Lailah Rabei Al-Raboui, one-year-old, playing in the yard of Al-Fajr Al-Jadeed School where her family has been living since 2015 after the war forced them to flee their houses in Taiz city.

Photo: Nasser Abdulkareem/NRC
Jemen

Klasserommene som forsvant

En dag i 2015 ble et helt vanlig nabolag plutselig forvandlet til en brutal kamparena. 51 familier måtte legge på flukt. I mangel på et trygt sted å bo, slo de seg ned i Al-Fajr Al-Jadeed skole. Det har gått hardt utover undervisningen.

– Selvfølgelig fortjener de fordrevne familiene et godt liv som alle oss andre. Men vi ønsker ikke at dette skal gå utover barnas skolegang, sier den jemenittiske historielæreren Salah Alwan Al-Asbahi.

Jemen er en av verdens verste humanitære kriser. På grunn av den pågående konflikten blir tusenvis av mennesker tvunget til å forlate hjemstedene sine og må prøve å klare seg andre steder i det krigsherjede landet.

Skolen gir beskyttelse

Fordi folk ikke lenger har noe sted å bo, hender det at de slår seg ned i skolebygninger. Elevene må stue seg sammen i de få klasserommene som er til overs. Det er ikke enkelt å konsentrere seg i de overfylte rommene, og det er heller ikke lett å være lærer i en slik situasjon.

Al-Fajr Al-Jadeed skole har fungert som hjem for 51 fordrevne familier i fem år nå – de er mennesker som har måttet flykte fra alt de eide etter at området de bodde i ble til en konfliktsone. Skolen ga dem beskyttelse.

Since 2015, Al-Fajr Al-Jadeed School has been home to 51 displaced families. These families were forced to flee when their homes became a conflict zone. The school provides a safe refuge for the families, but due to the impact on education, authorities are increasingly attempting to evict them – without providing a safe alternative. 

Photo: Nasser Abdulkareem/NRC
Les billedteksten De ble drevet på flukt fra hjemmene sine. På tross av usikkerheten de må leve med, har de tilpasset seg godt. Foto: Nasser Abdulkareem/Flyktninghjelpen

Hans hjem – hans slott

Al-Raboui Adbu, som er en mann i 50-årene, er far til elleve barn. Han kommer fra et område ved byen Taiz, der flere hundre mennesker lever i uformelle bosettinger. Disse familiene tilhører en etnisk minoritetsgruppe som lenge har lidd på grunn av diskriminering, fattigdom og utestengelse.

Likevel var Al-Rabou stolt av det livet han hadde før. Han var sjåfør for et rengjøringsfirma. Der tjente han nok til at han kunne forsørge familien – og de hadde tak over hodet. Han så på sitt hjem som sitt slott.

Al-Raboui Adbu Saeed is in his 50s and is a father of eleven children. He is from an area of Taiz city where hundreds of families live in informal settlements. The families are part of a minority ethnic group called Muhamasheen. The group has long suffered from caste-discrimination, poverty and exclusion.
 
Al-Raboui was proud of the life he had. He worked as a driver for a cleaning company and his salary was enough to cover all basic commodities. His home was his castle. But this all changed when the conflict arrived in Taiz.
 
“When battles arrived in the area we immediately fled because delaying may have led to casualties among civilians. Battles don’t differentiate between civilians and fighters,” Al-Raboui says.

Al-Raboui’s family, and others in his community, found refuge at the school, 70 km from home. The school had been transformed into a camp for displaced people, and Al-Raboui says that they were welcomed at the school by both residents and the local authorities. 

But now, the overcrowding in the few classrooms still available is causing disputes between those residing there and the teachers and parents who want their children to continue learning. 

In response to the impact on education, the local authorities provided the displaced families with alternative land. However, it wasn’t safe for them.

“We took ten tents and went to erect them in the new land,” Al-Raboui recalls. “But the owner of the land came and stopped us.”

Al-Raboui contacted the sheikh of the area, as well as the local authorities. They agreed to meet next day to resolve the dispute with the owner. But this was unsuccessful, and the families returned to the school later that night.
 
“The residents and the local authorities demand that we leave the school because they need it. We agree, but we can’t return to our houses and we don’t know any safe place to go.”

“All we need is to live peacefully,” Al-Raboui concludes. Al-Raboui says. “It is impossible to return our houses in at present. We are willing to leave the school but we need a safe place for us and our children."

Text and photo: Nasser Abdulkareem/NRC
Les billedteksten Al-Raboui og familien bor for tiden på en skole sammen med 51 andre familier. Der har de bodd i fem år. Foto: Nasser Abdulkareem/Flyktninghjelpen

Måtte legge på flukt

Men alt endret seg da kampene kom til Taiz:

– De som sloss skiller ikke mellom sivile og motstandere. For ikke å bli skadet eller drept, hadde vi ikke noe annet valg enn å flykte, sier Al-Raboui.
De søkte tilflukt i skolen som ligger rundt 70 kilometer unna. Han forteller at da de kom dit, ble de først ønsket velkommen – både av innbyggerne og av de lokale myndighetene.

Men årene har gått.

Nå er dagene preget av diskusjoner mellom dem som bor på skolen, og lærere og foreldrene som ønsker at barna skal ha skikkelige læringsforhold.

Krever enighet

På Al-Fajr Al-Jadeed skole er mer enn 1.200 elever fordelt på bare 11 klasserom. Mange elever har sluttet. De vil heller gå på andre skoler selv om det innebærer at de får lengre reisevei.

Historielærer Salah Alwan Al-Asbahi sier:

– Nå må vi komme frem til en enighet. De fordrevne familiene må få et annet sted å bo. Dette må vi få til slik at vi kan gi barna våre den undervisningen de fortjener.

Salah Alwan Al-Asbahi is a history teacher at the school. He confirmed that the residents are the main barrier to resuming the regular educational process in the school. 

“We need a compromise that finds an alternative place for the displaced families,” Salah says. “We need this for the educational process to continue in a good way.”

“The displaced families are brothers to us, and they deserve decent life like us, but we don’t want their presence to affect the educational process,” he adds.

There are more than 1,200 students learning in just 11 classrooms in the available school building. Many others have left to attend schools further away.
 
Salah wants the educational process to continue. He believes that the only way forward is for the authorities to provide a safe alternative for the families living at the school where he works. 

Photo: Nasser Abdulkareem/NRC
Les billedteksten Lærer Salah ønsker at skolen hans skal brukes til læring og ikke til boliger. Han mener løsningen på problemet er at myndighetene finner et annet sted for de fordrevne familiene å bo. Foto: Nasser Abdulkareem/Flyktninghjelpen

Ingen trygge steder

Lokale myndigheter har forsøkt å ta tak i problemet: Familiene på skolen ble tildelt et område der de kunne bo i telt:

– Vi tok med oss ti telt for å sette dem opp. Men da kom landeieren for å stoppe oss, sier Al-Raboui.

Han forteller at han kontaktet de lokale myndigheten, og at partene ble enige om å møtes dagen etter for å løse tvisten med landeieren. Men de lyktes ikke. Senere på kvelden var familiene tilbake på skolen.

Al-Raboui sier:

– Foreldre og lokale myndigheter krever at vi skal dra herfra fordi de trenger skolen til undervisning. Det skjønner vi godt! Vi er faktisk helt enig.
Han slår oppgitt ut med armene:

– Men vi kan ikke reise hjem. Vi har jo ikke noe trygt sted å dra.