Miracle is a 17 year old girl that was forced to leave her village in the South-West region of Cameroon and flee to a town just on the outskirts of Buea. Fearful for her life, Miracle's father decided it was no longer safe for her to live in the village and he sent her to live with her mother, just outside Buea. 


"We were in the house one morning and suddenly we just heard gunshots. We started running. I got lost in the forest and I stayed there for two weeks without seeing my father and it was really difficult for me to cope. When I was in the forest for that good two weeks, I had nothing to eat and it was very difficult for me to cope. I was just crying. Crying and seeing blood on the ground.

One day back when I was in the village, I was in school and I got up to go and use the toilet. On may way back I heard people screaming. They they told me that they were removing my friends fingers and that I should run for my life. If not so, they will also remove my fingers. So I had to run for my dear life. 

I came here hoping that life will be better here but I came and instead, there is no water. here you have to buy water, everything here you have to buy. If you don't have any money here you cannot cope. It is very challenging here because my mother is not working. She struggles to pay our school fees which she has not yet completed. My father is in the village complaining that he doesn’t have money to send us to school, so it is very difficult to be a student here and without money it is very difficult.
 
My wish is that you people should help us. Because there are still many people in the bush, my agemates, my classmates some mother, fathers… So we are pleading that you should help us.

Photo: Itunu Kuku/NRC
Date: April 6 2021


*All names have been changed and last names have intentionally been omitted.
Kamerun

Hun kom seg ut av skogen med livet i behold

– I de to ukene jeg var i skogen hadde jeg ingenting å spise. Alt jeg gjorde var å gråte. Og jeg så stadig blodspor på bakken, forteller 17 år gamle Miracle.

Ikke sett. Ikke hørt. Ukjent.

Vi er i et nabolag i utkanten av Buea, hovedstad i det sørvestlige Kamerun. Smuget er fullt av folk når Miracle setter seg ned for å fortelle sin historie. Hun og noen få andre naboer har sagt seg villige til å fortelle verden om alt de har gjennomgått.

Naboene hennes, noen av dem har allerede snakket med oss, samler seg rundt Miracle. De gjør seg klare til å høre en historie de kjenner så altfor vel. Dette er ikke bare hennes historie, det er også deres – en historie om hvordan livene deres endret seg da de ble tvunget til å forlate hjemmene sine, og flykte til trygghet i Buea.

Alle navn i denne artikkelen har blitt endret. Navnet på nabolaget hvor dette intervjuet ble gjort er utelatt, i tillegg til annen identifiserbar informasjon. Dette har blitt gjort for å hindre oppsporing og identifikasjon av intervjuobjektene.

En skjult konflikt

Siden 2016 har befolkningen i de nordvestlige og sørvestlige delene av Kamerun opplevd en rekke voldelige angrep. Disse angrepene har tvunget anslagsvis 769.000 mennesker på flukt. Likevel har verdenssamfunnet gitt denne pågående humanitære krisen svært lite oppmerksomhet. Få er klar over hva som skjer.

Miracle er en av mange som har flyktet fra hjemmet sitt. 17-åringens øyne er uttrykksfulle når hun ser inn i kameraet mens hun fikler med munnbindet. Historien hennes startet for to år siden, da hun bare var 15 år gammel.

– En morgen da vi var hjemme, hørte vi plutselig skudd. Vi løp mot gården vår, og gjemte oss i en liten hytte der. Vi ble værende en stund, og hørte flere skudd fra skogen. Vi løp igjen, men kom bort fra faren min. Jeg gikk meg vill i skogen, og ble værende der i to uker alene.

Voldelige sammenstøt

Så, hva er det faktisk som skjer i Kamerun? Konflikten kan spores tilbake til kolonitiden. Etter at Kamerun fikk sin uavhengighet, ble landet tospråklig, med fransk og engelsk som sine offisielle språk. De nordvestlige og sørvestlige regionene er de to engelskspråklige, og består av omtrent 20 prosent av landets innbyggere.

Innbyggerne i de engelskspråklige områdene har lenge følt seg marginaliserte, og i 2016 begynte de å protestere. Da protestene økte, slo sikkerhetsstyrken så hardt ned på dem at menneskeliv gikk tapt.

I 2017 erklærte ikke-statlige væpnede grupper i nordvest og sørvest, uavhengighet fra Kamerun. Denne løsrivelsen godtok ikke myndighetene, og gruppene er nå i en voldelig konflikt med det kamerunske militæret. Det er sivilbefolkningen, som Miracle og familien hennes, som merker konsekvensene av volden best.

Miracle is a 17 year old girl that was forced to leave her village in the South-West region of Cameroon and flee to a town just on the outskirts of Buea. Fearful for her life, Miracle's father decided it was no longer safe for her to live in the village and he sent her to live with her mother, just outside Buea. 


"We were in the house one morning and suddenly we just heard gunshots. We started running. I got lost in the forest and I stayed there for two weeks without seeing my father and it was really difficult for me to cope. When I was in the forest for that good two weeks, I had nothing to eat and it was very difficult for me to cope. I was just crying. Crying and seeing blood on the ground.

One day back when I was in the village, I was in school and I got up to go and use the toilet. On may way back I heard people screaming. They they told me that they were removing my friends fingers and that I should run for my life. If not so, they will also remove my fingers. So I had to run for my dear life. 

I came here hoping that life will be better here but I came and instead, there is no water. here you have to buy water, everything here you have to buy. If you don't have any money here you cannot cope. It is very challenging here because my mother is not working. She struggles to pay our school fees which she has not yet completed. My father is in the village complaining that he doesn’t have money to send us to school, so it is very difficult to be a student here and without money it is very difficult.
 
My wish is that you people should help us. Because there are still many people in the bush, my agemates, my classmates some mother, fathers… So we are pleading that you should help us.

Photo: Itunu Kuku/NRC
Date: April 6 2021


*All names have been changed and last names have intentionally been omitted.
Les billedteksten Miracle er bekymret for de mange som fremdeles gjemmer seg i skogen. Foto: Itunu Kuku/ Flyktninghjelpen

Sulten og redd

Miracle glemmer aldri frykten og sulten hun følte på da hun var i skogen. Hun forsøkte å orientere seg og komme seg tilbake til landsbyen, men klarte det ikke.

– I de to ukene jeg var i skogen hadde jeg ingenting å spise, og det var veldig vanskelig for meg å holde ut. Alt jeg gjorde var å gråte. Og jeg så blodspor på bakken. Jeg fant en banan. Den ikke var moden, men jeg måtte bare spise den. Jeg klarte meg på den i en hel uke.

Heldigvis møtte Miracle til slutt en bekjent av faren, som fulgte henne hjem. Etter å ha blitt gjenforent med datteren, måtte Miracles far ta et valg. Han visste at det var farlig å bli i værende i landsbyen. Dette var heller ikke første gang faren hadde fryktet for datterens liv:

– En dag jeg var på skolen gikk jeg på toalettet, forteller Miracle. – På vei tilbake hørte jeg folk skrike. De fortalte meg at noen holdt på å hugge av fingrene til vennene mine, og jeg måtte løpe for livet. Hvis ikke, ville mine fingre også bli hugget av. Så jeg løp, jeg løp for livet.

Sendte datteren vekk

Da datteren kom hjem etter to uker i skogen, bestemte seg for å sende datteren av gårde for å bo hos moren sin, noen kilometer utenfor Buea. Det var en vanskelig avgjørelse, fordi Miracles mor var arbeidsledig og tjente ingen penger. Hun slet med å betale leien for et enkelt rom, men det fantes ingen annen løsning. Miracle måtte dra.

– Jeg kom hit i håp om at livet ville bli bedre, men i stedet kommer jeg til et sted hvor det ikke finnes vann, forteller Miracle. – Her må man kjøpe vann. Alt her må kjøpes, i motsetning til i landsbyen hvor vi har bekker hvor vi kan hente vann. Ting er heller ikke så dyrt i landsbyen min. Her er alt veldig dyrt. Man klarer seg ikke her, uten penger.

Miracle har begynt på skolen, men moren sliter med å betale skolepengene. Miracle fortalte at hun gjerne ville ta ekstratimer, som noen av klassekameratene hennes gjør, men moren har ikke råd til å betale for det. Men, selv om ting er vanskelig er hun glad for at hun kom seg vekk da hun gjorde.

Verden må få øynene opp

Miracle er bare én av mer enn 700.000 mennesker med lignende historier. Allikevel går skjebnene til dem som er rammet av krisen i Kamerun, for det meste under verdenssamfunnets radar.

Etter mer enn fem år med uroligheter, ønsker flere og flere mennesker som Miracle at deres stemmer blir hørt. Miracles bønn er enkel. Tankene hennes er fremdeles hos dem hun etterlot.

– Det er fortsatt mange mennesker i skogen – venner, klassekamerater, mødre og fedre. Derfor ber vi om at dere hjelper oss.

Vi må lytte til Miracle og hennes bønn om hjelp. Hjelpen vil aldri komme hvis ingen vet hva folk i Kamerun gjennomgår. Verden må våkne opp og se hva som skjer i de kriserammede regionene i Kamerun.