Korona i Sudan: Silvia valgte å bli igjen

– Det går i ett! Det er så mye som skal være klart. Kollegene mine som kommer må ha steder å bo, og leiligheter skal gjøres i stand og vaskes, sier Silvia fra min PC-skjerm. Hun befinner seg i sitt hotellrom i Khartoum. Rommet der hun arbeider fra klokken åtte om morgen til elleve om kvelden. Av og til trener hun i hotellets gym. Av og til ser hun en film på Netflix.

Khartoum har vært nedstengt siden den 18. april, men som hjelpearbeider får hun lov til å gå ut på noen få møter. Da bruker hun alltid maske og holder nødvendig avstand. Omtrent slik har livet hennes vært i over fire måneder nå.

– Har du følt deg ensom?

– Egentlig ikke, jeg er vant til å være alene.

Endelig lander flyet

Flyet er en av de første store hjelpesendingene til Sudan siden flyplassen stengte den 16. mars for å hindre spredning av Covid-19. Om bord er europakommissær med ansvar for kriseadministrasjon, Janez Lenarčič, og Flyktninghjelpens generalsekretær Jan Egeland. Besøket er arrangert av EU i forkant av en høynivåkonferanse for Sudan som skal holdes i Berlin dagen etter.

Sudanesere har lidd under tretti år med diktator Omar al-Bashirs styre. Sudan har også vært ilagt sanksjoner, og var lenge isolert fra det internasjonale samfunn. I Tyskland skal det nå samles inn penger til Sudan for å hjelpe befolkningen som lider av alvorlig matmangel. Ved å rette verdens oppmerksomhet mot Sudan, støtter EU – og Flyktninghjelpen – også opp under de demokratiske overgangene som foregår i landet.

Med i flyet er også hjelpearbeidere fra flere organisasjoner, deriblant Silvias egne kolleger fra Flyktninghjelpen.

– Ja, det er et svært hopp fra å være alene i Khartoum, til å få tilbake arbeidskameratene mine. Men først må de settes i fjorten dagers karantene. Så jeg blir alene en stund til, sier Silvia med en liten latter.

Strekk ut en hånd til mennesker som lider! Sammen med Flyktninghjelpen kan du bidra til å gi barn og voksne hjelp og vern mot koronaviruset. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

En sterk opplevelse

Khartoum ligger omtrent midt i Sudan, der den Blå Nilen møter den Hvite Nilen.

– Det sudanske folket opplever nå et historisk øyeblikk. Jeg har merket det hos alle, fra turistguiden som viste oss rundt i byen den første dagen og som sa: «Endelig har vi fått ytringsfrihet» – til de som jobber på hotellet. For meg har det vært ganske sterkt å oppleve. Tidligere hadde de ikke lov til å uttrykke sin frustrasjon over å måtte leve i så mange år med diktatur, sier Silvia.

I desember 2018 reiste det seg et folkeopprør i Khartoums gater, der kvinnene spilte en fremtredende rolle. Bakgrunnen ar at store deler av befolkningen lenge har manglet mat, rent vann og helsetjenester. Ni millioner mennesker er blitt helt avhengig av nødhjelp, og av disse har over to millioner vært nødt til å flykte.

Det bor nesten 44 millioner mennesker i Sudan. Hele 65 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. I tillegg huser landet over en million flyktninger fra Sør-Sudan, Eritrea, Tsjad, Jemen og Syria.

Raste mot regimet

Folket raste mot landets regime. De krevde demokratiske rettigheter og økonomiske reformer. De krevde at mistenkte krigsforbrytere skal stilles for retten, og at det må bli en slutt på landets intense, langvarige konflikter – som for eksempel i Darfur. Noen få måneder senere, den 11. april 2019, ble lederen gjennom 30 år, president Omar al-Bashir, tvunget til å gå av.

Men urolighetene fortsatte, nå var protestene vendt mot militærjuntaen. Opposisjonen forlangte et sivilt styre. Mandag den 3. juni 2019 er en dag som ikke kommer til å bli glemt. Da angrep de militære demonstrantene. Over 100 mennesker ble drept og flere hundre ble såret.

Så gikk bildene på sosiale medier verden rundt: Jublende scener fra Khartoum. Sudanere feiret i gatene etter at landets generaler hadde signert en avtale med demokratibevegelsen. En avtale som baner vei for sivilt styre gjennom en overgangsperiode. Militæret og opposisjonen ble enige om å dele makten frem til det kan bli avholdt valg.

Jobber i krise, krig, konflikt

I 2009 var Flyktninghjelpen en av 13 humanitære organisasjoner som al-Bashir kastet ut av Sudan. «Vi måtte legge ned vårt arbeid for å hjelpe hundre tusener av fordrevne, og vi måtte si opp hundrevis av hjelpearbeidere», har Jan Egeland senere sagt.

Med Silvia har Flyktninghjelpen endelig kommet tilbake.

Hun, som er utdannet arkitekt fra Firenze og som har spesialisert seg på urban planlegging i utviklingsland, har vært på totalt ni oppdrag for Flyktninghjelpen – siden hun be ansatt i 2016 som vann – og husly spesialist. Før hun kom til Sudan, var hun med på å starte Flyktninghjelpens arbeid i Burkina Faso og Niger. I tillegg har hun vært i Tyrkia, Tanzania, Afghanistan, Nigeria, Irak, Etiopia, igjen Afghanistan og nå Sudan.

– Vi i beredskapsteamet drar ofte på kort varsel etter at det har oppstått en krise. For å forstå koordineringen av hjelpearbeidet, har vi samtaler med ulike grupper på stedet - som for eksempel FN og andre hjelpeorganisasjoner. Det hjelper oss til å raskt sette oss inn i konteksten og forstå hvordan vi best kan gi hjelp, forklarer Silvia.

– Da ligger du der og vet ikke om kampene kommer nærmere. Men så blir du påvirket av at befolkningen rundt deg som tross alt lever normale liv. Du venner deg til det. Holder tilbake redselen. Du er veldig forsiktig med tanke på de menneskene du skal hjelpe, men du setter ofte din egen sikkerhet litt til side, sier Silvia.

Sånn var det også i Sudan.

Vet ikke hvor mange som dør

Silvia kom tilbake fra Burkina Faso i januar, og i begynnelsen av februar fikk hun vite at Sudan ble neste oppdrag. Hun skulle gjøre som hun vanligvis gjør – reise rundt for å undersøke og kartlegge behovene i landet. Så, etter et par måneder, skulle hun etablere et kontor med landdirektør og ansatte, parallelt som hun skulle ta seg av hjelpeprogrammet. De utgjorde fire i teamet hun ledet. Tre andre spesialister var ventet til Sudan i begynnelsen av april.

Men så kom pandemien.

Covid-19-utbruddet ble først oppdaget i Wuhan i Hubei-provinsen i Kina i desember 2019. Viruset ble verifisert av kinesiske myndigheter den 7. januar 2020. Reisende fra Asia, Europa og USA bar med seg smitten til Afrika. Den 14. februar var det første kjente tilfellet i Egypt. Senere er 52 afrikanske land blitt rammet av det dødelige viruset. Ifølge worldometers.no hadde Sudan sitt første Covid-19-dødsfall den 30. mars. Den 29. mai døde 38 mennesker. Den 2. juli er ifølge denne databasen 9.573 smittet, 602 døde.

– De offisielle tallene gjelder bare dem som er blitt testet. Eksperter sier at dette bare utgjør rundt fem prosent av de estimerte tallene. På landsbygda blir folk begravet med en gang uten at det blir tatt test. Derfor vet vi ikke hvor mange det er som dør av Covid-19. I et område utenfor hovedstaden Al-Fashir i regionen Darfur, var det plutselig mange som døde av luftveisproblemer. Det er rimelig å anta at det var Covid-19. Men det er som om folk trekker resignert på skuldrene og sier at i dette landet dør vi av så mange grunner.

– Tror du pandemien vil vokse seg stor i Sudan?

– Selvfølgelig. Når du ser hvordan folk lever, med femten mennesker i små hus uten hverken vann eller såpe – er smitte helt uunngåelig. Det ville bare være dumt å si at dette ikke kommer til å forverre seg. Mitt eneste håp er, selv om dette ikke er bekreftet, at det varme klimaet kommer til å skru ned smittefaren.

Alt stengte

I begynnelsen hadde hun frihet til å bevege seg rundt. Slik var det ikke for familien hennes hjemme i Italia:

– Faren min er 73 og moren min er 69, så de befinner seg i risikogruppen. Men de følger alle forholdsregler og heldigvis har det gått bra. I Sudan var det lenge bare et eller to tilfeller av Covid-19, så jeg tenkte at dette går fint. Jeg var ikke så veldig bekymret, forteller Silvia.

Så ble flyplassen stengt.

– Jeg er ganske vant til å jobbe på steder der situasjonen er litt uvanlig, så for meg var dette ikke så farlig. Det var jo ikke snakk om kamper, krigføring eller sånne ting. Grensene var stengt, og vi var her og skulle gjøre jobben så godt som mulig. Sånn tenkte jeg.

At flyplassen stengte innebar at det ikke ville komme inn ytterligere kapasitet. Så nedla helsemyndighetene forbud mot å reise rundt i landet, dermed mistet Silvia og teamet muligheten til å dra ut av Khartoum-området for å fortsette med kartlegging av behovene.

– Vi var veldig motivert for å reise til den sørlige delen av Sudan, der det oppholder seg mange internflyktninger. Men alt stengte fra den ene dagen til den andre. Derfor ville vi heller fokusere på bosettingene med flyktninger i Khartoum.

Åpent vindu i 48 timer

– Samtidig hadde vi møter i teamet vårt. Ikke alle tenkte likt rundt korona-situasjonen. Det var medlemmer som ikke var overbevist om at vår tilstedeværelse her var like ideell på dette tidspunktet. Og det var andre som tenkte at denne tiden burde vi bruke på en så produktiv måte som mulig, Så det var noen diskusjoner, sier Silvia.

Da det ble kjent at flyplassen stengte, åpnet det seg samtidig et vindu i 48 timer for dem som ønsket å dra fra landet. Et av team-medlemmene bestemte seg for å benytte seg av muligheten. Etter hvert reiste de to andre også.

– De hadde absolutt gode grunner for å dra. Flere kolleger insisterte på at vi burde reise. Men jeg følte at det er så mange muligheter til å gjøre noe bra her. Det var derfor jeg tok denne jobben: Jeg vil være en støtte for mennesker i krise. For øyeblikket er det slik i Sudan. Jeg ville ha følt meg elendig hvis jeg skulle dra herfra.

Et system på randen av kollaps

Helsesystemet i Sudan var før pandemien et av de dårligste i verden. Nå er det ifølge myndighetene i ferd med å kollapse på grunn av koronapandemien. Det mangler alt av medisinsk utstyr, og mange leger tør ikke gå på jobb. Det er også leger som er blitt smittet, noe som nødvendigvis skjer når det mangler smittevernutstyr. Noen leger har blitt angrepet som følge av stigma, frykt og feilinformasjon.

– Jeg husker at legene i Italia ble kalt for helter, og det med rette. Men de kunne i det minste regne med å få skikkelig intensiv behandling hvis de ble smittet. Her er det ikke slik, sier Silvia.

I utkanten av den sørlige delen av Khartoum er det tre områder med uformelle bosettinger. Her bor det rundt 15.000 flyktninger som mangler absolutt alt. Forholdene er så dårlige at situasjonen er kritisk. Disse områdene er omgitt av sudanske lokalsamfunn – bestående av mennesker som selv har det veldig, veldig vanskelig.

Silvia og teamet hennes fikk tidlig et møte med landets helseminister. Hun forklarte at selv om Flyktninghjelpen ikke er en medisinsk humanitær organisasjon, kan vi bidra på andre viktige måter under pandemien. Vi kan for eksempel sette opp isolasjonssentre som tilfredsstiller medisinske krav og vi kan bidra med spesialisttjenester innen vann- og sanitær.

Det var behov for å bygge et isolasjonssenter i en av bosettingene. Planen var å ta utgangspunkt i et allerede eksisterende bygg som ikke var i bruk, og som kunne brukes som skole senere. Det skulle ha plass til mellom 60 og 80 pasienter.

– I begynnelsen ga lokalsamfunnet sin støtte til dette og de deltok i arbeidet. Men etter hvert ble folk redde for smitte. Det spredte seg en frykt om at Covid-19 pasienter ble fraktet inn fra utsiden og slik brakte med seg viruset til lokalsamfunnet.

Strekk ut en hånd til mennesker som lider! Sammen med Flyktninghjelpen kan du bidra til å gi barn og voksne hjelp og vern mot koronaviruset. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Sammen for Sudan

Det var da helseministeren introduserte Silvia for lederen av motstands-komiteene i Khartoum.

Sudanesiske borgere dannet motstands-komiteer i nabolagene. Gjennom sivil ulydighet spilte disse en nøkkelrolle under den sudanske revolusjonen i Khartoum i fjor.

– For øyeblikket er det motstands-komiteene som representerer lokalsamfunnet. De kunne hjelpe oss med å komme videre. Lederen fortalte meg at han hadde nærmest bodd på gatene i over fire måneder under opptøyene - han kunne ikke dra hjem for da ville han bli arrestert. Han fortalte at han var ekstremt stolt av det han var med på, sier hun og legger til:

– Vi oppnådde en veldig fin forståelse. Nå sier de til meg: «Flyktninghjelpen kommer hit for å hjelpe oss, men vi skal hjelpe dere til å nå våre felles mål».

Akkurat dette ble som en åpenbaring for Silvia: Det ble så tydelig at folket selv vil hjelpe til med på å gjøre endringene i Sudan. De vil være med på prosessen og bestemme over sin egen fremtid.

Hun tenker seg om litt, for hun fortsetter:

– De er unge. Motiverte. Selvfølgelig er de veldig takknemlige for at Flyktninghjelpen er der. Men de vil ikke være passive mottakere av hjelp. Vi er sammen for å bringe endring til Sudan.

Det var derfor jeg ikke ville dra.

***

Den 26. juni melder nyhetene dette:

«Det internasjonale samfunn har forpliktet seg til å bidra med 1,8 milliarder dollar til Sudan for å støtte opp under den skjøre midlertidige regjeringen. Løftene fra 40 land ble gitt i en videokonferanse som Tyskland sto for torsdag».

Kilder: Seniorforsker ved Chr.Michelsens Institutt Gunnar M. Sørbø analyse i Morgenbladet: «Spillet om Sudan» (12.06.2019), Store norske leksikon, nrk.no, Aftenposten, Folkehelseinstituttet, BBC