Ajanth David Fernando kommer fra Batticaloa, en by på østkysten av Sri Lanka. Landet befant seg midt i en brutal borgerkrig da tsunamien i Indiahavet slo inn over hjembyen hans i 2004 og tok med seg menneskeliv, hjem og skoler.
– Tsunamien forandret alt. Skolen der jeg pleide å spille basketball ble omgjort til et senter for folk som hadde mistet hjemmene sine. Jeg var i slutten av tenårene, var akkurat ferdig på videregående, og ønsket å studere videre og jobbe innen IKT, sier Ajanth.
Tsunamien forandret alt
Sammen med vennene sine bestemte Ajanth seg for å bli med på den lokale hjelpeinnsatsen. Da en lokal organisasjon rykket inn, meldte de seg umiddelbart som frivillige.
Sammen organiserte de distribusjoner, fulgte folk til sykehus for å finne sine nærmeste, hjalp til med å lete etter og identifisere døde og startet oppryddingen. Dermed begynte Ajanths livslange humanitære innsats.
Flyktninghjelpen gir hjelp og beskyttelse til flyktninger og internt fordrevne over hele verden. Støtt vårt arbeid i dag.

Lærer å leve med usikkerhet
Nå, 16 år senere, jobber Ajanth for Flyktninghjelpen. Han har ikke valgt en enkel karrierevei. For tiden jobber han i Afghanistan, et av de farligste stedene for hjelpearbeidere, og hjelper lokalsamfunn som har blitt revet fra hverandre av vold og usikkerhet.
– Fra ung alder lærte jeg å leve med og i usikkerhet. Vi rammes hardest når vi minst forventer det, forklarer han.
– Sammenlignet med andre organisasjoner jeg har jobbet for, har Flyktninghjelpen en viss aksept og de ansatte er ofte ikke det direkte målet. Men dette gir oss likevel ingen følelse av trygghet.
For mange afghanere er det å holde sosial avstand en luksus de ikke har råd til
Ajanth forklarer at det å håndtere usikkerhet har blitt enda vanskeligere etter utbruddet av korona:
– Covid-19 spredte seg over Afghanistan som ild i tørt gress, ofte som et direkte resultat av feilinformasjon, fornektelse og folks manglende evne til å holde seg trygge i møte med pandemien.
– For mange afghanere er det å holde sosial avstand en luksus de ikke har råd til. Det er ganske enkelt ikke mulig å jobbe hjemmefra for de som er avhengige av å gå ut hver dag for å tjene penger.
I likhet med tsunamien som rammet Ajanths eget krigsherjede land i 2004, har Covid-19-pandemien ført til kaos for mennesker som allerede sliter med å holde seg trygge og skaffe mat på bordet.
Bestemte seg for å bli værende
I midten av mars bestemte Ajanth seg for å bli værende, til tross for at flyvninger ville innstille, grenser bli stengt og mange andre utenlandske ansatte ble evakuert.
Han ble bedt om å bli fungerende landsdirektør og lede et team på nesten 1.400 ansatte gjennom de første ukene av koronautbruddet.
– Jeg vil ikke lyve, det var skummelt å påta meg et så stort ansvar. Mottoet blant oss ansatte var: Flyktninghjelpen blir værende og gjør jobben, sier han.
– Men for å gjøre jobben vår som hjelpearbeidere, måtte vi finne en nøye balanse for hva som var akseptabel risiko for våre ansatte og de vi er der for å hjelpe, og samtidig klare å holde arbeidet i gang og gi den hjelpen vi er der for.

Ajanth forteller at han ble ydmyk da ha så hvilken innsats de afghanske kollegene hans viste. Til tross for sine egne utfordringer og risikoen knyttet til spredningen av Covid-19, fortsatte de å dele ut mat og kontanter, og skaffe husly og beskyttelse til den afghanske befolkningen.
– Innsatsen deres gjorde at jeg tenkte tilbake på det som skjedde i mitt hjemland, og det minnet meg på at mennesker har en evne til å vokse når de møter motgang, sier han.
Afghanistan har blitt hjemme
Til tross for at han var «fanget» i landet, begynte Ajanth å tenke på Afghanistan som hjemme. Å hjelpe det afghanske folk hadde blitt oppdraget hans.

– I løpet av pandemien ble Afghanistan virkelig et hjem for meg. Det ble et oppdrag på ubestemt tid, et sted der jeg visste at jeg ville være en stund – uten den luksusen det er å kunne ta en pause. Jeg lærte å sette pris på de små tingene som gir trøst i et usikkert miljø i en usikker tid, forteller han.
– Morgenhilsener fra kolleger, den kjente lyden av bønnerop, den vennligheten som ble vist av kolleger som visste at jeg som kom fra Sri Lanka og ikke hadde mulighet til å returnere til hjemlandet på ubestemt tid – det gjorde meg dypt takknemlighet.
– Dette gjorde at jeg både beholdt roen og var motivert til å fortsette det viktige arbeidet Flyktninghjelpen gjør for folket i Afghanistan.