Khartoums glemte flyktninger
– Jeg kom meg unna i 1969, rett etter at borgerkrigen brøt ut. Jeg endte opp i Khartoum. Jeg jobbet for militæret. Jeg giftet meg, fikk familie og venner. Sudan gav meg et godt liv, sier han.
Konflikten mellom nord og sør raste i 22 år, inntil en fredsavtale ble underskrevet i 2005. I 2011 stemte innbyggerne i sør for uavhengighet. Sør-Sudan, verdens yngste nasjon, ble født.
– Jeg mistet min sudanske identitet
Opprettelsen av en ny stat førte imidlertid til en hel del juridiske usikkerheter for sørsudanere som bor i Sudan, særlig i årene rett etter uavhengigheten.
– Jeg mistet min sudanske identitet, forklarer 78 år gamle Anglo. – Jeg gikk fra å være en offentlig tjenestemann til å bli en flyktning.
Etter at Sør-Sudan ble uavhengig innførte Sudan nye lover. Mennesker med bakgrunn fra Sør-Sudan mistet automatisk sin sudanske nasjonalitet, og ble nå ansett som sørsudanske. Også barna deres, selv om de var født og oppvokst i Sudan, fikk en ny nasjonalitet.
Mange hadde ingen planer om å flytte tilbake til Sør-Sudan, et land de ikke kjente til. Andre bestemte seg for å returnere til sitt nye hjemland.
Et program for organiserte returer ble innført, og de som var villige til å vende hjem ble samlet på ulike avgangspunkt. I 2013 brøt det derimot ut konflikt i Sør-Sudan, og operasjonen ble satt på vent. Tusener av sørsudanere gikk plutselig en usikker fremtid i møte.
Disse avgangspunktene, kjent som «åpne områder» er spredt over hele Khartoum, og er nå hjem til over 150.000 sørsudanske flyktninger. De utgjør over halvparten av flyktningene fra Sør-Sudan, og er blant de mest sårbare i det sudanske samfunnet.
Flyktninghjelpen hjelper mennesker på flukt i over 30 land verden over, inkludert Sudan. Støtt vårt arbeid i dag.
En usynlig tilværelse
Anglo er en av dem som befinner seg i et slikt åpent område, uten noen rettigheter og uten muligheter til å oppnå en anstendig levestandard.
– Jeg var plutselig jobbløs og hjemløs, uten noen rettigheter eller form for identifikasjon, og jeg har vært her siden, forklarer han.
Anglo er kjent som «sultanen», et kallenavn som gis til respekterte ledere i samfunnet. Han gikk fra en tilværelse i de øverste sjiktene i det sudanske samfunnet, til å bli forvist til et støvete, flatt område på kanten av Khartoums bygrenser, kalt Nivasha.
Jeg ville ikke bli en flyktning. Jeg arbeidet hardt, men så skjedde dette.Anglo Woku
Sammen med tusenvis av andre lever Anglo en usynlig tilværelse her, gjemt bort fra resten av den sudanske befolkningen, som strever videre med livet i et land preget av mange år med undertrykkelse, gjeld, korrupsjon, sanksjoner, tørke og humanitært kaos.
– Jeg ville ikke bli en flyktning, sier han. – Jeg arbeidet hardt, men så skjedde dette. Barna mine har flyttet tilbake til Sør-Sudan, men kona mi er her. Barna mine har jobber og de er trygge. Vi hadde planlagt å flytte tilbake, men det er ingen utvei nå. Jeg har ingen penger, og vi sitter fast her.
Som så mange andre er Anglo fanget i en administrativ hengemyr som ingen organisasjon har finansiering, kapasitet eller støtte til å løse. Flyktningkommisjonen henger etter med registering, og tilgang til dokumentasjon er ennå en utfordring for uregistrerte flyktninger.
– Vi er sultne hele tiden
Vi møtte Anglo og andre flyktninger fra Sør-Sudan da vi besøkte bosettingen i Nivasha. Vintersolen var i ferd med å gå ned da vi kom dit, og malte hele det glemte samfunnet i en gylden glød.
Langs gatene ligger små brune, firkantede hjem. Nysgjerrige hoder titter ut fra glassløse vinduer i provisoriske butikker, et tegn på at det finnes infrastruktur her, men ikke i nærheten av nok til å betjene alle som bor her.
Overbelastede esler bærer det eneste tilgjengelige vannet frem til beboerne. Elektrisiteten er begrenset, og mangelen på mat er en stadig bekymring for mødre desperate etter å mette barna sine.
Vi er sultne hele tiden. Jeg hadde aldri kjent på sult før jeg kom hit.Apuk
– Det er ikke nok mat, forteller den 70 år gamle bestemoren Apuk. – Vi er sultne hele tiden. Jeg hadde aldri kjent på sult før jeg kom hit.
En håndfull lokale organisasjoner, inkludert Verdens matvareprogram, tilbyr humanitær assistanse til de 11.000 menneskene som bor i Nivasha. Men det er så og si ingen inntektsgivende aktiviteter som kan gi menneskene her en mulighet til å livnære seg selv.
Som et resultat av dette drar flere av beboerne til nærliggende nabolag og markeder på jakt etter arbeid. Mennene finner vanligvis forskjellige håndverksjobber, mens kvinnene arbeider innen rengjøring og med andre husholdningsjobber.
– Når datteren min finner arbeid får hun rundt 50 sudanske pund per dag (mindre enn 1 US dollar). Hvis vi får penger, får vi ett måltid om dagen. Men om hun ikke finner noen jobb, må vi lete etter mat for å sikre at barna får noe å spise, sier Apuk.
– Ofte kommer vi hjem tomhendte.
Menneskene trenger muligheter, ikke pengestøtte
Som i mange sårbare samfunn rundt i verden har Covid-19-pandemien gjort ting vanskeligere for menneskene som bor her. De fleste er avhengige av daglig arbeidslønn. Byen som ligger i nærheten måtte stenge ned på grunn av restriksjoner, og jobbmulighetene forsvant.
Uten tilstrekkelig helse- og sanitæranlegg er Nivasha forsvarsløs mot både koronaviruset og andre sykdommer. Dersom noen blir syke fins det ingen ambulanse som kan ta dem til sykehuset. Det nærmeste sykehuset er mange mil unna, og den eneste måten å komme seg dit på er en dyr tur med drosje eller motorsykkel.
Mange av kvinnene her er gårdbrukere. De vet hva som må gjøres.Anglo Woku
Med den siste inflasjonen har også maten blitt dyrere. Alt koster mye i et økonomisk sårbart Sudan. Anglo påpeker at menneskene her trenger mer enn pengestøtte for å kunne spise, de trenger muligheter.
– Jorda her er bra. Vi kunne ha dyrket mat i små bakgårdshager, men samfunnet her har ikke nok støtte til å starte matproduksjon, forklarer han.
– Dersom folk hadde hatt egne grønnsaker kunne de ha spist dem og solgt dem. Mange av kvinnene her er gårdbrukere. De vet hva som må gjøres. De har lyst til å etablere gårdsbruk og starte butikker.
– Vi vil bare høre til et sted
Apuk forteller at hun vokste opp på en gård i Sør-Sudan, og hun har mange minner fra sine yngste år. – Vi hadde et godt liv. Vi hadde mat, mer enn nok å spise. Vi var fiskere. Jeg savner smaken av fisk, jeg pleide å spise det hver dag, smiler hun.
– Jeg føler meg trygg i Sudan, men jeg ønsker at barna mine skal få spise. Jeg vil at de skal ha et liv. Jeg er gammel, men det er ikke de. Jeg har levd og jobbet i Sudan, men jeg ønsker at samfunnet mitt skal få det bedre.
Anglo innrømmer at livet ikke har blitt som han trodde, men han finner trøst i de mange vennene han har fått i samfunnet. Flere menn i forskjellige aldre samler seg rundt ham mens han prater.
– Han er en god mann, sier George Allam Lolika-Khalil, «sultanen» i en annen leir. – Han bryr seg som samfunnet sitt. Han prøver å gjøre ting bedre for oss, spesielt for barna.
Anglo mener at Sudan kan bli et bedre sted å leve med den nye demokratiske regjeringen. Men han vil gjerne se at menneskene i bosettingene ikke lenger blir glemt.
– Hvis de ikke tilbyr noe starthjelp til å skape et levebrød kommer vi bare til å visne bort. Nå er vi kjent som flyktninger, men mange av oss har levd hele livet vårt her og vi ønsker bare å fortsette å leve uten å måtte streve, sier Anglo.
– Vi vil bare høre til i det landet vi alltid har kalt hjemme.