NRC Secretary General Jan Egeland in Horaira village, Wadi Barada, Syria.
Photo: Tareq Mnadili/NRC
75 år for mennesker på flukt

– Vi ønsker å gjøre en virkelig forskjell

Han er lidenskapelig opptatt av flyktningers rettigheter. Nå fyller organisasjonen han leder 75 år. Hvilke tanker har Flyktninghjelpens generalsekretær Jan Egeland om sakene han har viet livet sitt til?

Med bakgrunn fra Amnesty International, Røde Kors og FN, har Egeland vært Generalsekretær i Flyktninghjelpen siden 2013. Under hans ledelse har Flyktninghjelpen vokst fra en middels stor norsk organisasjon, til å bli en stor og internasjonal bistandsorganisasjon.

I forberedelsene til Flyktninghjelpens 75års jubileum, deler Jan Egeland sine tanker om “herring aid”, hva som holder ham våken om natten og hvorfor vi bør være håpefulle med tanke på å løse den nåværende flyktningkrisen.


Flyktninghjelpen hjelper mennesker på flukt i over 30 land verden over. Støtt vårt arbeid i dag.


***

Hva inspirerte deg til å bli bistandsarbeider?

Jeg vokste opp i Stavanger og både så, følte og ble fortalt av mine foreldre, at jeg bodde i et av de mest privilegerte hjørnene av verden. Helt fra begynnelsen ble jeg fenget av ideen om at vi nordmenn bør vise praktisk, internasjonal medfølelse og solidaritet.

Jeg var veldig engasjert i mange av de store sakene på den tiden jeg vokste opp, som for eksempel Vietnamkrigen. Derfra ble jeg, litt etter litt, trukket mot Latin-Amerika og kampen for demokrati, menneskerettigheter og frihet fra militærdiktaturene der, på den tiden.

Les billedteksten Jan Egeland på reise i Mellom-Amerika i 2019. Foto: Flyktninghjelpen

Tre måneder etter at jeg var ferdig på videregående, reiste jeg alene til Colombia for å jobbe for en katolsk hjelpeorganisasjon. Helt siden den gang har jeg blitt engasjert av kampen for de mest sårbare, de som trenger vår solidaritet for å nå sitt potensiale. De underpriviligerte.

Derfor ble humanitært arbeid veldig naturlig for meg senere. Jeg jobbet for Røde Kors, jeg jobbet for FN, Utenriksdepartementet og jeg fant til slutt et hjem hos Flyktninghjelpen.

Vi er ikke her for å snakke med hverandre, organisere seminarer og se bra ut, vi er her for å hjelpe mennesker i nød

For meg har det vært en perfekt match. Av organisasjonene jeg kjenner til, er Flyktninghjelpen den hvor avstanden mellom ønsket om å hjelpe er kortest til faktisk handling og hjelp. Det vi sier er det vi gjør.

Hva er du som leder for Flyktninghjelpen mest stolt av?

Når vi spør partnere, bidragsytere og lokalsamfunn der vi jobber om å beskrive oss, sier de at vi er en prinsippfast organisasjon. Vi lever etter prinsippene menneskerettigheter, nøytralitet, upartiskhet og uavhengighet. Vi er høyrøstede på vegne av, og med, samfunn som blir tråkket på, uavhengig av om det er i Tigray i Etiopia, i Syria under bombingen der, eller i Mellom-Amerika hvor bevæpnede gjenger skaper kaos.

I tillegg er vi en organisasjon som er handlingsorienterte. Jeg sier ofte til kollegene mine: Vi må etterleve “Kivu-testen”: Det vi gjør må forbedre forholdene for menneskene (for eksempel) i den konfliktrammede Kivu-regionen i Den demokratiske republikken Kongo. Hvis det ikke hjelper folkene i Kivu, så gjør vi det ikke! Vi er ikke her for å snakke med hverandre, organisere seminarer og se bra ut, vi er her for å hjelpe mennesker i nød.


Flyktninghjelpen hjelper mennesker på flukt i over 30 land verden over. Støtt vårt arbeid i dag.


Date: 26 October 2020
Location: Kishanga camp, North Kivu
Photo: Tom Peyre-Costa/NRC
Les billedteksten Barn leker med provisoriske drager i en flyktningleir i nord-Kivu, i Kongo. Foto: Tom Peyre-Costa/Flyktninghjelpen

Det går en rød tråd helt tilbake til vår oppstart. I Europa i 1946, ett år etter andre verdenskrigs slutt. Norge er ikke i nærheten av å være gjenoppbygd. Finnmark har blitt brent til grunnen av tyskerne. Landet har et desperat behov for Marshall-hjelpen, og får den. Allikevel er det en driv i den norske befolkningen til å hjelpe flyktninger i Europa.

Under banneret “Europa sulter”, tar Norges Røde Kors og Folkehjelpen initiativ til å samle inn penger til det polske folk, til tyskere, østerrikere – inkludert tyskerne som tidligere okkuperte oss – fordi de sultet mer enn oss.

I 1946 var forsøket på å gi mat til Europa, en verdensdel flere hundre ganger større enn oss, både i størrelse og folketall, et relativt ambisiøst mål

Så det er en rød tråd som startet med at et fattig etterkrigssamfunn ville hjelpe dem som hadde det verre. Denne viljen har vi tatt vare på siden.

Når du ser tilbake på organisasjonen som ble startet i 1946, og den du leder i dag. Hvilke likheter, og ulikheter ser du?

Jeg tror at den ubrutte koblingen er holdningen om at “klart vi kan”. I 1946 var forsøket på å gi mat til Europa, en verdensdel flere hundre ganger større enn oss, både i størrelse og folketall, et relativt ambisiøst mål. Denne følelsen har vi fremdeles. På stedene vi drar til i dag til ønsker vi ikke bare å bli sett av menneskene der, men vi ønsker å gjøre en virkelig forskjell.

Les billedteksten 1950: Skolebarn i Oslo pakker leker til barn som ble rammet av krigen. Foto: NTB/Scanpix

Den største forskjellen er, at selv om de tidlige forsøkene på å hjelpe var beundringsverdig velmente og idealistiske, så var kvaliteten på hjelpen ofte ikke så god. Ideen var å frakte norsk mat, klær, sild eller hva nå det var, fra Norge til folk i nød. Ingen spurte disse menneskene om de ville ha sild eller noen av de andre produkteten. Ingen gjorde noen behovsanalyser, undersøkelser eller evalueringer.

De enorme kvantitative og kvalitative forbedringene er naturligvis den største forskjellen. Vi må også innrømme at det var en “la oss dra og redde folk”-holdning i mange år. Da var det kanskje ikke så viktig å spørre dem hva virkelig trengte at vi gjorde, hva de ønsket at vi skulle gjøre sammen med dem. Det er virkelig den største forskjellen.

Hva ser du som Flyktninghjelpens største bragd?

Mellom 1930-tallet og 1950-tallet var det en rekke organisasjoner som ble grunnlagt, og vi er blant dem. Dette var tidsepoken da hele konseptet med internasjonal bistand ble formet. Det som skiller oss mest fra de andre, er at vi gikk fra å være en liten eller middels stor, norsk organisasjon, til å bli det vi er i dag: en av de største humanitære organisasjonene i verden.


Flyktninghjelpen hjelper mennesker på flukt i over 30 land verden over. Støtt vårt arbeid i dag.


Trucks loaded with hygiene kits are on their way to Barikab, some 15km out of Kabul city. Hundreds of displaced and refugee-returning families are living in this settlement without basic hygiene supplies to keep them safe during the COVID-19 pandemic. 

NRC with the generous contribution of the Norwegian Ministry for Foreign Affairs (NMFA) distributed over 10,000 hygiene kits across the country, including 600 in this settlement. 

Photo: Enayatullah Azad / NRC
Les billedteksten Lastebiler fulle av hygieneartikler på vei til Barikab, nær Kabul, som en del av Flyktninghjelpens Covid-19 respons i Afghanistan. Med støtte fra norsk UD, distribuerte vi mer enn 10.000 hygienepakker over hele landet. Foto: Enayatullah Azad/Flyktninghjelpen

Vi har en historie som spenner seg over mer enn syv tiår, og det har kanskje skjedd mer de siste ti årene enn de foregående 65 årene. Det vil si at vi nå har over 15.000 bistandsarbeidere i en organisasjon som for ti år siden hadde færre enn tusen. Vi når frem til og beskytter over ti millioner mennesker på flukt, nesten ti ganger så mange som for et tiår siden.

Nå jobber vi bare internasjonalt. Vi er fortsatt en norsk organisasjon, men vi jobber ikke med mottak av flyktninger i Norge lenger og den store majoriteten av staben er verken norske eller basert i Norge.

Vår aller største utfordring er alle menneskene i nød vi fortsatt ikke når fram til

Hva er de største utfordringene Flyktninghjelpen står overfor akkurat nå?

Det finnes en lang rekke organisatoriske utfordringer knyttet til at vi ønsker å bli enda mer involverte, mer mangfoldige og enda mer effektive. Samtidig håper jeg at vi fremdeles evner å se at vår aller største utfordring er alle menneskene i nød vi fortsatt ikke når fram til.

Det er ikke internrevisjon som holder meg våken om natten. Det er den siste rapporten som, for eksempel, forteller at vi fremdeles blir holdt ute av Tigray i Etiopia. Før den siste krigen der, hjalp vi titusenvis av eritreiske flyktninger i Tigray. Det er rapporten som forteller at store områder med mennesker i nød i Jemen, i Syria, i Kongo, i Venezuela, fortsatt er utenfor rekkevidde. Det holder meg våken om natten.

Derfor er vår største svakhet at mange mennesker lider alene, og at vi ikke er der for å hjelpe dem, i deres mest desperate øyeblikk. Derfor må vi fortsette å vokse. Det er fortsatt så mange mennesker vi burde ta vare på og hjelpe.

June 19, 2020. Colombia: A group of Venezuelan is walking on the highway a few kilometers after Bogota. They are coming from Lima (Peru), from where they left a month ago. They are going to Valencia in Venezuela. They start walking in the morning at 6am and stop around 5pm. In the last few days, they are only 10 km a day because one of the women is 4 months pregnant. They wash themselves in the rivers they come across or in the petrol stations. Credit: Nadège Mazars for NRC
Les billedteksten I Colombia er en gruppe venezuelanere på vei hjem, på grunn av koronakrisen. De begynner å gå hver morgen klokken 6, og stopper rundt kl 17. På veien vasker de seg i elver eller på bensinstasjoner. Foto: Nadège Mazars/Flyktninghjelpen

Hvorfor skal folk bry seg om humanitære kriser når ingen ting ser ut til å endre seg? Hvordan kan vi vise at positive endringer er mulig?

Vi har en utfordring med å få ut alle de positive historiene som er der. Det er historier vi ser, føler, hører og lukter i områdene hvor vi opererer. Vi lykkes oftere enn vi mislykkes – når vi har ressursene til å hjelpe.

Alt kommer tilbake til dette: Hvis våre foreldre og besteforeldre i et fattig etterkrigs-Norge følte behov for å hjelpe de enda fattigere menneskene i Sentral-Europa, da kan vi i dag, med alle våre ressurser og vår velstand, gjøre så mye mer. Hvis de hadde råd til å hjelpe i 1946, kan vi sannelig gjøre ti ganger så mye i dag.

Det ikke finnes noen bedre investering for offentlige så vel som private penger, enn å hjelpe dem som er fordrevne og har mistet alt

Det dreier seg ikke bare om å handle ut fra våre idealer og impulser – det handler også om å trygge våre interesser. Ønsker vi at både vi og våre barn skal leve i en verden med denne typen urettferdighet, lidelse, sult og vold? Det tror jeg virkelig ikke. Det ville i så fall bety en voldsomt ustabil verden, med pandemier og folkestrømmer ute av kontroll.

Vi har ikke noe annet valg enn å lykkes med å forklare for folk, at det ikke finnes noen bedre investering for offentlige så vel som private penger, enn å hjelpe dem som er fordrevne og har mistet alt. Vi må hjelpe dem ikke bare med å overleve, men med å returnere som produktive medlemmer av stabile og trygge samfunn.


Flyktninghjelpen hjelper mennesker på flukt i over 30 land verden over. Støtt vårt arbeid i dag.


Adau (24) fled from South-Sudan in 2014 with her mother and sister. She was out of school for five years but have now completed the online training course. She is waiting for her enrolment at the Kampala University. Adau is dreaming of pursuing a carrier in social network.

Only 3% of refugee youth have access to tertiary education, compared to 36% of the world’s youth. While a growing number of programmes provide tertiary education opportunities to refugees through scholarships and distance education these are few and with little documentation about processes and outcomes. The partnership between. Arizona State University (ASU) and Norwegian Refugee Council (NRC) is a direct response to this need.

In August 2018, ASU and NRC signed a Memorandum of Understanding to establish an ASU Earned Admission programme at Ayilo and Nyumanzi refugee camps in Adjumani District, Uganda. The programme provides students with access to online courses through the university’s Global Freshman Academy.

25 South Sudanese and Ugandan learners participated in the programme. 40% are female and the makeup of the group otherwise reflects the importance of working hand-in-hand with the host community.

Location: Youth Center in Nyumanzi Settelment, Adjumani, Uganda 
Photo: Ingrid Prestetun/NRC
Les billedteksten Adau (24) flyktet fra Sør-Sudan til Uganda i 2014. Nå lærer hun seg IT-ferdigheter, som en del av Flyktninghjelpens utdanningsprogram. – Etter at jeg har fullført studiene ønsker jeg å reise tilbake til Sør-Sudan og bidra til å gjenbygge landet, sier hun. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

Likevel, antallet fordrevne mennesker rundt om i verden ser ut til å bare øke. Ser du for deg en ende på flyktningkrisen, og hva skal til for at vi kommer dit?

Jeg ser for meg en ende på krisen. Jeg er gammel nok til å huske den kalde krigen, som en dyster periode frem til 1989. Så kom en bølge av optimisme på 90-tallet, og alle oppturer og nedturer deretter, med folkemord i Rwanda og på Balkan som de dystreste øyeblikkene. Nå er vi igjen inne i en usedvanlig utfordrende periode. Det er lite internasjonalt samarbeid, flere konflikter og klimaendringer og naturkatastrofer står for stadige trusler.

Jeg er optimist og tror at både mennesker, nasjoner, samfunn og ledere vil se viktigheten av samarbeid og å hjelpe hverandre

Dette må og vil endre seg. Jeg er optimist og tror at både mennesker, nasjoner, samfunn og ledere vil se viktigheten av samarbeid og å hjelpe hverandre. En av tingene som gir meg grunn til å være optimist er hvor effektiv internasjonal bistand og humanitært arbeid har blitt. Det er helt utrolig.

Jeg var nylig i Sudan, hvor Flyktninghjelpen ble kastet ut av diktatoren Al-Bashir i 2009. Vi ble invitert tilbake, og i løpet av noen måneder klarte vi å hjelpe titusenvis av mennesker. Jeg så selv hvordan kollegene mine satte opp en skole for hundrevis av flyktningbarn fra Tigray på bare syv dager, med lærere som selv er flyktninger fra samme område. Å se smilene, undervisningen og høre sangene gav meg følelse av håp.

Vi kan gjøre dette – vi kan bringe håp der hvor det ikke fantes.

Education has resumed! Jan Egeland is joining the children in their class. 

In a week, the team erected school structures that can host 700 children in two shifts. The teachers are themselves refugees that now can teach again. 

Photo: Ingebjørg Kårstad/NRC
Les billedteksten Jan Egeland følger undervisningen sammen med skolebarna. På kun én uke satte teamet opp bygningene som fungerer som skole for 700 barn, på to skift. Lærerne er selv flyktninger som igjen kan få være lærere. Foto: Ingebjørg Kårstad/Flyktninghjelpen

Hva tenker du om at Flyktninghjelpen fyller 75 år?

Jeg blir både stolt og håpefull. Stolt fordi vi har kommet langt. Organisasjonene har oppnådd enestående ting, og nyter stor tillitt. Flyktninghjelpen mottar finansiering fra mer enn 40 land og internasjonale institusjoner, og titusenvis av private givere i Norge, Sverige og andre land.

Også håper jeg at vi vil kunne fortsette vårt arbeid med å gi bistand, beskyttelse og håp i de mest utfordrende områdene i verden – steder hvor få andre klarer å bli, og hvor det er lite hjelp å få fra det internasjonale samfunnet.

Til slutt, hva er ditt budskap til Flyktninghjelpens støttespillere?

Et stort “Takk” til alle som gir oss bidrag hver eneste måned, eller som støtter oss på andre måter. Til dem som hjelper oss med å bygge skoler, bidrar med undervisning og håp, gir jobber til dem som trenger det, og sørger for mat og husly der det bare er håpløshet i dag.

Jeg håper alle fortsetter å følge og støtte oss, fordi det er så mye mer vi må få til – så mange flere mennesker som opplever vold og katastrofer, så mange barn og unge som trenger håp.

Støtt vårt arbeid