Um Ibrahim – Displaced with six children 

“My main issue now is my identity card and those of my children – they’re old. I cannot cross any checkpoint unless I renew identity cards. As my husband is missing, I cannot get new ID cards without his presence or having the original copy of his ID,” Says Um Ibrahim, 44, from Hawija District in Kirkuk Governorate. 

Um Ibrahim fled with her six children to a displacement camp during the fight against IS. Her husband who was a farmer and the owner of the land and their house has gone missing. During the fight against the Islamic State group to retake Hawija, he decided to remain on the farm and protect the land and livestock. Later Um Ibrahim received information from the people in the village that her husband had been taken by some militias.

“I am afraid if I go back to our home, whoever took my husband might take my children as well or harm them,” she says.

“My family cannot do anything to help me. They are in the camp just like me. We all are from the same village and none of us can return back to our areas of origin. We are only depending on NGOs for support. The only thing that might help us start our lives again is to renew our IDs and get some compensation to start a small project and get an income to be able to live.”

Photo: Helen Baker/NRC
Irak

Ødelagte hjem: irakiske kvinner har lidd store tap

Irakiske kvinner betaler en høy pris i etterkant av konflikten. Mange kan ikke reise hjem uten støtte fra sine ektemenn. Vi snakket med fire internt fordrevne kvinner om opplevelsene deres.

Irak har gjennomgått en rekke konflikter, massefordrivelser og ødeleggelser de siste tre tiårene. Den siste krigen med Den islamske staten (IS) førte til enorme ødeleggelser av boliger og infrastruktur i de nordlige og sentrale delene av Irak. Minst 138.000 boliger ble skadet eller ødelagt, og mer enn seks millioner irakere ble tvunget på flukt.

Mange av dem som har kunnet vende tilbake til byene og landsbyene de flyktet fra, sliter fortsatt med å skaffe seg et sted å bo og få tilbake det livet de hadde tidligere. Det er kvinner som betaler den aller høyeste prisen.

Ny forskning fra Flyktninghjelpen viser at det er 11 prosent mer sannsynlig at kvinner bor i overfylte boliger sammenlignet med menn. Kvinner som kommer hjem etter å ha vært på flukt, har 14 prosent større risiko for å bli kastet ut det neste halvåret, i forhold til menn. Nesten én av ti kvinner som har vært på flukt, rapporterer at eiendommen deres er okkupert av militser, sikkerhetsstyrker, lokale ledere eller stammeledere.

Her er noen av disse kvinnens historier.

Reem had been displaced since 2017.

“I wish I had a home to return to, but I have nothing. I recently bought a piece of land. In fact, the land I bought belongs to the government. This land was supposed to be used for agriculture purposes, but real estate companies sell it to people and they give us a paper showing that we have paid for this land,” says Reem, 27 from Mosul city, who has been living in a displaced camp since 2017.
Reem worked as a cleaner in the NRC camp management office for a while, and from the money she collected from her work, she bought the land in an agricultural area. This land might be taken by the government at any time. 
“I bought one of these lands in an area near Hamam al-Alil because that’s all I could afford,”
Reem is divorced from her husband who owns the house, and she ended up living in the camp.
“The government should help us to find a place to live in or at least give us compensation. We cannot return back to our areas of origin as nothing is left there. I no longer have a house or a family living in that area.”


Photo: Helen Baker / NRC
Les billedteksten Reems eksmann eier huset de pleide å bo i sammen. Da han skilte seg fra henne, reiste han hjem for å gifte seg med en annen kvinne og forlot henne i leiren for internt fordrevne. Foto: Helen Baker / Flyktninghjelpen

Reem mistet huset da hun ble skilt

– Jeg skulle ønske jeg hadde et hjem å vende tilbake til, men jeg har ingenting, sier Reem, som har bodd i en leir for internt fordrevne siden 2017.

Reems ektemann skilte seg fra henne for å gifte seg med en annen kvinne. Siden han sto som eier av huset de hadde bodd i sammen, ble Reem værende igjen i leiren uten noenting.

Hun jobbet en stund som renholder på Flyktninghjelpens administrasjonskontor i leiren. Med pengene hun tjente, kjøpte hun et stykke jord i et jordbruksområde fra staten. Men myndighetene kan kreve å få jorda tilbake når som helst.

– Regjeringen bør hjelpe oss med å finne et sted å bo eller i det minste gi oss kompensasjon. Vi kan ikke vende tilbake til områdene vi kom fra, for der er det ingenting igjen. Jeg har verken noe hus eller familie som bor i det området.

Kutayba – Displaced since 2018

“My husband, who owned the family property, was killed during the retaking of Mosul in 2018. He bought the house from his father without a contract. Now I cannot even prove that it belongs to us,” says Kutayba, 39, who fled from Nimrud district in Mosul and has been living in a displacement camp since 2018. 

“Even if the house was registered under my name, it would not change my situation. The tribal leaders have the ultimate power in our area,” she says.

She says she fears for her younger sons after losing three already. 
“There is nothing to return back to. My tribe will never let me go back.”

Photo: Helen Baker/NRC
Les billedteksten Kutaybas ektemann, som sto som eier av familiens eiendom, ble drept da Mosul ble gjeninntatt i 2018. Hun bor nå i en leir for internt fordrevne sammen med barna sine og har ikke noe hjem å vende tilbake til. Foto: Helen Baker / Flyktninghjelpen

Kutayba kan ikke bevise at hun eier huset sitt

– Mannen min eide familieeiendommen vår, men han ble drept da Mosul ble gjeninntatt i 2018. Han kjøpte huset av sin far uten kontrakt. Nå kan jeg ikke bevise at det tilhører oss, sier Kutayba (39), som flyktet fra Nimrud-distriktet i Mosul. Hun har bodd i leiren for internt fordrevne siden 2018.

– Selv om huset hadde vært registrert i mitt navn, ville ikke det endret situasjonen min. Stammelederne har all makt i dette området, sier hun.

Flyktninghjelpens forskning viste at til tross for at de irakiske myndighetene har lover for å beskytte kvinners rettigheter, blir sedvane og religiøs rettspraksis ofte sett på som mest sosialt akseptabelt og rettferdig. Lokale normer begrenser ofte kvinners rett til å eie eiendom på egenhånd.

Kutayba sier at hun er bekymret for de yngste sønnene sine etter at hun allerede har mistet tre barn.

– Det er ingenting å vende tilbake til. Stammen min vil aldri la meg komme tilbake.

Um Ibrahim – Displaced with six children 

“My main issue now is my identity card and those of my children – they’re old. I cannot cross any checkpoint unless I renew identity cards. As my husband is missing, I cannot get new ID cards without his presence or having the original copy of his ID,” Says Um Ibrahim, 44, from Hawija District in Kirkuk Governorate. 

Um Ibrahim fled with her six children to a displacement camp during the fight against IS. Her husband who was a farmer and the owner of the land and their house has gone missing. During the fight against the Islamic State group to retake Hawija, he decided to remain on the farm and protect the land and livestock. Later Um Ibrahim received information from the people in the village that her husband had been taken by some militias.

“I am afraid if I go back to our home, whoever took my husband might take my children as well or harm them,” she says.

“My family cannot do anything to help me. They are in the camp just like me. We all are from the same village and none of us can return back to our areas of origin. We are only depending on NGOs for support. The only thing that might help us start our lives again is to renew our IDs and get some compensation to start a small project and get an income to be able to live.”

Photo: Helen Baker/NRC
Les billedteksten Um Ibrahims ektemann var bonde og eier av jorda og huset deres, men han har forsvunnet. Hun kan ikke fornye barnas identitetskort, noe som betyr at hun ikke kan passere gjennom sjekkpunkter for å reise hjem. Foto: Helen Baker / Flyktninghjelpen

Um Ibrahim og barna hennes har ikke identitetsdokumenter

– Hovedproblemet mitt er at identitetskortene for meg og barna mine er gamle, og jeg kan ikke krysse sjekkpunkter uten at jeg fornyer dem. Men det kan jeg ikke gjøre uten at mannen min er til stede eller at jeg har den originale kopien av hans identitetskort, og han er forsvunnet, sier Um Ibrahim (44) fra Hawija-distriktet i Kirkuk-guvernementet. Um Ibrahim flyktet med de seks barn sine til en leir for internt fordrevne under kampen mot IS.

Mannen hennes var bonde og sto som eier av familiens hus og jord. Under kampene bestemte han seg for å bli værende på gården for å beskytte eiendommen og husdyra. Senere fikk Um Ibrahim informasjon fra folk i landsbyen om at mannen hennes var blitt tatt av militsgrupper.

– Hvis jeg drar tilbake til huset vårt, er jeg redd for at de som tok mannen min også kan ta barna mine eller skade dem, sier hun.

– Familien min kan ikke gjøre noe for å hjelpe meg. De bor i leiren akkurat som meg. Vi er alle fra den samme landsbyen, og ingen av oss kan reise hjem. Det eneste som kan hjelpe oss til å starte livet på nytt, er å fornye identitetskortene våre og få litt kompensasjon. Det ville gjort det mulig for oss å starte en liten virksomhet og få inntekter.

Rabiya – Displaced with seven children 

“We have the papers proving that the house belongs to us. But when we fled we left everything in the house. We did not really think of house ownership documents. We only wanted to arrive somewhere safe,” says Rabiya, 47, a displaced mother of seven children from Hawija.

“As my husband is in prison accused of joining IS, no one from the government will help me to prove that the house belongs to us,” she says. She has been been living in a displaced camp since the war to retake Hawija in 2017.

Her husband and older child are in prison. She claims they are falsely accused having belonged to IS. Her husband was a shop keeper, selling products to everyone, including people who belonged to IS. 

IS members cut her son’s hand because he was secretly selling cigarettes. He is currently in prison, jailed for 15 years with his father. 

“Our relatives accused them of supporting IS and brought some fake witnesses to falsely accuse them,” she says.
Three of her children do not have IDs and others have the old versions, but they cannot get new ones issued because their father is in jail and accused of being an IS member.
“In order for me to issue a new card, I have to issue a tabrea paper first, which means I will be admitting that my husband belonged to IS. He is already sentenced to 15 years in jail. If I do that they will add 15 more years, or he will get a life sentence.”
Tabrea is a public announcement by the woman in question that she denounces her affiliated relative and the crimes he is accused of. 

About returning home Rabiya says “I am tired of living in camps and being moved from one camp to another. I miss my house.”

Photo: Helen Baker/NRC
Les billedteksten Mannen og den eldste sønnen til Rabaya sitter i fengsel, og er feilaktig anklaget for å være tilknyttet IS-gruppen, hevder hun. Derfor får hun ingen hjelp til å få tilbake huset deres. Foto: Helen Baker / Flyktninghjelpen

Mannen til Rabiya er i fengsel

– Vi har papirene som beviser at huset tilhører oss, men da vi flyktet la vi alt igjen i huset. Vi tenkte egentlig ikke på å ta med oss eiendomsdokumentene. Vi tenkte bare på sikkerheten vår, sier Rabiya (47), som er internt fordrevet fra Hawija og mor til syv barn.

– Ettersom mannen min er i fengsel, anklaget for å være med i IS-gruppen, vil ingen fra myndighetene hjelpe meg med å bevise at huset tilhører oss, sier hun. Hun har bodd i en leir for internt fordrevne siden krigen for å gjeninnta Hawija i 2017.

Mannen hennes og den eldste sønnen sitter i fengsel. Rabiya hevder de er feilaktig anklaget for å være tilknyttet IS. Mannen hennes var butikkeier, og solgte varer til alle, inkludert mennesker som tilhørte IS.

– Slektninger anklaget dem for å støtte IS og skaffet noen falske vitner som kom med uriktige anklager, sier hun.

Tre av Rabiyas barn har ikke ID-kort og andre har gamle versjoner, men de kan ikke få utstedt nye på grunn av farens situasjon. For å få nye kort, måtte Rabiya fordømme mannen sin og forbrytelsene han er anklaget for.

– Han er allerede dømt til 15 år i fengsel. Hvis jeg gjør det, vil de legge til 15 år til,eller gi ham livstidsstraff, forklarer hun.

På spørsmål om muligheten for å vende hjem, svarer Rabiya:

– Jeg er lei av å bo i leirer og bli flyttet fra en leir til en annen. Jeg savner huset mitt.