Hun kom seg ut av skogen med livet i behold
Vi er i et nabolag i utkanten av Buea, hovedstad i det sørvestlige Kamerun. Smuget er fullt av folk når Miracle setter seg ned for å fortelle sin historie. Hun og noen få andre naboer har sagt seg villige til å fortelle verden om alt de har gjennomgått.
Naboene hennes, noen av dem har allerede snakket med oss, samler seg rundt Miracle. De gjør seg klare til å høre en historie de kjenner så altfor vel. Dette er ikke bare hennes historie, det er også deres – en historie om hvordan livene deres endret seg da de ble tvunget til å forlate hjemmene sine, og flykte til trygghet i Buea.
Alle navn i denne artikkelen har blitt endret. Navnet på nabolaget hvor dette intervjuet ble gjort er utelatt, i tillegg til annen identifiserbar informasjon. Dette har blitt gjort for å hindre oppsporing og identifikasjon av intervjuobjektene.
En skjult konflikt
Siden 2016 har befolkningen i de nordvestlige og sørvestlige delene av Kamerun opplevd en rekke voldelige angrep. Disse angrepene har tvunget anslagsvis 769.000 mennesker på flukt. Likevel har verdenssamfunnet gitt denne pågående humanitære krisen svært lite oppmerksomhet. Få er klar over hva som skjer.
Miracle er en av mange som har flyktet fra hjemmet sitt. 17-åringens øyne er uttrykksfulle når hun ser inn i kameraet mens hun fikler med munnbindet. Historien hennes startet for to år siden, da hun bare var 15 år gammel.
– En morgen da vi var hjemme, hørte vi plutselig skudd. Vi løp mot gården vår, og gjemte oss i en liten hytte der. Vi ble værende en stund, og hørte flere skudd fra skogen. Vi løp igjen, men kom bort fra faren min. Jeg gikk meg vill i skogen, og ble værende der i to uker alene.
Voldelige sammenstøt
Så, hva er det faktisk som skjer i Kamerun? Konflikten kan spores tilbake til kolonitiden. Etter at Kamerun fikk sin uavhengighet, ble landet tospråklig, med fransk og engelsk som sine offisielle språk. De nordvestlige og sørvestlige regionene er de to engelskspråklige, og består av omtrent 20 prosent av landets innbyggere.
Innbyggerne i de engelskspråklige områdene har lenge følt seg marginaliserte, og i 2016 begynte de å protestere. Da protestene økte, slo sikkerhetsstyrken så hardt ned på dem at menneskeliv gikk tapt.
I 2017 erklærte ikke-statlige væpnede grupper i nordvest og sørvest, uavhengighet fra Kamerun. Denne løsrivelsen godtok ikke myndighetene, og gruppene er nå i en voldelig konflikt med det kamerunske militæret. Det er sivilbefolkningen, som Miracle og familien hennes, som merker konsekvensene av volden best.
Sulten og redd
Miracle glemmer aldri frykten og sulten hun følte på da hun var i skogen. Hun forsøkte å orientere seg og komme seg tilbake til landsbyen, men klarte det ikke.
– I de to ukene jeg var i skogen hadde jeg ingenting å spise, og det var veldig vanskelig for meg å holde ut. Alt jeg gjorde var å gråte. Og jeg så blodspor på bakken. Jeg fant en banan. Den ikke var moden, men jeg måtte bare spise den. Jeg klarte meg på den i en hel uke.
Heldigvis møtte Miracle til slutt en bekjent av faren, som fulgte henne hjem. Etter å ha blitt gjenforent med datteren, måtte Miracles far ta et valg. Han visste at det var farlig å bli i værende i landsbyen. Dette var heller ikke første gang faren hadde fryktet for datterens liv:
– En dag jeg var på skolen gikk jeg på toalettet, forteller Miracle. – På vei tilbake hørte jeg folk skrike. De fortalte meg at noen holdt på å hugge av fingrene til vennene mine, og jeg måtte løpe for livet. Hvis ikke, ville mine fingre også bli hugget av. Så jeg løp, jeg løp for livet.
Sendte datteren vekk
Da datteren kom hjem etter to uker i skogen, bestemte seg for å sende datteren av gårde for å bo hos moren sin, noen kilometer utenfor Buea. Det var en vanskelig avgjørelse, fordi Miracles mor var arbeidsledig og tjente ingen penger. Hun slet med å betale leien for et enkelt rom, men det fantes ingen annen løsning. Miracle måtte dra.
– Jeg kom hit i håp om at livet ville bli bedre, men i stedet kommer jeg til et sted hvor det ikke finnes vann, forteller Miracle. – Her må man kjøpe vann. Alt her må kjøpes, i motsetning til i landsbyen hvor vi har bekker hvor vi kan hente vann. Ting er heller ikke så dyrt i landsbyen min. Her er alt veldig dyrt. Man klarer seg ikke her, uten penger.
Miracle har begynt på skolen, men moren sliter med å betale skolepengene. Miracle fortalte at hun gjerne ville ta ekstratimer, som noen av klassekameratene hennes gjør, men moren har ikke råd til å betale for det. Men, selv om ting er vanskelig er hun glad for at hun kom seg vekk da hun gjorde.
Verden må få øynene opp
Miracle er bare én av mer enn 700.000 mennesker med lignende historier. Allikevel går skjebnene til dem som er rammet av krisen i Kamerun, for det meste under verdenssamfunnets radar.
Etter mer enn fem år med uroligheter, ønsker flere og flere mennesker som Miracle at deres stemmer blir hørt. Miracles bønn er enkel. Tankene hennes er fremdeles hos dem hun etterlot.
– Det er fortsatt mange mennesker i skogen – venner, klassekamerater, mødre og fedre. Derfor ber vi om at dere hjelper oss.
Vi må lytte til Miracle og hennes bønn om hjelp. Hjelpen vil aldri komme hvis ingen vet hva folk i Kamerun gjennomgår. Verden må våkne opp og se hva som skjer i de kriserammede regionene i Kamerun.