Kabul rammes av kulde og snø

De fleste familiene er fordrevet av konflikten i det krigsherjede landet. Noen er nyankomne, andre har levd slik i årevis. Enkelte har levd som flyktninger i nabolandet Pakistan, før de vendte hjem, og på ny ble drevet på flukt.

To tredeler av alle som er fordrevet fra sine hjemprovinser har søkt beskyttelse i de regionale hovedstedene, som Kabul, Nangarhar, Kandahar, Balkh og Herat.

– Jeg hadde ikke ventet at det ville bli snø, da jeg vasket jakken hans. Den er ennå ikke tørr. Det er den eneste jakken han har. Nå er jeg redd han skal bli syk. Han vil jo så gjerne være ute og leke i snøen sammen med andre barn, men jeg er redd han skal bli syk, sier moren til Hasibullah.

I samme nabolag treffer vi på elleveåringen Raqia som står utenfor familiens enkle hjem, inntullet i et pledd. Under har hun kun tynne sommerklær. På føttene har hun noen enkle plassandaler, og ingen sokker.

– Dette er de eneste klærne og skoene jeg har, sier hun, og brer teppet tettere rundt seg.

Flere enn 1,2 millioner internt fordrevne over hele Afghanistan bor i telt og brakkebyer, såkalte uformelle bosettinger. Mer enn halvparten er barn under 18 år.

Det enkle hjemmet hennes består kun av plast, presenning, tepper og leire. – Vi har en enkel ovn, men vi mangler brensel. Vi brenner papp og plast som vi har samlet opp gjennom sommeren, men det er ikke nok til at vi kan holde varmen. Vanligvis fyrer vi opp én gang om dagen, men når det er kaldt som nå tenner vi gjerne ovnen to ganger i døgnet.

Så snart varmen fra ovnen dør ut, blir det isende kaldt. – Det er veldig kaldt om natten og jeg våkner ofte tidlig av at jeg fryser. Føttene er iskalde, og noen ganger mister jeg følelsen i tærne, sier hun, og ser ned på de frosne føttene sine.

Vi møter også niåringen Salma utenfor familiens enkle hus. Hun har på seg en tynn rød genser. Vi spør om hun ikke skulle vært på skolen i dag.

– Nei, jeg går ikke på skolen, svarer hun.

Dagene går med til å samle sammen plast og pappkartonger, som familien bruker til å fyre i ovnen med.

Etter store snømengder og temperaturer ned mot minus 16 grader og meldinger om at mange av teltene og husene i disse bosettingene har kollapset har Flyktninghjelpen sendt et team for å skaffe oversikt over skader og behov for hjelp.

Snart treffer teamet på enken Shahnaz (34). – Jeg lå og sov sammen med de tre barna mine da taket plutselig raste over oss. Heldigvis ble ingen skadd. Jeg ropte etter hjelp, og kort tid etter dukket naboen opp for å hjelpe oss, forteller hun.

– Takk gud for at vi er i live, og heldigvis har vi gode naboer. De har tatt imot oss, selv om de har liten plass. Nå bor jeg og barna sammen med tre andre familier i et lite hus med kun to rom.

Shahnaz tigger på gata i Kabul for å skaffe mat til seg selv og de tre barna. Nå har hun fått nok en utfordring å hanskes med.

– De to største utfordringene vi stod overfor var mat og kulde. Nå kan jeg legge til manger på tak over hodet til bekymringslisten vår.

Vi treffer også på Mirwais (42). Han er på vei til legen med sin ett og ett halvt år gamle sønn Ramin. Han har hatt feber, hodepine og magesmerter de siste tre dagene.

– Jeg hadde håpet at smertene ville gi seg og at jeg slapp å ta han med til legen. Jeg har ikke penger til medisiner og dette er andre barnet vårt som jeg nå må ta med til legen denne vinteren.

Til sammen mangler 30 prosent av afghanerne tilgang til de mest grunnleggende helsetjenestene. Og de som bor i de hardest rammede områdene, hvor hjelpeorganisasjonene sliter med å få tilgang, er de som i størst grad lider under dette.

Mirwais er bekymret for barna. – Vi har ikke råd til brensel eller ved slik at vi får varmet opp huset eller laget mat. Det eneste vi har av brensel er plast og pappkartonger. Dette er svært forurensende og barna blir syke, sier han, og haster videre i snøføyka på vei til legen.

I samme nabolag treffer vi på Shawan (6). Sist vinter bodde også han i et hjem bestående av plast, tepper og leire. Men i fjor bygget Flyktninghjelpen 154 nye hus og oppgraderte hjemmene til 330 andre internt fordrevne familier i og rundt hovedstaden Kabul. Shawans familie var en av disse familiene.

– Nå slipper vi i å fryse og kan holde oss varme innendørs, sier han, og vinker til oss gjennom vinduet i det nye huset.

Etter det siste snøfallet kan Flyktninghjelpens team konstatere at mange av disse husene nå huser flere enn kun én familie.

Selv om barna i Kabuls brakkebyer har mange bekymringer, er de som barn flest. Til tross for at vinteren og snøen skaper ytterligere lidelse og nød, finner de glede i hverdagen. Utenfor en kiosk møter vi to gutter som har laget en snømann. For en stakket stund er det gleden over snøen som teller.