Internt fordrevne i Kabul er utsatt
Vi er bekymret for mulig spredning av viruset blant den allerede sårbare internt fordrevne befolkningen. I Kabul gir vi informasjon og kunnskap om hvordan man kan beskytte seg best mulig og hindre spredning av koronaviruset.
Behov for mer penger
Men det er behov for økt økonomisk støtte, spesielt til såpe og hygieneartikler. Det er et stort gap mellom behov og det hjelpeorganisasjonene kan distribuere. For svært mange blir det derfor vanskelig å opprettholde god håndhygiene.
Flyktninghjelpen jobber i 20 bydeler med til sammen 35.000 beboere. De fleste av disse er internt fordrevne, mens noen er hjemvendte som har bodd som flyktninger i nabolandene Iran og Pakistan.
En av dem er Shayista Gul (60). Hun sitter sammen med sønnen Esmatullah (17) foran sitt provisoriske hjem.
– Har ikke råd til såpe
– Siden utbruddet av denne sykdommen er prisen på mat doblet. Jeg dro nylig til en butikk i nærheten for å kjøpe såpe og vaskemiddel, men jeg hadde ikke råd fordi prisen hadde økt. Nå vasker jeg klærne med bare vann uten å bruke vaskemiddel, sier hun.
Shayista har bodd sammen med familien i denne bosettingen i 13 år siden de kom tilbake fra Pakistan, hvor de bodde som flyktninger. Familien har ikke hatt noen inntektskilde siden Shayistas ektemann, som var hovedforsørger i familien, ble drept i en eksplosjon i den østlige Nangarhar-provinsen. Nå bor 15 personer, inkludert Shayistas datter, som også mistet mannen sin i samme eksplosjon, i et provisorisk hjem med to rom.
Flyktninghjelpen drivet et senter i bydelen, der vi informerer og veileder beboere om forebyggende stiltak og trener dem i hvordan de kan redusere potensiell smittefare for seg selv og sine familier.
Matprisene stiger
– Vi overlever stort sett på det gode naboer gir oss. I går fikk jeg vite at prisen på en sekk med mel har økt med 1.200 afghanere (tilsvarende 160 norske kroner). Hvis dette er tilfelle, kan det hende at de som vanligvis hjelper oss ikke har nok mat til seg selv, og derfor ikke vil kunne hjelpe oss, sier Shayista Gul.
Hun er redd for at ting skal bli verre de kommende dagene og ukene. Hvis butikker begynner å stenge, vil det ikke være nok mat.
– Da vil vi sulte og miste våre kjære. Selv om regjeringen ber oss om å være i våre hjem, kan vi ikke gjøre det. Vi må samle plast og skrot som vi selger for å skaffe mat til barna våre. Hvis ikke, dør vi av sult. Hvis koronavirus ikke dreper oss, vil vi i alle fall dø av sult.
– Har ikke råd til å sitte hjemme
En annen eldre beboer er Sharbat Khan (80). Han er ikke redd for viruset, og ser ikke noe annet alternativ enn å fortsette å jobbe for å skaffe mat på bordet.
– Vi har hørt at vi må vaske hendene godt, og ikke berøre nesen, munnen og øynene. Men vi må fortsette å leve et normalt liv og kan ikke endre rutinene våre. Vi kan ikke rasjonere mat som vi ikke har råd til, og det er heller ikke noe sted å oppbevare den. Vi kan ikke holde oss hjemme. Vi må ut for å jobbe og tjene penger. I det øyeblikket vi slutter å jobbe, har vi ikke lenger penger til mat.
Bekymret for de mest sårbare
84 prosent av verdens 70,8 millioner flyktninger og internt fordrevne oppholder seg i lav- og mellominntektsland, og som har relativt svake helse-, vann- og sanitærsystemer. Mange befinner seg på steder som er overbefolket og hvor helse og andre offentlige tjenester er fraværende eller mangelfulle.
Flyktninghjelpen er bekymret for mulig spredning av viruset blant de allerede sårbare gruppene.
Flyktninghjelpen har arbeidet i Afghanistan siden 2003 og er nå en av de største humanitære organisasjonene i det krigsherjede landet. Fra januar 2020 hadde vi mer enn 1.300 ansatte som nådde ut til 600.000 internt fordrevne afghanere i 16 provinser, inkludert Kabul.
I 2019 bygget Flyktninghjelpen 154 nye hus og oppgraderte hjemmene til 330 andre internt fordrevne familier i og rundt hovedstaden Kabul.