Mahmoud Ahmad Hwaidy (37) kommer fra Deir el Zour, den største byen i det østlige Syria. Nå bor han i Beirut, sammen med sin kone Hannan og deres fem barn.
Familien leier en leilighet, og til tross for at de er langt borte fra hjemmet i Syria, har de gjort det de kan for å gi leiligheten hjemmefølelse. De har møblert med sine egne sofaer og tepper, og balkongen har blitt familiens hyggested. Her kan de slappe av, snakke sammen og ha familietid.
Men fjerde august 2020 forandret alt dette seg. Trykket fra den voldsomme eksplosjonen i havna i Beirut raste gjennom leiligheten og ødela alt. Det var en brutal påminnelse om det de flyktet fra i Syria.
Flyktet før bombene falt
Da Hannan og Mahmoud giftet seg, kjøpte de nabohuset til Hannans foreldre. Der levde de lykkelig i fire år.
Så kom krigen og gjorde det vanskelig for Mahmoud å forsørge familien. Han flyttet til Libanon for å jobbe. Hannan ble værende med barna. – Jeg hadde bodd der hele livet. Det var veldig vanskelig for meg å forlate byen, sier hun.
Da stridighetene også nådde Deir el Zour, forstod Hannan at det var på tide å komme seg vekk. Bærende på sin tre år gamle datter, med de nyfødte tvillingene på ryggen og sin eldste datter på slep, snek den unge moren seg ut av byen. Under dekke av nattemørket forlot hun byen hun hadde bodd i hele livet og flyktet til Libanon.
Huset hun og Mahmoud bodde i etter at de giftet seg stod side om side med foreldrenes hus. To dager senere ble begge ødelagt i et rakettangrep.
Enda et hjem ødelagt
Mahmoud var hos en venn da det eksploderte i Beirut. Han ble blåst i bakken av trykkbølgen. Da han kom til seg selv, løp han hjem for å se til familien. Overalt på veien var ødeleggelsene enorme.
Hjemme i leiligheten fant han Hannan og barna på gulvet, dekket av glass. – Vinduene og dørene hadde blåst inn og truffet dem, sier han.
– Alle hadde blitt skadet, spesielt min kone. I det øyeblikket tenkte jeg at jeg heller ville dø enn å se barna mine slik. Jeg begynte å gråte da jeg så dem dekket av glass og blod.
Hannan takker erfaringene fra krigen i Syria for at hun overlevde den dagen. Like før eksplosjonen blåste gjennom leiligheten deres, hørte Hannan en lyd. En høy lyd som minnet om flyene som hadde angrepet hjembyen i Syria.
Instinktivt samlet hun barna som lekte på balkongen og løp inn med dem. Hun brukte sin egen kropp som skjold mot trykkbølgen som traff dem sekunder senere.
– Vi hørte lyden og tenkte på flyene i Syria. Vi visste at vi måtte komme oss innendørs. Det reddet livene våre.
Leiligheten hvor familien hadde søkt tilflukt var nå ødelagt. Balkongen hvor familien hadde vært sammen hele tiden, stod i fare for å kollapse.
– Det føltes ikke som et hjem etter eksplosjonen, fordi vinduene og kjøleskapet var ødelagt. Vi mistet mesteparten av møblene. Leiligheten var nesten helt tom, det er ikke som før i det hele tatt, sier Hannan sørgmodig.
Familiens leilighet ligger trengt inn i et hjørne i et tettbygd boligområde. Uten vinduer og dører var det lite privatliv å få. – Jeg kunne ikke skifte klær eller ta av meg sjalet, forteller Hannan.
Barna ble skremt
For de eldste barna, som hadde sett dramatiske ting i Syria, var eksplosjonen nok en traumatisk opplevelse.
– Vi så folk som løp for livet. Barna mine gråt – det hadde gått tre år siden de hadde sett slike scener. Og nå måtte de oppleve det igjen, sier Hannan
Det var vanskelig for Hannan å se barna ha det vondt. – Å se barna mine ha det slik gjorde meg sint. Jeg ville skrike. Jeg satt våken hele natten og så på dem, redd for at noe skulle skje dem.
– Den fem år gamle datteren min er fortsatt preget av eksplosjonen. Hun holder seg for seg selv, er trist og blir redd når hun hører en hvilken som helst lyd.
– Leiligheten er i ferd med å bli et hjem igjen
Flyktninghjelpen satte opp nødboliger etter eksplosjonen. Bare to måneder senere reparerte vi skadene på familiens leilighet. Vi satte i stand familiens kjære balkong, og byttet alle vinduene og dørene.
– Nå føler vi oss trygge, og vi har fått tilbake privatlivet. Vi er mer avslappet nå, sier Hannan.
Hun har også sett virkningen oppussingen har hatt på barna. – Barna åpner og lukker dørene hele tiden. Det er noe nytt og spennende for dem. De sier leiligheten er veldig fin nå.
– Min egen sinnsstemning har også endret seg. Jeg drømte om å få reparert vinduene, og nå har det heldigvis skjedd. Leiligheten er i ferd med å bli et hjem igjen.