AFGHANISTAN/Mazar-i-Sharif
Nov 2019
Photo: Ingrid Prestetun /NRC 

Mama khal- Mahmood (67): at the NRC distributing point waiting to receive money to bay a stove and firewood for the winter.  

She is a widow and female HH living with her grandsons/ daughters. There are 16 members in her family. She is making wool waving to support her family and additionally her closed relatives collect money from people and support her on monthly basis with very small amount of money.

The family is included in NRC's shelter upgrade project and winterization program.
Afghanistan

Slik fikk Ana tak over hodet

– Vi fryser, sulter og lider, men nå gleder vi oss til å flytte inn i nytt hus, sier Ana (67).

Enken Ana forteller om den dramatiske flukten, det harde livet på flukt og drømmen om et nytt hjem. Hun er en av de mange tusen som er blitt tvunget til å forlate hus og hjem på grunn av konflikten i det krigsherjede landet. Mange drar inn til de større byene, hvor de bor i telt eller halvferdige hus - uten tak, vinduer eller dører.

Ifølge FNs kontor for koordinering av humanitær innsats (OCHA) ble 398.000 mennesker drevet på flukt på grunn av konflikten i Afghanistan de elleve første månedene av 2019. Det blir i gjennomsnitt 36.181 mennesker per måned eller 1.200 per dag. Halvparten av disse er barn.

Nå står vinteren for tur og de første meldingene om barn som dør på grunn av kulde og sykdom er allerede kommet.

– Vinteren kan være brutal i Afghanistan. Flyktninghjelpen jobber på spreng, slik at flere kan få tak over hodet og varme, forteller Astrid Sletten som leder Flyktninghjelpens program i Afghanistan.

Les billedteksten Ana sammen med Patoney Frogh, Flyktninghjelpens nødhjelpskoordinator. Foto: Ingrid Prestetun

AFGHANISTAN/Mazar-i-Sharif: Ana sitter på et pledd sammen med svigerdatteren utenfor inngangen til jordkjelleren familien har bodd i det siste året. Med god støtte fra Flyktninghjelpen er hun i ferd med å flytte inn i nytt hus. Blikket hennes er rettet mot to hjelpsomme naboer som er godt i gang med å ferdigstille det nye huset til den 67 år gamle enken.

Når vi ankommer, forsvinner svigerdatteren i blå burka raskt ned trappene til jordkjelleren, men Ana vil gjerne uttrykke sin takknemlighet og fortelle om det harde livet på flukt.

Les billedteksten Ana og svigerdatteren ved nedgangen til jordkjelleren som har vært deres hjem det siste året. Foto: Azad Enayatullah

– To av sønnene mine ble drept

– I løpet av våren og sommeren 2017, da kamphandlingene eskalerte i Faryab-provinsen, mistet jeg to sønner. Svigerdatteren min ble enke, og de fire barnebarna ble farløse.

Utpå høsten, da væpnede grupper angrep landsbyen havnet familien i kryssild mellom væpnede grupper og regjeringshæren.

– Vi ble utsatt for beskytning fra både tanks og fly og flyktet for livet. Vi fikk kun med oss det vi stod og gikk i.

Hun forteller om hus som ble bombet, døde kropper, kvinner som skrek og barn som gråt. De gikk til fots i flere timer, før de fikk leid en tuk-tuk (afghansk trehjuls taxi). Etter et par dager ankom de Mazar-i-Sharif hvor de slo seg ned på et ugjestmildt jorde like utenfor byen.

Les billedteksten Ana forteller om den dramatiske flukten og det harde livet på flukt. Foto: Ingrid Prestetun

Brutal vinter

– Høsten og vinteren tilbragte vi under en enkel presenning. Vi samlet det vi fant av ved og brennbart materiale og forsøkte å holde varmen ved å tenne bål.

Vinteren på disse kanter er bitende kald med både regn og snø og den kan vare i over fire måneder.

– Da våren kom, dro jeg tilbake til landsbyen vi hadde flyktet fra og solgte både hus og eiendom.

Med råd og støtte fra Flyktninghjelpen har om lag 2.070 internt fordrevne familier fått mulighet til å kjøpe hustomter i dette området. De fleste kommer fra provinsene Faryab og Balkh.

Les billedteksten Bosettingen utenfor Mazar-i-Sharif hvor Ana og 570 andre familier har slått seg ned. Foto: Ingrid Prestetun

Flyktninghjelpen bistår de mest sårbare

Det er her Ana og familien ha slått seg ned. – Vi fikk kjøpt oss en tomt og flyttet i løpet av våren 2018 inn i en jordkjeller vi selv gravde ut.

For to år siden var dette kun et jorde. Nå er det to sammenhengende landsbyer med infrastruktur som gater, vannkraner og butikker.

Ana har i likhet med mange sårbare familier fått i underkant av 3.000 norske kroner til å ferdigstille huset sitt. Arbeidet må familiene gjøre selv. Heldigvis har Ana gode naboer som hjelper til.

– Det er først nå, med penger fra Flyktninghjelpen at vi har fått ferdigstilt taket og satt inn dør og vindu i huset, sier Ana.

Les billedteksten Amanullah representerer de intern fordrevne familiene i bosettingen utenfor Mazar-i-Sharif. Foto: Azad Enayatullah

Hjelper hverandre

– Da de første familiene ankom var dette et goldt jorde som ikke ble brukt til noe. Alle familiene her har flyktet fra samme område. Vi tar vare på hverandre og hjelper de som har det vanskeligst, slik som Ana, sier Amanullah, som representerer familiene i bosettingen.

Den tidligere læreren flyktet selv med familien fra Faryab-provinsen for vel tre år siden. På eget initiativ klarte han å få til en avtale mellom familiene som hadde slått seg ned i området, lokale myndigheter og landeieren.

– Familiene fikk kjøpte tomter på avbetaling. Husene har familiene selv bygget, mens lokale myndigheter har sørget for infrastruktur. Ulike hjelpeorganisasjoner, som Flyktninghjelpen, har også bidratt.

Mange utfordringer

– De største problemene er fattigdom og mangel på lønnet arbeid. Noen kan finne dagarbeid, som arbeid på gårder, bygg eller annet manuelt arbeid, forteller Fardin Hafizi, som leder Flyktninghjelpens huslyprosjekt.

Det finnes ingen helsetilbud, og det finnes heller ikke noen organisert skole i bosettingene. Det finnes et telt hvor det kommer en lærer fra andre skoler i byen for å undervise.

– Men det er langt fra nok lærere og om sommeren er det stekende hett og om vinteren bitende kaldt. Det er svært få foreldre som har råd til transport for barna inn til skolene inne i byen. Mange er også redde for å sende barna alene. Dette gjelder særlig døtrene, sier Hafizi.

Les billedteksten Nyankomne familier i bosettingen utenfor Mazar-i-Sharif. Foto: Ingrid Prestetun

Bor i telt

Ukentlig ankommer nye familier. De kommer fra de samme landsbyene.

– Derfor blir de tatt godt imot. Alle her vet hva det vil si å være på flukt, ha forlatt alt de eier og bokstavelig talt stå på bar bakke. Derfor er de gjestfrie overfor nykommerne og gir gjerne bort teltene de tidligere har bodd i. Og nå når vinteren har satt inn får nykommerne komme inn og sove i husene om natten, forteller Hafizi.

Ifølge OCHA bor ti prosent av de internt fordrevne i telt. De øvrige bor i midlertidige hus (19%) eller hus bygget av leire (36%).

Les billedteksten Fardin Hafizi leder Flyktninghjelpens huslyprosjekt. Foto: Ingrid Prestetun

Langsiktig hjelp

Hafizi har tatt turen til enken Ana. Nå instruerer han arbeiderne og sørger for at taket ferdigstilles og dør og nye vinduer kommer på plass.

– I begynnelsen drev vi med livreddende nødhjelp, som utdeling av telt, kjøkkensett, tepper, madrasser og hygieneartikler.

Nå har andre organisasjoner overtatt dette arbeidet, og Flyktninghjelpen satser mer på langsiktig hjelp og varige løsninger.

– Telt er kun en midlertidig løsning. Derfor satser vi på husbygging. Vi hjelper familier med å bygge enkle hus. Denne høsten har vi oppgradert hus med nye tak, vinduer og dører.

Les billedteksten Ana er bekymret for barnebarna: Fra venstre: Gul Soma (10), Mariam (6), Rahimullah (7) and Kahyr (12). Foto: Azad Enayatullah

Bekymret for barnebarna

Ana er bekymret for både barna og sin egen helsetilstand.

– Barna går ikke på skole, vi mangler penger til klær, og det finnes ikke noe helsetilbud i området. Jeg er selv syk, men jeg mangler penger til både medisiner og transport til sykehuset.

Slekt og gode naboer hjelper familien med penger iblant, slik at de får kjøpt inn litt mel, ris, poteter og noen grønnsaker. Men familien har små muligheter til å lage mat. De eldste barna tar med seg mel til en baker i nabolaget, og mot et par afghani får de ferdigbakt brød.

AFGHANISTAN/Mazar-i-Sharif
Nov 2019
Photo: Ingrid Prestetun/NRC

Mama khal- Mahmood shows us what the family eats for breakfast, lunch and supper: only dried bread. Sometimes good neighbors give them some potatoes and vegetables. 

Mama khal- Mahmood (67): She is a widow and female HH living with her grandsons/ daughters. There are 16 members in her family. She is making wool waving to support her family and additionally her closed relatives collect money from people and support her on monthly basis with very small amount of money.

The family is included in NRC's shelter upgrade project and winterization program.
Les billedteksten Matforådet til familien består av en sekk med gammelt tørt brød. Foto: Ingrid Prestetun

Overlever på brød

Ana drar frem en hvit plastsekk med tørket brød.

– Se, dette er alt hva vi har å spise. Her lever vi verre enn dyr. I landsbyen vår hadde vi kameler, esler og geiter. Og vi hadde frukttrær og grønnsaker. Vi levde godt og vi klarte oss selv. Nå er vi avheng av almisser fra naboer for å overleve. De samler sammen gammelt brød, og i ny og ned noen grønnsaker som de stikker innom med.

Ifølge OCHA lider 2,5 millioner barn under fem år av akutt underernæring i Afghanistan. 690.000 av disse (27 prosent) lider av alvorlig akutt underernæring, og risikerer å dø om de ikke får medisinsk behandling.

Les billedteksten Anas barnebarn Mariam (6) mistet faren i konflikten. Hun går ikke på skole. Og hun mangler næringsrik mat. Foto: Ingrid Prestetun

Barna rammes hardt

Ana er bekymret for barnebarna: – Barna har opplevd forferdelige ting. De har opplevd å miste faren sin i konflikten og de har sett krigens ødeleggelser og opplevd nød og lidelser på nært hold.

Ifølge OCHA bor nærmere to av tre afghanere i områder som er direkte rammet av krig og konflikt. Mer enn halvparten av disse er barn under 18 år. (47,3 prosent av Afghanistans 35,7 millioner innbyggere er under 15 år). De utsettes i økende grad for vold, fordrivelse, og de mister livsgrunnlaget og tilgangen til offentlige tjenester, som helsetilbud og utdanning.

AFGHANISTAN/Mazar-i-Sharif
Nov 2019
Photo: Ingrid Prestetun/NRC

The grandchildren of Mama khal- Mahmood. From the left:
Mariam, 6
Gul Soma, 10
Rahimullah, 7
Kahir, 12

Mama khal- Mahmood (67): She is a widow and female HH living with her grandsons/ daughters. There are 16 members in her family. She is making wool waving to support her family and additionally her closed relatives collect money from people and support her on monthly basis with very small amount of money.

The family is included in NRC's shelter upgrade project and winterization program.
Les billedteksten Barnebarna forsøker å holde varmen under en sandali (fra venstre): Kahyr (12), Rahimullah (7), Gul Soma (10) og Mariam (6). Foto: Ingrid Prestetun

Sliter med å holde varmen

Familien har nylig tatt i bruk det nye huset, som kun består av ett rom. Ana sover på gulvet sammen med svigerdatteren og de fire barna. De har kun noen puter og pledd som de legger utover det kalde betonggulvet. Det finnes ingen elektrisitet i bosettingen.

– Enkelte familier har små solcellepanel som gir nok strøm til å holde liv i en lyspære, men vi har ikke noe slikt, sier Ana.

Familien har en sandali, som er en tradisjonell afghansk ovn som består av en treramme med en beholder med glødende kull under. Den dekkes med tepper, og så kryper man inn under teppene og varmer bena.

– I natt var det veldig kaldt. Vi har ikke hatt penger til å kjøpe trekull og en sandali holder kun på varmen noen timer. Men jeg har fått beskjed om at Flyktninghjelpen i morgen vil gi oss penger, slik at vi får installert en bedre ovn og kjøpt ved som vi kan ha gjennom vinteren, sier Ana.

Les billedteksten Ana har stilt seg i kø sammen med andre kvinner som venter på å få penger til å kjøpe ovn og brensel. Foto: Ingrid Prestetun

Får ovn og brensel

Dagen etter møter vi Ana ved Flyktninghjelpens distribusjonspunkt i bosettingen. Som en av flere familieoverhoder i sårbare familier har hun stilt seg i kø for å få utdelt 15.700 afghani, tilsvarende 1.800 norske kroner, slik at de kan kjøpe og installere ovner samt kjøpe ved. En enkel vedovn koster om lag 1.700 afghani, tilsvarende 200 norske kroner.

Les billedteksten Ana får utdelt penger til å kjøpe ovn og brensel. Foto: Azad Enayatullah

Flyktninghjelpens nødhjelpskoordinator, Patoney Frogh, er på plass for å organisere distribusjonen. Mange av de som får hjelp er kvinnelige eneforsørgere. De færreste kan lese og skrive. Frogh sørger for at alle er registrert og får hjelp. 

– Flyktninghjelpen var den første internasjonale hjelpeorganisasjonen som etablerte seg i denne provinsen i 2003, og vi har en ledende rolle i hjelpearbeidet, forteller hun.

Nye fordrivelser og donortørke

Men hun er bekymret for situasjonen som har forverret seg den siste tiden.

– De siste to årene har den humanitære situasjonen forverret seg betraktelig. Økte kamphandlinger og den vanskelige sikkerhetssituasjonen har ført til at stadig flere er blitt fordrevet fra sine hjem.

Les billedteksten Flyktninghjelpens nødhjelpskoordinator, Patoney Frogh, i samtale med kvinnene som er på distribusjonslisten for å få utdelt penger til ovn og brensel. Foto: Ingrid Prestetun

Konstant krise og donortretthet

– Vi opplever også donortretthet. Det er blitt vanskeligere å finansiere hjelpearbeidet. Hadde vi hatt mer penger kunne vi ha hjulpet langt flere. Behovene er enorme, sier hun, og fortsetter:

– Dette henger nok sammen med at Afghanistan har vært i en konstant krisesituasjon og at de fleste internasjonale styrkene har forlatt landet etter 2014. Samtidig er det nye og andre kriser som påkaller folks oppmerksomhet, som i Syria og kriserammede land i Afrika, sier den erfarne hjelpearbeideren.

Som så mange familier i det krigsherjede landet har også familien til Frogh blitt fordrevet.

– Familien min flyktet fra Kandahar for over 50 år siden på grunn av krigshandlinger. Gjennom de åtte årene jeg har jobbet i Flyktninghjelpen har jeg møtt mange familier i dyp nød, men ofte er det lite som skal til for å hjelpe og gjøre en forskjell. Og det er gleden og takknemligheten disse viser som gjør at jeg orker å fortsette i denne jobben, og viser til Ana og familien.

Støtt vårt arbeid