Ti år gamle Malak har bodd i telt hele livet

Et nytt nabolag

Siden begynnelsen av krigen i Syria, har familier strømmet over grensen til Libanon. I det allerede tett befolkede landet er nå én av fire innbyggere flyktning.

Bekaa-dalen er et område øst i det lille landet i Midtøsten. Uten særlig andre valgmuligheter begynte tusenvis av familier å slå seg ned i dette området, i såkalte “uformelle bosettinger”. Libanesiske myndigheter anser flyktningenes opphold i landet som midlertidig. De tillater derfor ikke at det settes opp permanente bygninger i områdene flyktningene bosetter seg. I 2019 rev det libanesiske militæret flyktningboliger i flere områder i landet.

På tross av dette har mange familier, som Umayyas, bodd i slike bosettinger i årevis. Og alle disse har én ting til felles: De har alle måttet flykte fra hjemmene sine, for å nå bo i et telt. Denne felles skjebnen betyr at alle tar var på hverandre.

– Naboene her er hyggelige folk, og alle er venner. Vi tar vare på hverandre, og alle samarbeider om å holde leiren ren og ordentlig. Alle er omtenksomme og spør om det står bra til med mannen min, eller med døtrene mine og meg. Heldigvis er det ingen problemer her, sier Umayya.

Å gjøre det beste ut av et telthjem

Det har vært en sakte prosess, men gradvis har Umayya klart å gjøre familiens telt litt mer behagelig å bo i.

– Det var jo bare dette ene rommet. Sakte, men sikkert har vi klart å bygge ut litt. Vi har for eksempel utvidet kjøkkenet, og vi har laget et regntrekk så vi holder oss tørre i regntiden. Også har vi plantet noen blomster, forteller hun stolt.

– Det har blitt litt mer ‘oss’ her nå. Når mannen min har jobb, får vi råd til å fikse noen småting. Litt etter litt setter vi vårt merke på boligen. Man jobber hard, man gjør rent, man fikser opp litt. Det gjør at man føler seg litt bedre. Selv om det bare er et telt og ikke et hus, så føles det litt bedre.

Umayya gjør det beste ut av det i den lille bygningen, men drømmer om å ha bedre plass, særlig nå under pandemien. – Det er jo en sykdom i lufta. Jeg er virkelig bekymret for barna mine. Vi vil så gjerne gi dem litt mer plass så ikke alt oppleves så tett og trangt.

– Nå ønsker jeg bare at barna mine skal kunne oppleve en vinter uten at hjemmet deres blir oversvømt. Jeg vil at de skal ha det varmt. Jeg ønsker meg ikke noe mer enn det.

Når uværet treffer

Vinterne i Bekaa-dalen er harde, og leirene er utsatte for oversvømmelser. Natten før vi snakket med familien hadde et voldsomt uvær virkelig skremt barna.

– Vi ble veldig redde og holdt hardt rundt mamma, sier Malak.

Umayya holdt seg rolig for barnas skyld, men forteller at hun ikke var så rolig som hun forsøkte å fremstå. – Jeg sa at de ikke måtte være redde og at dette var helt vanlig vintervær, men når det stod på føltes det ikke bra. Det var et voldsomt uvær.

I et skikkelig isolert hus er det lett å holde vinterkulda ute. I et telt er det noe helt annet.

– Om vinteren har vi det vanskelig. Forrige natt var det iskaldt. Jeg pakket begge barna inn i tepper, og heldigvis kom vi oss gjennom natten.

Hjemlengsel

Neste år er det 10 år siden familien måtte flykte. I 10 år har de bodd i et telt. Umayya har et desperat ønske om å vende tilbake til hjemmet i Syria. Hun ønsker at barna skal kunne slå røtter der, gå på skole og føle seg hjemme.

– Uansett hva som skjer glemmer man ikke hjemlandet sitt. Vi tenker på hvordan det vil bli å reise tilbake til Syria, hvordan det vil bli for barna. Vi vil at de skal få føle hvordan det er å ha noe som er deres. Vårt hjem, vårt land.

***

Flyktninghjelpen mener familier som har flyktet hjemmefra fortjener beskyttelse og å bo under verdige forhold. Vi har bidratt med å sette opp og vedlikeholder toalettene i leiren hvor Umayya og familien bor. I tillegg bidrar vi med rent vann og verktøy for å vedlikeholde boligene.