Ødelagte hjem: irakiske kvinner har lidd store tap
Irak har gjennomgått en rekke konflikter, massefordrivelser og ødeleggelser de siste tre tiårene. Den siste krigen med Den islamske staten (IS) førte til enorme ødeleggelser av boliger og infrastruktur i de nordlige og sentrale delene av Irak. Minst 138.000 boliger ble skadet eller ødelagt, og mer enn seks millioner irakere ble tvunget på flukt.
Mange av dem som har kunnet vende tilbake til byene og landsbyene de flyktet fra, sliter fortsatt med å skaffe seg et sted å bo og få tilbake det livet de hadde tidligere. Det er kvinner som betaler den aller høyeste prisen.
Ny forskning fra Flyktninghjelpen viser at det er 11 prosent mer sannsynlig at kvinner bor i overfylte boliger sammenlignet med menn. Kvinner som kommer hjem etter å ha vært på flukt, har 14 prosent større risiko for å bli kastet ut det neste halvåret, i forhold til menn. Nesten én av ti kvinner som har vært på flukt, rapporterer at eiendommen deres er okkupert av militser, sikkerhetsstyrker, lokale ledere eller stammeledere.
Her er noen av disse kvinnens historier.
Reem mistet huset da hun ble skilt
– Jeg skulle ønske jeg hadde et hjem å vende tilbake til, men jeg har ingenting, sier Reem, som har bodd i en leir for internt fordrevne siden 2017.
Reems ektemann skilte seg fra henne for å gifte seg med en annen kvinne. Siden han sto som eier av huset de hadde bodd i sammen, ble Reem værende igjen i leiren uten noenting.
Hun jobbet en stund som renholder på Flyktninghjelpens administrasjonskontor i leiren. Med pengene hun tjente, kjøpte hun et stykke jord i et jordbruksområde fra staten. Men myndighetene kan kreve å få jorda tilbake når som helst.
– Regjeringen bør hjelpe oss med å finne et sted å bo eller i det minste gi oss kompensasjon. Vi kan ikke vende tilbake til områdene vi kom fra, for der er det ingenting igjen. Jeg har verken noe hus eller familie som bor i det området.
Kutayba kan ikke bevise at hun eier huset sitt
– Mannen min eide familieeiendommen vår, men han ble drept da Mosul ble gjeninntatt i 2018. Han kjøpte huset av sin far uten kontrakt. Nå kan jeg ikke bevise at det tilhører oss, sier Kutayba (39), som flyktet fra Nimrud-distriktet i Mosul. Hun har bodd i leiren for internt fordrevne siden 2018.
– Selv om huset hadde vært registrert i mitt navn, ville ikke det endret situasjonen min. Stammelederne har all makt i dette området, sier hun.
Flyktninghjelpens forskning viste at til tross for at de irakiske myndighetene har lover for å beskytte kvinners rettigheter, blir sedvane og religiøs rettspraksis ofte sett på som mest sosialt akseptabelt og rettferdig. Lokale normer begrenser ofte kvinners rett til å eie eiendom på egenhånd.
Kutayba sier at hun er bekymret for de yngste sønnene sine etter at hun allerede har mistet tre barn.
– Det er ingenting å vende tilbake til. Stammen min vil aldri la meg komme tilbake.
Um Ibrahim og barna hennes har ikke identitetsdokumenter
– Hovedproblemet mitt er at identitetskortene for meg og barna mine er gamle, og jeg kan ikke krysse sjekkpunkter uten at jeg fornyer dem. Men det kan jeg ikke gjøre uten at mannen min er til stede eller at jeg har den originale kopien av hans identitetskort, og han er forsvunnet, sier Um Ibrahim (44) fra Hawija-distriktet i Kirkuk-guvernementet. Um Ibrahim flyktet med de seks barn sine til en leir for internt fordrevne under kampen mot IS.
Mannen hennes var bonde og sto som eier av familiens hus og jord. Under kampene bestemte han seg for å bli værende på gården for å beskytte eiendommen og husdyra. Senere fikk Um Ibrahim informasjon fra folk i landsbyen om at mannen hennes var blitt tatt av militsgrupper.
– Hvis jeg drar tilbake til huset vårt, er jeg redd for at de som tok mannen min også kan ta barna mine eller skade dem, sier hun.
– Familien min kan ikke gjøre noe for å hjelpe meg. De bor i leiren akkurat som meg. Vi er alle fra den samme landsbyen, og ingen av oss kan reise hjem. Det eneste som kan hjelpe oss til å starte livet på nytt, er å fornye identitetskortene våre og få litt kompensasjon. Det ville gjort det mulig for oss å starte en liten virksomhet og få inntekter.
Mannen til Rabiya er i fengsel
– Vi har papirene som beviser at huset tilhører oss, men da vi flyktet la vi alt igjen i huset. Vi tenkte egentlig ikke på å ta med oss eiendomsdokumentene. Vi tenkte bare på sikkerheten vår, sier Rabiya (47), som er internt fordrevet fra Hawija og mor til syv barn.
– Ettersom mannen min er i fengsel, anklaget for å være med i IS-gruppen, vil ingen fra myndighetene hjelpe meg med å bevise at huset tilhører oss, sier hun. Hun har bodd i en leir for internt fordrevne siden krigen for å gjeninnta Hawija i 2017.
Mannen hennes og den eldste sønnen sitter i fengsel. Rabiya hevder de er feilaktig anklaget for å være tilknyttet IS. Mannen hennes var butikkeier, og solgte varer til alle, inkludert mennesker som tilhørte IS.
– Slektninger anklaget dem for å støtte IS og skaffet noen falske vitner som kom med uriktige anklager, sier hun.
Tre av Rabiyas barn har ikke ID-kort og andre har gamle versjoner, men de kan ikke få utstedt nye på grunn av farens situasjon. For å få nye kort, måtte Rabiya fordømme mannen sin og forbrytelsene han er anklaget for.
– Han er allerede dømt til 15 år i fengsel. Hvis jeg gjør det, vil de legge til 15 år til,eller gi ham livstidsstraff, forklarer hun.
På spørsmål om muligheten for å vende hjem, svarer Rabiya:
– Jeg er lei av å bo i leirer og bli flyttet fra en leir til en annen. Jeg savner huset mitt.