Arwad er på flukt i koronaens tid
Pandemien rammer oss alle. Ifølge Senter for stress og Traumepsykologi, vil ulike mennesker oppleve konsekvensene av koronaviruset høyst ulikt basert på både tidligere erfaringer, personlighet og ikke minst i hvilken grad man blir direkte berørt av epidemiens konsekvenser. Her er historien om hvordan pandemien rammet Arwad.
Byen Dohuk ligger i den nord-vestlige delen av Irak, og omfavnes av de to fjellkjedene Bekhair og Zaiwa. Til alle tider har Dohuk fungert som handelspassasje mellom Irak, Tyrkia og Syria. I tillegg er Dohuk inngangsport til irakisk Kurdistan.
Arwad åpner døren til leiligheten, ønsker gjestene velkommen inn. Håret hennes er skjult av en svart hijab, ansiktet dekket av et lyseblått munnbind. Hun er kledd i en lang hvit bluse, en svart jakke med et smalt belte, svarte tights og sandaler.
***
Alan’s oppdrag
Midt i Dohuk står en ung mann med en fotobag og venter. Han heter Alan Jalal Ayobi, er 28 år og jobber med kommunikasjon i Flyktninghjelpen, med base i Irak og Midtøsten.
Alan har reist til Dohuk fordi kollegene i Oslo har spurt om han kunne tenke seg å intervjue Arwad. Slik ønsker vi i Flyktninghjelpen å gi våre støttespillere et bilde av hvordan det er å være på flukt i koronaens tid.
Nå venter han på å bli hentet og kjørt videre til byen Zakho, der Arwad bor.
Irak har rundt 40,5 millioner innbyggere. Den 12.februar i år viste oversikten fra Verdens helseorganisasjon (WHO) at 637.000 mennesker var smittet av koronaviruset i Irak, mens 13.144 irakere hadde mistet livet.
Flyktninghjelpen hjelper mennesker på flukt i over 30 land verden over, inkludert Irak. Støtt vårt arbeid i dag.
De småprater. Setter seg i sofaen. Alan begynner å gjøre seg klar til intervju og fotografering. Han åpner bagen og tar opp fotoutstyret. Da sier Arwad at hun gjerne kan fotograferes, men hun vil ikke at han skal ta bilder av ansiktet hennes – selv med maske på. Alan spør høflig hvorfor, det var jo avtalt at han skulle ta portrettfotografier av henne?
Hun svarer at slik må det bli. En dag vil hun reise tilbake til Syria og hun ønsker ikke å utsette seg for eventuell forfølgelse. Hun har også familiære grunner for å skjule sin identitet. Selv om Alan blir skuffet, er han likevel vant til at dette kan skje i Midtøsten.
***
Pandemien rammer kvinner ekstra hardt i 2021
Kvinner og jenter som får sine liv påvirket av konflikter og katastrofer, går i løpet av 2021 en enda vanskeligere tid i møte. Det melder nyhetsbyrået The New Humanitarian. FN har advart om at generasjoner med fremgang for kvinner og jenters rettigheter og helse nå risikerer å gå tapt på grunn av Covid-19. Nedstenging i forbindelse med pandemien har ført til at vold mot kvinner har økt med 25 prosent. I flere land opplever kvinner stengte klinikker og nedprioriterte helsetjenester. Uønskede graviditeter og høyere dødelig het blant mødre, er bare noen av problemene.
Alan har kjørt til Dohuk fra Erbil – hovedstaden til den kurdiske selvstyremyndigheten i Irak. Erbil er en av verdens eldste byer, den ligger i det som en gang var Mesopotamia; landområdene mellom og rundt elvene Eufrat og Tigris. Et område som i dag kalles «Den fruktbare halvmåne».
Der ser han pickup-en til Flyktninghjelpens sjåfør, Shawkat Omar. Kjøreturen til Zakho vil ta dem drøyt 50 minutter.
Korona i Dohuk fylke
– Første gang vi hørte om koronaviruset og Covid-19 var på Internett. Vi tenkte at pandemien aldri ville komme hit til Zakho. Da det likevel ble konstatert smittet her, begynte vi med håndsprit og hyppig håndvask.
Så kom nedstengningen. Den varte i nesten tre måneder og kom i den perioden da mannen min og jeg var i ferd med å avslutte skilsmisseprosessen. På den tiden hadde jeg det uansett ikke bra. Det føltes nesten normalt å ha det vondt.
Men det som virkelig var ille, var at nedstengningen fikk så store økonomiske konsekvenser for oss. Jeg kunne ikke lenger arbeide. Men jeg måtte jo betale husleie både for leiligheten og salongen.
Det var vanskelig. Det er vanskelig.
Selv om vi ikke er smittet av korona, er vi likevel påvirket. Påvirket på en måte som kanskje er verre enn å være smittet. Bortsett fra noen få uker, har skolene vært stengt hele tiden. De er fortsatt stengt. Vi har måttet holde oss innendørs. Barna kranglet for den minste ting. Ungene blir slitne av at alt blir satt på vent. Av at vi ikke har råd til å kjøpe noe som helst.
Jeg har ingen økonomisk trygghet. Jeg går alltid rundt og er redd for at det skal skje meg et eller annet – for hvordan skal da barna mine overleve?
Alan fester bilbeltet. Men han kjenner at han er urolig – han tenker på at han befinner seg i et område med forholdsvis høy koronasmitte: Daglig registreres det på denne tiden mellom 300 og 500 koronasmittede i Dohuk fylke, der det bor omtrent 1,3 millioner mennesker (Wikipedia). Alan må være svært nøye med å beskytte seg.
Fremme i Zakho
I bilen snakker de om hvor fort de synes koronaviruset har spredd seg i landet. De kjører inn i Zakho. Elven Khabour renner gjennom byen. Over elvevannet kroer seg en eldgammel bro av elvestein. Den heter Dalal på irakisk, Pira Dalal på kurdisk. Den er 114 meter lang, 16 meter høy. Om våren pleier folk å gå ned til elven og broen for å ha piknik der.
Media Sleman hjelper mennesker som er på flukt til selvhjelp. Hun jobber for Flyktninghjelpen i Zakho. Foto: Alan Jalal Ayobi/Flyktninghjelpen
Også Omar Ahmed jobber for Flyktninghjelpen i Zakho og målet er å øke selvhjulpenheten for folk som er på flukt. Foto: Alan Jalal Ayobi/Flyktninghjelpen
Her møter Alan sine kolleger Omar Ahmed og Media Sleman. I Flyktninghjelpen jobber de med å sette i gang økonomiske aktiviteter for å bedre matsikkerheten og selvhjulpenheten for folk som er på flukt. De kjenner Arwad, kvinnen de skal intervjue, godt. Omar, som kan arabisk, skal oversette for Alan under intervjuet. Nå viser de vei. De stopper ved en treetasjes boligblokk.
***
Dette er Arwads historie
– Jeg heter Arwad. Jeg er 32 år og kommer fra Damaskus, Syrias hovedstad. Jeg ble nylig skilt. Jeg har fire barn.
Opprinnelig er vi kurdere. Vi bodde i et nabolag med andre kurdere. Men jeg lærte aldri kurdisk. Jeg vokste opp med fem brødre, var eneste jente i søskenflokken. Jeg lekte med guttene og ble litt som dem.
Barndommen min var vakker.
Jeg fullførte videregående skole, og favorittfaget mitt var arabisk, drømmen var å skrive bøker på arabisk eller bli lærer i arabisk. Men far ville ikke at jeg skulle utdanne meg videre.
Han jobbet i en møbelbutikk, han har også arbeidet i det syriske militæret. Han døde for et og et halvt år siden. Han var en god og ydmyk mann.
Høyt elsket.
Min mor har alltid vært en person som har støttet meg. Da jeg var barn, tok hun meg med overalt og jeg lærte meg alle navnene på nabolagene i Damaskus.
Etter at jeg sluttet på skolen, støttet mor meg slik at jeg skulle få lære et yrke. Naboene våre drev en skjønnhetssalong, og da jeg var 17 fikk jeg begynne der. Etter to år kunne jeg det meste.
Jeg giftet meg. Og begynte å ta imot kunder hjemme.
Flyktet fra bomber
Så kom krigen.
– Det begynte med demonstrasjoner. Deretter kom bombene. Nabolaget vårt ble truffet flere ganger.
Klarer du å forestille deg det? Det var forferdelig.
To av brødrene mine flyttet til Kurdistan, Irak. Jeg reiste etter med mor og barna mine. Mannen min ble igjen i Syria for å finne arbeid. Planen var at vi skulle bli i Kurdistan i seks måneder, og så reise hjem igjen når alt hadde roet seg.
Men IS tok kontroll over flere områder i Syria. Og derfor kunne vi ikke dra hjem.
Nytt liv i Kurdistan
– Mannen min kom etter hvert til oss i Kurdistan. Han fikk jobb innen matproduksjon og jeg arbeidet en kort periode i et selskap som lager glass. Men det var vanskelig, for jeg ammet fortsatt den yngste datteren min. Hver dag måtte sønnen min komme med babyen slik at jeg fikk gitt henne mat.
Jeg var så sliten.
– Den første tiden i Zakho bød på problemer. Vi kom fra et annet land med et annet språk, særlig for noen av barna var det ikke lett å tilpasse seg.
Men jeg klarte å få registrert barna i skolen. Dette er drømmen min: At alle fire får en god utdannelse. Jeg har tre døtre og en sønn. Den eldste datteren min, Tasnim, studerer nå på andre året bedriftsledelse på universitetet. Sønnen min heter Mohamed, han går andre året på videregående. Sana går i sjette klasse og Jana går i fjerde.
Fem fantastiske dager
– I vår fant jeg et lokale her i Zakho, som jeg fikk leie for å drive en skjønnhetssalong. Men det var behov for å pusse opp lokalet, og de pengene hadde jeg ikke. En dag fikk jeg en e-post fra en venninne. Hun sendte en lenke til Flyktninghjelpen og der kunne jeg lese hvordan man søker om å få økonomisk støtte til å etablere små foretak. Jeg søkte.
Og fikk positivt svar.
– Først skulle jeg på et fem dagers kurs i regi av Flyktninghjelpen. Og dette ble de beste fem dagene jeg har hatt i litt liv. Det var så morsomt. Jeg fikk så mye ny kunnskap.
Men så kom koronaviruset. Alt ble utsatt.
I mai, og takk Gud for det, fikk jeg pengestøtte fra Flyktninghjelpen. De utbetalte pengene i to omganger. Jeg brukte dem på å renovere salongen. Jeg fikk ikke gjort alt. Men jeg fikk gjort det meste.
Arwads hilsen til verden
Hun blir stille.
Alan ser på henne. Han spør:
– Hvis du skal si noe til verden, Arwad, hva sier du da?
– Da vil jeg si at selv om krig ødelegger mange liv, kan den også gjøre mennesker sterkere. Den kan gjøre deg til et bedre menneske. En person burde være sterk nok til å takle enhver situasjon. Er hun en mor, må hun aldri gi opp sine barn. Uansett hvor vanskelig livet er.
Nå ser han at øynene hennes smiler. Hun sier:
– En person bør gjøre sitt beste for å oppfylle sine drømmer. Får hun det ikke til, bør personen hjelpe sine barn slik at de får oppfylt sine drømmer.
Alan tenker: Arwad er sterk.
Hun har håp.