merke til at bevæpnede menn nærmet seg landsbyen. Hun reagerte umiddelbart, samlet sammen barna og løp inn i skogen sammen med flere av naboene.

Lettelsen var stor for Monique da ektemannen og flere av naboene etter hvert også samlet seg i skogen utenfor landsbyen. Med kvister og palmeblader klarte de å bygge en slags midlertidig leir, en form for ly.

This vast expanse of greenery in Kasaï-Central, DR Congo.
Les billedteksten Landskapet i Kasaï-Central er grønt og levende, men å overleve i skogen er utfordrende. Foto: Itunu Kuku/Flyktninghjelpen

Det var ikke lett å finne noe å spise eller drikke der. Innimellom dro mannen hennes dypere inn i skogen for å lete etter frukt og andre ting de kunne spise.

En dag dro han ut, og kom aldri tilbake.

– Vi sa til oss selv at han snart ville komme tilbake. ‘Ingen fare, han er snart her igjen. Veldig snart nå.’ Men han kom aldri, forteller Monique sørgmodig.

Den dag i dag vet hun ikke hva som skjedde med ektemannen. Hun mistenker at han ble tatt til fange og drept av opprørerne.

Vendte tilbake til ødeleggelsene

Monique og de andre fra landsbyen bodde i den primitive leiren i jungelen fra april til august 2017. Da fant regjeringssoldater gjemmestedet deres. Soldatene fortalte dem at de ikke kunne bo der, da de enkelt kunne bli tatt for å være opprørere. Soldatene førte dem til en landsby i nærheten og forlot dem der.

Beskyttelse_web_GMM_1024x4486.jpg

– Vennlige sjeler gav det de kunne. De hjalp oss med mat og klær, men det var likevel veldig vanskelig for oss, sier Monique.

De bygget seg noen skrøpelige skur med planker og palmeblader. I oktober 2017 overbeviste landsbyoverhodet dem om å reise tilbake til deres egen landsby. De kom tilbake til total ødeleggelse. Alle husene var brent ned, og landsbyen var nærmest ugjenkjennelig.

From August 2017 to September 2020 Monique and her family slept in this small mud hut which is falling apart. 

Photo: Itunu Kuku/NRC
Les billedteksten Dette er den lille leirhytta Monique og familien henne sov i fra august 2017 til september 2020. Foto: Itunu Kuku/Flyktninghjelpen

Monique forsøkte så godt hun kunne å bygge en leirhytte med stråtak. I omtrent tre år bodde hun og barna i den hytten. Hele tiden fryktet de at de snart måtte flykte igjen.

Flyktninghjelpens respons

I dag er Kasaï-Central-provinsen relativt rolig. De verste voldshandlingene sluttet i 2019, da DR Kongos nye president ble innsatt. Mange av dem som måtte flykte, har kunnet reise hjem til landsbyene sine. Men alle kom tilbake til ødelagte hjem og eiendeler.

Monique Kanku Luboya, 45, stands in front of her new house with her youngest child Bambi Angel, 3, in Dimbelenge, Kasaï-Central. 

Photo: Itunu Kuku/NRC
Les billedteksten Monique med sitt yngste barn, Bambi Angel på tre år. I tre år bodde hun og de 10 barna i en liten leirhytte. Foto: Itunu Kuku/Flyktninghjelpen

Flyktninghjelpen har bistått noen av de mest sårbare av dem som vendte hjem. Vi gav dem penger øremerket til å bygge nye hjem.

Monique var blant disse. Sammen med 1.600 andre personer i 40 landsbyer mottok hun en sum tilsvarende omtrent 800 kroner. Med disse pengene kunne hun starte byggingen av et nytt hjem til seg og barna.

Les billedteksten Flyktninghjelpen har hjulpet Monique, Brigitte og mange andre i dette området med å bygge nye hjem. Video: Itunu Kuku

Monique mottok sin første utbetaling i juli i år. I løpet av september stod huset ferdig, og hun og barna kunne flytte inn.

– Dette huset gjør meg stolt. Spesielt sammenlignet med hvordan vi bodde før. Jeg hadde aldri sett for meg å kunne bo i et hus som dette, sier Monique.

– Jeg nektet å legge stråtak på huset. Det brenner altfor lett. Derfor valgte jeg å legge bølgeblikk på taket. Dette huset skal aldri brenne ned. Jeg føler meg trygg her.

This is the house that Monique Kanku Luboya, 45, built with assistance received from NRC. It is made of solid brick and complete with iron sheet roofing. 

The iron sheet roofing is of note because Monique and many other recipients of our cash assistance intentionally chose to use a significant part of the cash received to finalize their houses with iron sheet roofing as opposed to traditional thatched roofing. This is because the iron sheet roofing is more sturdy and durable and this durability was very important to them.

Photo: Itunu Kuku/NRC
Les billedteksten Det nye huset Monique fikk bygget med hjelp fra Flyktninghjelpen er laget av murstein og har et tak av jernplater. Foto: Itunu Kuku/Flyktninghjelpen

Et hus å være stolt av

Moniques tilværelse er fortsatt ikke enkel. I kjølvannet av konflikten er hele regionen kastet ut i fattigdom og matmangelen er stor. Hun har ikke råd til å kjøpe møbler til huset ennå. Alt hun tjener går med til å sørge for at barna får mat.

Likevel står Monique stolt i sitt nye hjem. Til tross for at huset i hovedsak er tomt, har hun store planer for møbleringen som etter hvert skal på plass. I tillegg til et strøk maling som siste hånd på verket.

Monique Kanku Luboya, 45, stands in front of her new house with her  children (from youngest to oldest) Bambi Angel, 2; Sylvain, 4; Elyse, 6; Mopero, 8; Monique Kapinga,10; Berthine, 12; Marie, 18; and Agnes, 20. 

Photo: Itunu Kuku/NRC
Les billedteksten En stolt Monique sammen med åtte av barna sine, foran deres nye hjem. Foto: Itunu Kuku/Flyktninghjelpen

Livet til Monique og barna er på ingen måte perfekt. Det nye huset de bor i har ikke løst alle problemene deres.

Men, det faktum at de nå kan hvile ut på et sted de føler seg trygge, med et solid tak over hodet, er viktig. Det betyr at de kan begynne å legge traumene de har opplevd bak seg.

De kan endelig føle seg hjemme.

Denne hjelpen var mulig takket være støtten fra vår partner FNs høykommissær for flyktninger (UNCHR).

Støtt vårt arbeid